Noe grep meg den dag da musikken døde. Verden ble aldri den samme igjen.
På den nordlige halvkule er vi alle borgere i aldrende, skrumpende befolkninger som føler oss truet av innvandring, teknologiske endringer og konkurranse fra andre arbeidstagere. Ikke rart at folk stemmer frem nasjonalister som lover å beskytte oss og våre hevdvunne kulturer.
Og det er essensen i behovet for tariffer. De er det primale svaret fra pressgrupper som føler seg, sin familie og sitt hjem truet av utviklingen i samfunnet. For et globalisert næringsliv er det plunder og heft, men lokalbefolkninger uten økonomikunnskaper kan ikke skjønne annet enn at det er meget fornuftig å stenge folk, varer, arbeidskraft og turister ute. De velger likesinnede politikere.
Da Karl Marx i 1864 i Londons gater manet til internasjonal solidaritet ble han møtte av fy-rop fra britiske arbeidere som sletts ikke ville ha fattigere, dyktigere franskmenn som kollegaer og konkurrenter.
Tariffene skaper i vår tid ineffektivitet, med høyere kostnader, for bedrifter som har bygd opp sine produksjonslinjer som sømløse globale samlebånd forbundet med tog, skip, lastebil og fly. Da europeiske politikere ville ha særavgifter på kinesisk bilimport prøvde de europeiske bilprodusentene å si at dette bare ville skape problemer for dem. De har jo selv lukrative geskjefter og samarbeidsavtaler i Kina som kunne rammes. Kinesiske biler utgjør uansett ikke mer enn 7 prosent av det europeiske markedet. Men industriens bønner og klager nådde ikke frem. Mot bedre vitende innførte europeerne høye tollavgifter mot Kina.
Noe av det samme ser vi i Norge. Jeg har lenge forfektet den idé at Norge og den norske bondestand ville være tjent med å innføre en kombo av:
– Euro (som sparer publikum for 10-20 milliarder i vekslingskostnader). Ta gjerne 12 i kurs.
– Fri import av mat (hvor gevinsten for forbruker av billig import gis som kontanter til bøndene)
– Fjerning av moms på mat og servering (noe som ville styrke inntektene for alle som driver med mat). Harry-handelen vil gå ned, noe som gir både effektivisering av innkjøp og lavere CO2 utslipp.
Men bøndene nekter. Politikere i alle leire likeså. Nordmenn tror at vi er tjent med heller å stenge ut konkurranse fra utlandet, selv om det da naturlig nok resulterer i at vi alle blir ofre for kjedemakten til våre tre lokale helter: NorgesGruppen, Rema og Coop. Dagens system gir heller ingen bevaring av bondegårder, men en nedgang på om lag 300 bruk i året.
Trumps begeistring for tariffer er dermed ikke unik, eller særskilt enfoldig. Det er noe mange land driver med av ulike beveggrunner. Det handelshindringene har felles er at tariffene reduserer økonomisk effektivitet, og driver opp kostnadene for produksjon og distribusjon av varer og tjenester. Det skal nå etableres nye, konkurranseudyktige produksjonsanlegg til stor kostnad i hele USA. Tariffene gir likevel mannen i gata en ‘feel good factor’. Det høres jo så beskyttende ut å ilegge utlendinger toll, avgifter og hindre dem i å ta våre jobber! Make America lazy again.
Her må jeg skyte inn at jeg ikke er spesielt mot tariffer som befolkningen er glad i. Livet dreier seg kanskje ikke om å drive alt i samfunnet maksimalt effektivt? Hvis norske bønder vil beholde dagens tariffsystem, og tjene mindre enn de kunne ha gjort, er det greit for meg. I hvilken grad du vil ha tariffer og dermed økonomisk ineffektivitet med tilhørende reduksjon i materiell levestandard, er noe du selv må få lov til å bestemme. Så også for amerikanere. Vil de ha hjemmelagde biler til høy kostnad er det kanskje en fin tanke.
Men tollsatser varer ikke evig. Før eller siden kommer det en politisk liberalistisk bølge som høvler ned handelshindre og tariffer. Da kollapser ineffektive produksjonsstrukturer med kraftige prisfall og konkurser som resultat.
Noen vil si at disinflasjonen som kom i kjølvannet av Kinas inntreden i verdensøkonomien fra 2002 av, skyldes åpningen mot Kina. En annen måte å si det samme på er at i årene 1947-2002, da vi stengte Kina ute, bygde vi oss selv ineffektive produksjonsstrukturer, som var sårbare for nedleggelser, i det verdensøkonomien ble liberalisert.
Det Trump nå gjør er nettopp det å prøve å bygge opp produksjonsstrukturer hjemme i USA som ikke kan konkurrere på verdensmarkedet i overskuelig fremtid. Disse nye, ineffektive anleggene vil bli skylt på havet ved neste liberaliseringsbølge. Og i et demokrati med skiftende flertall i nasjonalforsamlingen får man alltids før eller senere en liberaliseringsbølge som bringer rasjonalisering av produksjonsanlegg og priskutt med seg.
Men nostalgi er en fin greie. Jo eldre jeg blir, desto mindre glad er jeg i forandring. Selv har jeg gode minner fra hesjing i Nord Norge, den lokale slakteren som bestemor handlet i, og mine barndomsopplevelser i USA fra 1970-tallet, da den kritthvite kjernefamiliens verdier rådde grunnen.
Men også den gang lengtet man tilbake til gamle dager. Til dagene før musikken døde.