Den viktigste oppgave en regjering har er å forsvare samfunnet fra ytre og indre fiender. Derfor har forsvarspolitikk vært prioritet nummer én for en velfungerende nasjonalstat i uminnelige tider. Putins angrep på Ukraina viste oss da også at Europa fortsatt er en farlig plass å bosette seg. NATO-medlemskap omfavnes nå av alle norske politiske partier på Stortinget.
NATO var i sin tid (1949) markedsført som et felleskap hvor alle land lovet å beskytte hverandre. I realiteten ble det en militærallianse med både forsvars- og angrepsferdigheter ledet av USA. Konservative amerikanske stemmer så på det som den militære delen av Marshall-hjelpen, nærmest som u-hjelp, fordi ruinerte europeiske land var så avhengige av tilgang på amerikansk militært materiell. Nå som Europa har blitt rikt og mektig, kommer kravene om at europeerne betaler mer for sitt eget forsvar.
Med Trump 2.0 har det imidlertid oppstått ny usikkerhet rundt NATO-samarbeidet. Trolig føler det amerikanske regimet en viss forpliktelse til å forsvare et lite NATO-land som måtte bli angrepet, men styrken i hjelpen vil trolig avhengig av europeernes betalingsvillighet for det amerikanske militæret sin støtte.
Finansieringsmodellen for fremtidige kriger kan være den som ble brukt under Operation Desert Shield i Gulf-krigen i 1990-91, hvor araberlandene betalte det meste av amerikanernes kostnader ved krigføringen. Skulle noe slikt skje i Europa, vil amerikanerne ikke bare bli våre ledere i krig, men også våre leiesoldater.
Våre forsvarskapasiteter er styrket av at både Sverige og Finland har blitt medlem av NATO. Sverige har da også vedtatt en markert økning i sine militærutgifter. Hyppigere besøk av allierte tropper kan også styrke det norske forsvaret over tid.
Men det gjenstår da å spørre seg hvordan det norske forsvaret kan utvikles best og billigst mulig over tid. Her er det viktig at politikere ikke bruker knappe midler til å revitalisere sine distrikt. Midlene bør havne der det er strategisk fornuftig sett med de yrkesmilitæres briller.
Kunstig intelligens vil trolig endre på fremtidens krigføring. Allerede i dag er det mulig å lage maskiner som bestemmer selv om de skal skyte kuler eller avfyre missiler. Vi tør bare ikke sette dem i produksjon. De av oss som har vokst opp med Terminator-filmene vet hvor galt dette kan gå. Men det er nesten uunngåelig at en eller annen diktator i et eller annet land skaper sin egen terminator-hær. Selv det minste land kan da bygge seg en formidabel militær styrke, bare den har valuta nok. Dette gir også et mannskapsfattig, men kapitalrikt Norge nye muligheter for å ruste opp. Vi kan automatisere forsvaret ved hjelp av droner i luften, til lands og til havs.
Regjeringen ønsker å øke antall rekrutter slik at vi samlet har flere soldater enn før i både hæren, marinen og flyvåpenet. Noe som er nær umulig med vår demografiske skjebne. Men også her kan man løse samfunnsoppdraget ved å øke importandelen. Gitt at vi er i en allianse kan det være klokere å spe på budsjetter i de baltiske land fremfor å bygge opp norske tropper, som skal ha mye mobilt nytt skinnende militært utstyr nettopp for å kunne haste av gårde og forsvare Finlands, Estlands, Litauens og Latvias grenser.
Og ved behov kan de baltiske tropper som lønnes av Norge reise hit. Det er ikke bare sivile som kan forsøke å nå sine Pareto-optimum ved å handle på tvers av landegrensene. Også Forsvaret burde se sitt snitt til å utnytte at det norske forsvar i praksis er en del av en europeisk manngard.
Ved innkjøp av våpensystemer hjelper våre enorme valutarikdommer oss til å tenke nytt. Norge har et komplisert anbudssystem for innkjøp av forsvarsmateriell, med gjenkjøpsavtaler og dets like. Dette fordi Norge ønsket kompetanseoverføring tilbake til gamlelandet da vi gjorde store innkjøp av typen F-35 jagerfly. Gitt at norsk forsvarsindustri i disse dager går så det griner, er disse avtalene kanskje bare fordyrende og unødvendige?
Hvis og når Ukraina blir NATO-medlem, burde man også undersøke muligheten for at ukrainske soldater kan stasjoneres i Norge. De har jo en verdifull kamptrening som norske soldater har vært forskånet for.
Noen vil hevde at dette er leiesoldater, men egentlig er det en god måte å styrke NATO-alliansens militære kapabiliteter. De nordiske styrkene vil bli bedre integrerte, med et tettere samarbeid om forsvarsbudsjetter enn før, hvis man kunne bruke våre forsvarsmidler utenlands. Og med norsk avlønning kan soldater fra fattige NATO-land på norsk jord sende rikelig med penger hjem til sine familier.
Hvis så skjer i en internasjonal økonomiske depresjon, vil nok mange land hive seg på den bølgen. På 1970-tallet opplevde vi tross alt noe liknende da mange land inklusive Norge, beslagla store verdier knyttet til utvinningen av sine råvarer. En slik råvarenasjonalisme kan komme tilbake en eller annen gang i fremtiden, men nå ved at våre finansielle investeringer konfiskeres. BRICS-landene vil en vakker dag i fremtiden kunne komme til å hevde at våre krav på investerte midler i deres land bør nasjonaliseres uten kompensasjon.
Heri ligger det også et argument for EU-medlemskap, hvis vi da er sikre på at EU forblir et lockiansk felleskap av kapitalistiske nasjoner som ønsker å beskytte den private eiendomsretten.
Landområder og særrettigheter i pol-områdene som vi erklærer er norske, vil andre kunne hevde bare skyldes at vi var tidlig ute med utviklingen av sjøfart. Tror en på Rawls etiske vurderinger burde ikke Norge ha krav på mer enn andre land i pol-områdene. Vi var bare heldige med å være der først. Slike krav kan bedre motes av et europeiske felleskap all den tid våre pol-områder i praksis da blir hele EUs anliggende.
Som finnene må også vi forberede oss på alle eventualiteter. På noen få dager i februar 2022 gikk finsk NATO-medlemskap fra å være utenkelig til å bli uunngåelig. Norge må lage beredskapsplaner hvor vi raskt kan ta imot store militære styrker og eventuelt bli fullverdige EU-medlemmer, hvis det skulle bli tvingende nødvendig.
Etter 20 år i Heimevernet skal jeg ikke påstå at dette er noen formidabel militær styrke. Men det er trolig klokt å bygge ut en variant av Heimevernet hvor folk flest blir berørt av den militære utvikling. Med utgangpunkt i de gamle grekernes og Rousseaus argumenter om betydningen av involvering av landets borgere bør det være et slags Heimevern i alle bygder og byer. Just in case.
Det er vel en ny sosial kontrakt oss nordmenn mellom som avklarer hvor mye individet skal forsake for forsvar av landet sitt som det er maktpåliggende å få på plass. Slik at vi kan leve opp nasjonalsangens siste strofer, i dets siste vers:
Ja, vi elsker dette landet,
som det stiger frem
furet, værbitt over vannet,
med de tusen hjem.
Og som fedres kamp har hevet
det av nød til seir,
også vi, når det blir krevet,
for dets fred slår leir.