Når frihandel og geopolitikk kolliderer, del 2.
Nixon kom på sine gamle dager til å undres over å ha gjort en tabbe ved å anerkjenne Folkerepublikken Kina som den rettmessige representant for det kinesiske folk i 1971. Allerede den gang, advarte Taiwans leder Chiang Kai Shek at Kina kom til å ødelegge hele FN-systemet ved å omskape det til å bli et redskap for kommunistpartiet. Noe de færreste av oss tenkte på før i senere år da Xi Jinpings nasjonale marxisme slo ut i full blomst.
Ved sin samling av folkerike, men fattige land utenfor OECD-samarbeidet i det såkalte BRICS-universet, med halvparten av verdens befolkning, har da også Kina langt på vei utviklet seg til å den utfordrer av ‘vestlige verdier’ (; kapitalisme, demokrati, ytringsfrihet) som man kunne frykte.
Men Kinas inntreden i verdenssamfunnet har også brakt mye godt med seg. Kina er et foregangsland i Det grønne skiftet og verdens desidert viktigste industrinasjon. Det var med Kinas økonomiske mirakel at vi fikk høye nok energipriser til at Norge kunne unne seg både bedret levestandard, og sette av penger i Oljefondet til hyggelige pensjoner for oss alle. Det var Kinas motkonjunkturpolitikk som berget verdensøkonomien i 2008 da vestlige land slet med noe av de samme boliggjeldsutfordringer som Kina av i dag har.
Kina står nå for hele 35 prosent av verdens industriproduksjon. Utover dette eier kineserne et utall industrianlegg i resten av verden. De nyter stor respekt i Afrika der de forsøker å hjelpe fattige land utvikle sin egen industri.
Dette er ikke bare av nestekjærlighet. Kinas yrkesbefolkning står foran en kollaps, med nedgang fra om lag 970 millioner potensielle arbeidere i dag til 250-300 millioner i år 2100, hvis dagens trender for fertilitet og pensjonsalder holder seg.
Kineserne satser hardt på sin industrisektor. Det råder en sterk konkurranse bedriftene imellom. Bedrifter med statlig støtte i ryggen uten nevneverdige krav til kapitalavkastning. Resultatet er fallende produsentpriser i modne industribransjer og et behov for å utvide sin virksomhet til nye næringer som vindmøller, batterier, el-biler og solcellepaneler. Med sin kollapsende yrkesbefolkning blir løsningen for alle næringsgrener å sette i gang en storstilt automatisering og robotisering av samfunnet.
Varig deflasjon er med andre ord resultatet for industrien i Kina. Får vi ikke tollmurer og/ eller en revaluert Yuan vil det naturligvis også prege prisene på industrivarer overalt i verden, så også i Norge.
Det såkalte ‘Belte- og veiinitiativet’ hvor kinesere bygger ut logistikkløsninger og industriområder er delvis motivert ut fra kinesiske næringslivs behov for å skaffe seg arbeidskraft og nye markeder for overflødige bygningsmaterialer av alle slag. En innsats som må intensiveres i årene som kommer etter hvert som den kinesiske befolkningen, dens bygder og småbyer imploderer.
Kinas 50 millioner tomme boliger er mer enn nok til å dekke boligbehovene i nær fremtid. Det er derfor ikke mulig å se noen lysning på problemene i boligmarkedene i det meste av landet. Trolig vil befolkningen holde seg i landets 20 største byer, men da må nedgangen i resten av Kina ble desto mer alvorlig. Derfor er det lite håp for noen oppgang i boligbyggingen. Det er mer behov for riving av boliger enn for nybygg. En statlig kondemneringsplan er å anbefale, og vil derfor trolig komme på plass.
Løsningen på utfordringene med økonomisk vekst har da blitt å satse på utenrikshandel. Allerede i 2023 passerte Kina et handelsoverskudd på 1 000 milliarder dollar. Et overskudd som har kommet på bekostning av nær sagt alle andre lands industriarbeidsplasser. Denne type merkantilisme truer verdens finansmarkeder. En ting er at lille Norge bygger seg opp store fond i utlandet, men det at Kina velger å gjøre det samme er bare ikke bærekraftig for Kinas handelspartnere. Spesielt ikke når de vet at Kina har lumske hensikter i geopolitikken.
Heri ligger det også en sikkerhetsdimensjon. Kina fører også en politikk for å bli mer selvhjulpen i tilfelle av krig og konflikt med resten av verden. En kan argumentere for at jo mindre importavhengig Kina blir, desto større sannsynlighet er det for at kommunistene vil angripe Taiwan.
Derfor er vi tilbake til Nixons perspektiv på en verden som inkluderte, valuta, finans, storpolitikk og krig. Også i vår tid har denne virkelighet komme tilbake. Spørsmålet for nordmenn er hvordan Europa skal takle det hele.