‘Beggar my Neighbour’ er det å eksportere varer og tjenester til andre land slik at sysselsettingen kan holdes oppe. Landene som mottar dette eksportoverskuddet vil da selv ikke klare å opprettholde sin sysselsetting. En kan derfor si at landet som gjorde seg avhengig av eksportoverskudd de facto eksporterer arbeidsledighet til andre land.
Og det er jo det Europa i virkeligheten gjør når vi holde et samlet eksportoverskudd på om lag 500 milliarder dollar i året. Noe markedet i teorien kunne ha ordnet opp med. Hadde det ikke vært for kapitalbevegelser så hadde amerikanske dollar og andre valutaer bare falt tilbake, fordi eksportoverskuddet ville ha drevet verdien av Euro høyere.
Så hva er problemet? Problemet er at dollaren ikke faller i takt med forverringen av utenrikshandelen, men har tvert imot steget i verdi i senere år fordi amerikanerne har så mange attraktive investeringsmuligheter. Så ikke bare er handelsunderskuddet stort, med økt arbeidsledighet som resultat, men den gradvis sterkere dollar bidrar til å øke underskuddet i senere perioder.
Nå kan selv dette bli en smule nærsynt da amerikanerne besitter noen av verdens viktigste teknologibedrifter som jo antas å tjene mye mer i fremtiden enn de gjør i dag. Slår denne prognosen vil det ikke være noe problem om man har noen år med underskudd på handelsbalansen.
Men i det følgende vil jeg anta at ubalanser i handelen mellom land faktisk oppfattes for å være et stort problem, hvor vi må lete etter løsninger for å redusere dem. I en tidsalder hvor geopolitikk blir stadig viktigere, er det heller like greit at overskuddslandene bruker sine inntekter til å kjøpe opp store verdier i land med importoverskudd. Det å eie store deler av andre lands næringsliv kan ha en egen verdi, som snevre bedriftsøkonomiske kalkyler ikke hensyntar.
En fordel her ville vært å la dollaren falle 10-20 prosent i handelsveide termer, men dette kan bli tøft for land som allerede sliter økonomisk. Kina er nær deflasjon og en sterk appresiering av den kinesiske valuta mot dollar kan utløse en ny kinesisk finanskrise med fallende priser, lønninger, eiendomsverdier som i sin tur resulterer i enorme tap for bankene.
Et sterkt fall i dollarens verdi vil også kunne skade innenlandsk etterspørsel i Europa fordi priseffekten blir umiddelbare, mens det tar tid å justere opp økt produksjon i konkurranseutsatte deler av næringslivet.
Alternativet til en fallende dollar er imidlertid verre. Tariffer, kvoter og dets like innebærer mye mer direkte inngrep i økonomien. Bedre er det å justere prisene – altså deres dollarverdier – enn å ty til mer direkte og inngripende tiltak.
Men hvordan kan lille Norge tilpasse seg denne rare verden hvor vi forutsetter at utenrikshandelen er problematisk? Her er noen forslag som bør vurderes.
–Vekt ned eierandeler i USA. Våre salg ut av USA vil dempe presset på dollaren og redusere friksjoner med nasjonalistiske politikere i Trump-leiren. Oljefondet trenger ikke eie amerikanske statsobligasjoner hvis verdi er truet av all politikk som rammer deres realavkastning.
–Dropp så mange særnorske importavgifter som mulig.
–Vurder å kutt ut eller reduser tollbeskyttelse av landbruksprodukter mot rikelig kompensasjon av bønder og arbeidsfolk som måtte rammes. Kuttes momsen på all mat vil også markedet for matvarer her hjemme kunne øke i omfang,
-Så lenge vi tviholder på en egen valuta så bør Norges Bank være nær konsensus og legge seg i kjølvannet til ESBs renteendringer. Norge rår stadig mindre med sin egen inflasjonsutvikling. Selv har jeg lagt til grunn at kronekursen stiger med 10 prosent i år. Da risikerer vi negativ 12 måneders vekst for inflasjonen. En prognose for NOK som – mot normalt – ser ut til å slå til i år.
-I siste instans kan man knytte NOK på Euro, eller ta Euro i bruk som betalingsmiddel, med de nødvendige justeringer av norske lover, regler og skattesystem som da måtte følge. En trenger ikke EU-medlemskap for å få dette til.