Norge bygde seg opp igjen etter krigen, akkurat som de fleste andre krigsskadde land i Europa gjorde. Vi hadde noen fordeler fremfor andre land, blant annet med en sterk maritim sektor, som seilte inn hardt tiltrengt valuta, og rike naturressurser.
Sammenligninger av vekstrater mellom land er vanskelige, da de alle gjorde særegne valg. Men det var nå en gang gode tider enten du satset på fransk dirigisme, tysk ordo-liberalisme eller Tage Erlanders Folkhem. ‘De gyldne 30’ år ble perioden 1945-74 med rette kalt.
Fellestrekkene i utviklingen mellom land var påfallende, der nær sagt samtlige vestlige industriland, her inkluderer jeg Japan, også fikk store systemkriser på midten av 1970-tallet. Årene frem til 1982 ble vanskelige ikke minst fordi økonomiene ble belastet med sterk kontraktiv pengepolitikk for å knekke inflasjonen i det som skulle vise seg å bli en tid med svært så høye energipriser. En litepåaktet faktor bak fallet til Jimmy Carter var at han hadde glede av å stille til gjenvalg i 1980, det året hvor oljeprisen traff sitt historiske topp; rundt regnet 130 USD per fat i dagens pengeverdier.
Hvilket var jo helt fantastisk for et Norge som sto på trappene til en ny tid, med sterk vekst i produksjonen av olje og gass. Endelig kunne vi nå også liberalisere kredittmarkedene all den tid valutasituasjonen ville holdes under kontroll av sterk inngang av stadig mer verdifulle dollar (som følge av de ventede oljeinntekter). Men norske politikere var klar over at de tok en sjangs. Den fremtidige oljerikdommen var ventet å være så massiv at vi lånefinansierte både utviklingen av oljefeltene og datidens forbruksvekst. En vekst som ble så sterk at den ble kalt jappetida.
Mange vil kritisere den økonomiske politikken fra disse år med etterpåklokskapens klarsyn. Men jeg husker godt den tida, og ja den ligner litt på dagens tidsånd. Man sto foran enorme inntekter (den gang forventede), med en befolkning som ønsket å unne seg en markert høyere levestandard enn de da hadde, i en svært så usikker verden. Så skjedde det helt uventede ting som Murens fall, Sovet Unionens kollaps og Saddam Husseins invasjon av Kuwait.
Krisen ble langvarig i de fleste vestlige land. Norge hadde eksepsjonell svak BNP-vekst i årene 1988-1991, knappe én prosent per år.
Deretter gikk det naturlig nok så mye bedre. Det var tilgang på enorme mengder ledig arbeidskraft, de internasjonale konjunkturer snudde opp, og en rekke økonomisk fornuftige reformer kom på plass. Det ble sterk rasjonalisering innenfor industri og landbruksektoren. Naturlig nok ble produktivitetsveksten i mange næringer skyhøy. Antall pensjonister var stabilt.
I dag er Norge blitt et av verdens rikeste land, men nok en gang med en felles skjebne som våre naboland: Vi har havnet i eldrebølgens æra. Bare se hvordan antall eldre har skutt i været siden 2008. En trend som vil fortsette frem til 2050.
Det er gøy å følge debatten om norsk økonomisk politikk som boken ’Landet som har blitt for rikt’ har avstedkommet. Her får visstnok oljepengene skylda for at trendveksten i norsk økonomi skal ha gått ned.
Men i realiteten har vår langsiktige skjebne fint lite med bruken av oljepenger å gjøre. Utviklingen bestemmes i hovedsak av demografiske og teknologiske årsaker, samt hvilke priser vi oppnår internasjonalt for våre varer og tjenester. Disse faktorene antas å gi en trendvekst for BNP fastlands-Norge på om lag halvannen prosent i året. Bruken av oljepenger vil i hovedsak påvirke utnyttingen av denne gitte produksjonskapasitet.
Siden mars 2022 har Norge tatt imot til sammen 60 000 ukrainske flyktninger. En gruppe som trengte mat, bolig, klær, mat tjenester av ulike slag. Dermed har de bidratt til BNP-veksten i en tid med hva jeg vil kalle for unødvendig stram penge- og finanspolitikk. Selv med denne ekstraordinære demografiske vekstimpulsen økte BNP Fastlands- Norge i 2023 og 2024 med svake tre-kvart prosent per år. Det halve av vår antatte trendvekst. Det er derfor bra at vi både øker bruken av oljepenger og kutter renta i år.
Når freden på de ukrainske slagmarker melder seg, vil vår BNP-vekst få seg en knekk hvis størrelse er avhengig av hvor mange ukrainere som flytter hjem igjen. Også dette sjokk bør også møtes med mer ekspansiv penge og finanspolitikk. Det før norsk økonomi vender tilbake til den trendvekst som ligger i vår demografiske skjebne.