Sommeren 1944 var aksemaktene Tyskland, Italia og Japan på vikende front. Utsendinger for verdens viktigste nasjoner møttes samme høst i Bretton Woods, et konferansesenter utenfor hovedstadsområdet i USA, for å diskutere en ny finansiell verdensorden. Men egentlig hadde planleggingen av denne konferansen startet lenge før. Selve konferansen ble bare en justering av et amerikansk/britisk rammeverk som alle hadde akseptert før de ankom konferansen.
Dette måtte bli et system som omfattet både hensyn til sikkerhetspolitikk, utenrikshandel, finans og tilførsel av egenkapital til de krigsskadde landene. I moderne tid har vi lett for å se på hver av disse områdene for seg, og bare for seg. Vi har mistet av syne at verdensøkonomiens arkitektur består av mange strukturer som var ment å understøtte hverandre.
Den store økonomen John Maynard Keynes ville ha et system hvor alle verdens land måtte holde noenlunde balanse i sin utenrikshandel, med en felles internasjonal valuta til bruk sentralbankene imellom: BANCOR, utstedt av en sentralbank for sentralbanker. Denne sentralbankvaluta skulle tillates å utvide sin pengemengde i takt med ønsket global inflasjon og økonomisk vekst. Slik ville man sikre at det ble bærekraftig økonomisk vekst uten at det oppsto ubalanser i et lands eksport/ import forhold som i sin tur kunne lede til ustabilitet i valutamarkedene.
Det vi fikk derimot var den amerikanske dollar som reservevaluta, helt og holdent under kontroll av amerikanske politikere.
Ubalanser kunne imidlertid også komme fra andre kilder som direkte finansielle investeringer. I vår tid er det vel så mye systematiske skift i finansielle investeringer inn og ut av valutaområder som mistenkes å forårsake volatilitet i verdipapirmarkedene og potensielle finanskriser, noe Keynes forsto at slike bevegelser kunne gjøre. Derfor var han i 1944 svært så skeptisk til verdien av internasjonale betalingsstrømmer som var rene finansplasseringer.
Det å utvikle et velfungerende tariffsystem ble selvfølgelig viktig, men da med sikte på å høvle ned tollsatsene etter hvert som de krigsskadde økonomiene reiste seg fra krigens aske. I tråd med rikardianske handelsteorier så hadde alle land godt av å handle med hverandre og spesialisere sin arbeidskraft på det de var best på.
Det overordnede mål var å gjøre den frie verden under ledelse av USA et trygt sted for handel, økonomisk vekst, liberale demokratier og livsutfoldelse. Ikke rart i at Sovjet Unionen hoppet av underveis. Den kommunistiske Folkereplikken Kina var ikke dannet den gang, noe kineserne minner vestlige maktpolitikere om når de forsvarer verdensordenen anno 1944. Kina hadde altså ingen rolle i utformingen av grunnpilarene i den kommende verdensorden, som verden i stor grad fortsatt baserer seg på. BRICS-landene vil si mye av det samme. Mange av dem var under koloniherrenes åk og hadde fint lite å si ved forhandlingsbordet til internasjonal storpolitikk.
En akilleshæl som Donald Trumps økonomer er smertelig klar over er at amerikanerne insisterte på å gjøre den amerikanske dollar jevnstilt med gull, og dermed en uunnværlig del av alle sentralbankers valutareserver. Dermed kunne det oppstå perioder med unaturlig sterk eller svak dollar uavhengig av amerikanske behov.
I august 1971 kuttet USA alle bånd til gull og vi fikk et tiår med valutakaos. Et kaos som først stoppet da Ronald Reagan førte en sterk ekspansjonistisk økonomisk politikk som krevde høye renter, og ga oss en gradvis styrking av dollarens internasjonale verdi til langt høyere nominelle verdier mot andre valutaer enn vi hadde hatt under Bretton Woods-årene. Dette til tross for at den amerikanske handelsbalansen under Reagan forverret seg raskt.
Det er noe av det samme som skjer nå. I fjor var dollaren svært så sterk mot de fleste andre lands valutaer til tross for at handelsbalansen forverret seg, all den tid det var enda sterkere etterspørsel etter amerikanske finansplasseringer enn tilbud av dollar som den negative utenrikshandelen maktet å generere.
Økonomen Michael Pettis kaller dette for en verden hvor halen (finansplasseringer) logrer hunden (realøkonomien). Og denne halen lever sitt eget liv med enorme konsekvenser for all økonomisk aktivitet som er avhengig av valutakurser og de renteendringer som kreves for å stabilisere dollaren. Ropet om mer tariffer og andre inngrep i verdenshandelen er ufullkomne svar på denne utfordring.
Det er åpenbart at Trump administrasjonen ønsker seg en svakere dollar, noe de fleste investorer bør merke seg. Skulle dollaren svekke seg mye, kan det få effekter på tariffer, renter og internasjonal storpolitikk. Perioder med en svak dollar har som regel vært preget av stor usikkerhet i verdensøkonomien med tilhørende svake børser, lav økonomisk vekst og sterke svingninger i alle inflasjonstall.
Dette er bakteppet for norsk økonomisk politikk og spesielt rentesettingen i årene som kommer. Norges Bank står i en vanskelig situasjon der den prøver å sette en egen rente med importandeler i privat konsum på om lag 35 prosent, og enda mer for næringslivets investeringer.
Nytt for denne konjunktursyklus er at vi også er stadig mer avhengig av importert arbeidskraft, noe som gjør at tilgangen på industri og servicemedarbeidere kan påvirkes av store svingninger i valutakursene.
Og svingningene er potensielt enorme. I gjennomsnitt har den amerikanske dollar vært handlet til 7 kroner med et årlig standardavvik på nesten 1,5 de siste 50 år.
Men hva bør Norges Bank gjøre hvis vi nå skal få en kraftig korreksjon i dollarens verdi? Ja, det forsøker jeg å svare på i morgen.