Det fjerde og siste blogginnlegg om hvordan geopolitikk og utenrikshandel kolliderer
Rett etter at Richard Nixon tiltrådte som president i 1969 slapp The Who den første rocke-operaen – Tommy. Et verk som har fascinert meg siden jeg var guttunge.
Derfor fikk jeg også kanskje merkelige assosiasjoner da jeg så på Donald Trumps serie av pressekonferanser i forrige uke. Hvis en klarer å skille stil og innhold, ble i hvert fall jeg imponert over hvordan han turnerte alle spørsmål på pressekonferansene med Macron, Starmer og Zelensky med intrikate svar og lange resonnement. Og akkurat som Nixon før han, presser han på for at europeere skal ta mer herredømme over sin egen skjebne. Betale flere regninger.
Der Zelensky glapp, tror jeg var at han ikke behandlet Trump som det guds utvalgte geni som Donald tror han er. En viss underdanighet kreves ikke bare av egne medarbeidere (også Elon Musk), men av utenlandske statsoverhoder. Han er (i følge seg selv) den vestlige verdens ypperste, mest intelligente leder, og ønsker å forme oss alle i sitt bilde. Brede lag av befolkningen – konservative økonomer, akademikere og geistlige – gir seg hen. Ukritisk er de villige til å bli en del av MAGA (Make America Great Again) flokken.
Tidsånden ser ut til å kreve at alle land har sin samlende leder. Vi har Modi (India), Xi (Kina), Le Pen (Frankrike), og selvfølgelig Putin (Russland). Når Trump en vakker dag blir borte, er det ikke opplagt hvem det er som kan ta på seg jobben som nasjonens, den frie verdens og børsenes guru. Ei heller er det opplagt at USA eller Europa er tjent med å få en koselig, selvkritisk og snill sjef i Det hvite hus. Ikke rart i at mange nordmenn er glade for å ha Stoltenberg tilbake. Han er vel det nærmeste Norge har til en politisk guru.
Jeg trøstet en SV-er etter valgnatta i fjor med at seieren til Trump i presidentvalget bidro til å øke Oljefondets verdier med 100 milliarder kroner neste dag. I dag har vi 10 000 milliarder kroner i Trumps USA. Uansett hva vi måtte mene om hans politikk, så tjener den jevne nordmann gode penger på at Trump oppnår suksess. Vi må derfor alle håpe at han lykkes i sine bestrebelser på å gjøre USA stort og mektig. Så gjør en faustiansk pakt; dekk til ørene og øynene, og sett en kork i kjeften før spillet begynner. De neste fire år er vi alle innrullert i Trumps ferieleir.
Resten av verdensøkonomien ser tross alt ganske ille ut. De fleste u-land sliter med sine strukturelle problemer, inklusive inngrodd korrupsjon. Kina har sitt sykelige eiendomsmarked, med verdens raskest aldrende befolkning, og Europa og Japan har en trendvekst i innenlandsk etterspørsel som er meget lav. De er alle avhengige av å kunne øke sin eksport til USA for å kunne oppnå solid økonomisk vekst.
Norge er særs avhengig av at det går bra med amerikansk økonomi. Ikke bare har vi mye av vår finansielle formue der, men våre metaller, hydrokarboner og shippinginntekter er for det meste priset i den amerikanske valutaen. Heia Trump!
Selv den ivrigste disippel av The Donald må imidlertid ha blitt litt betenkt over hvordan resten av verden oppfattet seansen med Trump og Zelensky. USA utgjør tross alt bare litt under 5 prosent av verdens befolkning. Og det å se hvordan en statsleder fra en amerikansk alliert, som har blitt invadert uten grunn, bli så ydmykende behandlet, må ha gjort like vondt å se på for de fleste andre ikke-amerikanere, som det var for meg.
Og det er vel her det er grunn til å frykte at amerikanerne har forregnet seg. Hvis USA går fra å være en aktet alliert samarbeidspartner, til å bli en fryktet, aggressiv overgriper, er det nok mange land som vil rive ned templet og forlate feriekolonien. BRICS-samarbeidet sanker nå inn stadig flere land til sin kamp for å styrte dagens vestlige hegemoni i verdensøkonomien. Skulle de lykkes vil tapene for Oljefondet kunne bli enorme.
Det kan også være at Trump gjør feil i den økonomiske politikken, som får hele fernissen av amerikansk ‘exceptionalismen’, godhet og dyktighet til å rakne. Innføringen av samfunnsskadelige tollavgifter mot en rekke av USA største samarbeidspartnere må ikke komme ute av kontroll.
Tross alt, også USA er sårbar. For at dollaren skal holde seg stabil er USA avhengig av at utlendingers ønskede beholdninger av amerikanske investeringer øker i takt med underskuddet på driftsbalansen: om lag 4 milliarder dollar per arbeidsdag. Skulle tilliten til dollaren rakne, kan en kollaps i dollaren ála 1971 gi ukontrollerte kursfall på kredittpapirer, eiendom og aksjer verden rundt.
Vi får bare håpe at så ikke skjer. Ingen pengekjær nordmann må ønske seg at guruen, og hans menighet, rakner fullstendig. Vi har gjort oss selv bare så altfor avhengig av at det går bra for Trumps USA.
Bare se hvordan det gikk med Tommys verden!