Dette er det første av fire blogginnlegg om hvordan geopolitikk og handel kolliderer
Pressekonferansen mellom presidentene i til Ukraina og USA, samt dets etterspill, var et fascinerende skue. Her er en god analyse av hva som foregikk.
Selv lette jeg etter hvordan denne episoden påvirker det geopolitiske spillet. Ikke så mye som folk tror, er min høyest foreløpige konklusjon, hvis alle tar det litt mer med ro fremover enn de gjorde under dette møtet. Løsningen har alltids vært å få Putin trygg på at Ukraina forblir en satelitt-stat, mens Ukraina trenger troverdig garantier for å kunne leve i fred som et levende demokrati.
Jeg håper i hvert fall virkelig at norske politikere tar det med ro. Ingen grunn til å ri samme dag, eller uke, som man sadler. Vi trenger ikke ha meninger om alt.
Mitt ærende er ikke å diskutere utsiktene til fred i Ukraina isolert, men hvordan verdenshandel, geopolitikk og finansmarkedene vil endre seg i tiden fremover. Freden kommer på en eller annen måte, før eller senere,
Men det var noe Donald Trump sa, som var særs interessant. Mer om det senere.
Mine to siste blogginlegg var hentet fra min bok Finansielle eventyr (dagens reklame), hvor jeg først fortalte om etableringen av Bretton Woods, for deretter å fortelle om dets sammenbrudd ved innledningen til det kaotiske 1970-tallet.
Leseren vil imidlertid undres over hva som skjedde siden den gang og frem til i dag. For dollaren har ikke alltid vært så sterk som den er nå. Så sent som påsken 2008 var dollaren i norsk regning 5,1. Ingen forutså da at den kunne stige til nær 12, og det på få år.
Trolig henger stigningen delvis sammen med teknologiske endringer, hvor Europa har sett det meste av sitt høyteknologiske næringsliv bli utkonkurrert, eller kjøpt opp, av amerikanske konkurrenter, samt at USA nå har blitt en eksportør av energi. I tidligere perioder hvor dollaren var svak – som våren 2008 – var oljeprisene høye. Etter at skiferoljen sikret at USA ble verdens største oljeprodusent for noen få år tilbake, så plages ikke dollaren lenger av økte oljepriser.
Det kan også ha noe med demografiske endringer å gjøre. Europa med sin low-tech industri har en fallende yrkesbefolkning. Naturlig nok har samfunn med utdøende bedrifter, arbeidere og lokalsamfunn en svært så sterk satsing på å sende sparemidler til andre land hvor vekstutsiktene er bedre.
En siste faktor er reguleringer av finansvesenet. Europa har aldri klart å samle seg om en finanshovedstad, med frislipp for alle typer spesialfond og dynamiske finansinstitusjoner. Ingen finansnæring bemannet med litt sprøe, men særs dyktige finansfolk, noe amerikanerne har drøssevis av.
Vel uansett, på en eller annen måte har dollaren blitt usedvanlig sterk i europeisk regning, med enorme underskudd på handelsbalansen til USA som resultat. Detaljen fra pressekonferansen med Zelensky som jeg bet meg merke i er interessant fordi Trump ble spurt om hvilke tidligere presidenter han beundret. Naturlig nok ble USAs første president George Washington, og den kanskje viktigste, Abraham Lincoln, som jo vant borgerkrigen i 1864, nevnt. Men han nevnte ikke den president som mange tror er hans viktigste inspirasjonskilde og en gang nære venn, den skandaleomsuste Richard Nixon.
Nixon var som nevnt den president som opphevet Bretton Woods avtalen, og som ble hundset for sin utenrikspolitikk av media både hjemme og ute. Det er mange paralleller mellom hvordan Nixon og Trump opererer, men en som er viktig er at Nixon så valutapolitikk i sammenheng med utenrikspolitikk. Han var fokusert på stormakter som Sovjetunionen og Kina, og hadde lite tid til overs for relasjoner med europeiske småstater som Norge.
Nixon Doktrinen, hvor USA ikke lenger skulle blande seg inn i militære konflikter i land som ikke hadde formelle forsvarsavtaler med USA, kom både som et resultat av fiaskoen i Vietnam, men var også ment å redusere de finansielle byrdene for amerikanerne. Aldri mer Vietnam-krig, med dens innenlandske inflasjonsbølge.
Normaliseringen av forholdet til Folkerepublikken Kina som USA hadde kriget med under Korea-krigen i 1950 var helt i tråd med en slik doktrine. Forholdet til Folkereplikken Kina, åpnet ikke bare opp det kinesiske fastlandet for ameirkansk næringsliv, men muliggjorde også nedstenging av baser på Taiwan, samt tilbakelevering av øygruppen Okinawa til japanerne.
Etter et langt liv i amerikansk politikk ble Nixon, som amerikanske presidenter flest, stadig mer grepet av stormaktspolitikken. Sittende med sin nærmeste rådgiver Henry Kissinger sent på kveld med sigarer og konjakk likte han å diskutere verdensspørsmål. Spørsmål forbeholdt stormakter å ha samtaler om.
Og for Trump, som Nixon før han, så er det Kinas plass i den internasjonale verdensorden som er og blir det viktigste.
Og det var vel det jeg lærte av presskonferanse til Zelensky og Trump denne fredag i Det ovale kontor av Det hvite hus. vi lever i tider hvor stormakter herser med de små. En verden som ligner på den Nixon balet med.