Avtroppende statsminister Olaf Scholtz var i sin tid Delstatsminister i Baden Wittenberg. Der jobbet han seg gjennom bankkrisen med de skandaløst dårlig styrte Landesbank-ene anno 2011, og sto i senere år i bresjen for store handelsdelegasjoner til Kina. Man tenkte kanskje ikke så nøye på de langsiktige konsekvensene av at Kina importerte store mengder maskiner og utstyr til hypermoderne fabrikkanlegg. Fabrikker hvor de kinesiske og tyske ingeniører sto side om side og jobbet frem nyskapende industrielle løsninger. Dette var en tid sosialdemokrater overalt i Europa hadde stor tro på at politikere burde involvere seg i bank, finans og industri. Ja, det var den gang da.
Heller ikke i energipolitikken tenkte man langsiktig. Tyskland la ned atomkraftverk og satset på billig russisk gass, noe daværende president Donald Trump i 2018 belærte vår egen Jens Stoltenberg var en gedigen risiko.
En tredje langsiktig sårbarhet var satsing på luksusgoder, med overprisete forbruksvarer til moteriktige kinesiske boligspekulanter, som jo umulig kunne tape penger på sine tre-fire leiligheter som de gjerne lånefinansierte i banken.
Til slutt var det ingen som tok på alvor den sårbarhet som vi har levd med siden 1950-tallet hvor USA støtter opp og subsidierer europeernes forsvar. Blir det krig lar vi amerikanere ta støyten. Vi lar deres barn dø, fremfor våre egne.
Nei, med stor eksport til Kina, billig energi, superprofitt på salg av luksus og et subsidiert forsvar så var livet for en europeer svært så hyggelig i årene før 2022.
Og for rike europeere som ikke ville bidra med noe som helst til felleskapet var det bare å omorganisere skatten sin slik at du slapp unna med å betale fint lite i skatt. Alternativt kunne du flytte til et av de mange skatteparadiser som stikker hull i europeiske statsfinanser – nærmest omgjør det hele til en sveitserost.
Men nå lever i en annen æra hvor utenrikshandel og geopolitikk kolliderer.
Tyskerne ble sjokkert over de høye strømprisene i 2022, noe som den gang ga tysk industri alvorlig pustebesvær. Men kineserne hadde nå også karret til seg så mye viten og utviklet så sterke industrielle ferdigheter at denne gullkalv var borte. I 2022 økte Tysklands eksport til et COVID-nedstengt Kina med fattige 3 prosent, mens importen fra Kina økte med hele 22 prosent! De kinesiske læreguttene var nå blitt læremestre.
2022 markerte også starten på kollapsen i det kinesiske boligmarked etter at kredittreguleringer var blitt strammet til høsten før, noe som naturlig nok dempet kinesernes appetitt for alt fra Gucci-vesker til tyske limousiner. Den andre kunstige åndedretten – eksport av overprisede håndvesker mm – sviktet.
Med invasjonen av Ukraina ser alle europeere også behovet for å forsake mer av sin nasjonalinntekt til forsvaret av våre friheter. Med Trump sine forsøk på å redusere det amerikanske militæret fotavtrykket i Europa blir utleggene til forsvar kraftig økt i tiden fremover. Forsvaret blir altså både større, og mindre subsidiert med økte utgifter som resultat.
I sum har disse motvindene bidratt til at det aldrende, teknologisk tilbakestående Tyskland ikke har hatt økonomisk vekst siden 2019. I disse dager fomler de frem og tilbake i håp om å stable en regjering på plass. Vi får håpe den kommer i sving ved påsketider. Men også i fremtiden blir nok Europa bundet av sine bånd til sine ulike aldrende, mekaniske tilkarringsindustrier.
Nordmenn må tenke over dette før de gjør noe overilt som det å melde seg inn i EU. Dette er et system som trenger mange strukturelle reformer for å kunne bli langsiktig bærekraftig. Vi kan ikke et kontinent hvor vi bygger opp milliardærer av type Kjell Inge Røkke ved forsakelse og samarbeid med fagforeninger, for så å se han tasse av gårde med midlene sine til et eller annet skatteparadis hvor han og hans kompiser slipper å bidra med fem flate øre til felleskapet.
Dette dysfunksjonelle europeiske skattesystem lever enn så enge i beste velgående fordi vi fortsetter å bygge opp enorme finansielle formuer overalt i verden og da spesielt i USA.
For de som leste det forrige blogginnlegg hvor jeg påpekte at måten Kina vokser på er ved bedring i utenrikshandel. Slik mestrer de problemene som deres demografiske krise, og imploderte boligmarkeder skaper. I Europa løser vi våre utfordringer ved samme metode: Eormidable overskudd i utenriksøkonomien mot resten av verden.
Men stopp en halv, hvis verdens største økonomi kjører med gigantiske overskudd i utenriksøkonomien, og verdens største økonomiske økosystem, det europeiske, gjør det samme, hvem er det så som står for underskuddene?
Jo. amerikanere så klart!
Vi er tilbake til Keynes avskjed til sine disipler, hvor han advarte at den særs sterke amerikanske dollar kom over tid til å bli USA verste fiende og undergrave tilliten il amerikansk økonomi, med dollarkollaps som resultat. Det som på 1960-tallet ble kalt Triffin-dilemmaet, oppkalt etter den belgisk-amerikanske økonomen Robert Triffin.
Sittende her oppe i nord er det bare å vente og se.
Kanskje holder børsene og dollaren seg? Verdens investorer ser fortsatt ut til flokke seg til de amerikanske eiendoms-, kreditt- og aksjemarkeder. Og så lenge etterspørselen etter dollarinvesteringer matcher tilbudet av dollar vil dollarkursen holde seg stabil.
Men kanskje svikter utlendingenes investeringsvilje? Og skulle dollaren først begynne å svikte kan stadig flere snu fra å ønske å ha stadig mer av midlene sine i USA til å forsøke å trekke dem ut, med kollaps i dollarverdier som resultat.
Ikke godt å vite hvordan det kommer til å gå. Vi her i gamlelandet burde imidlertid legge en rekke ‘hva-hvis’ strategier for å håndtere alle eventualiteter som måtte komme!