«“In truth, the gold standard is already a barbarous relic.»” John Maynard Keynes 1924
Keynes så allerede på 1930-tallet at det var mulig å lage et nytt og bedre internasjonalt pengesystem. Hans forslag var at alle land skulle bli medlem av et internasjonalt oppgjørssystem for betalinger, med påbud om å ha noenlunde balanse i sin utenrikshandel. Land med overskudd skulle få en ny internasjonal pengeenhet, kalt Bancor, istedenfor gull og annen valuta, mens underskuddsland måtte låne i denne nye pengeenheten. Hadde et land for stor gjeld (som britene var i ferd med å få), kunne den ettergis. De formuende land, trengte ikke disse overflødige valutareserver og kunne avstå dem. Dermed vil man løse et av hovedproblemene med den globale gullstandarden, det at et land kunne akkumulere gull i store mengder uten å ta dem i bruk.
Men amerikanerne, som jo var de som akkumulerte gullet, ville det naturlig nok annerledes.
Ved krigens slutt sto USA for halvparten av verdens BNP, og eide mer enn to-tredjedeler av verdens gullreserver. Amerikanerne hadde ingen interesse av at britene, eller noen annen, skulle gjøre dem rangen stridig som verdens ubestridte supermakt. Spesielt viktig var det å hindre britene i å holde på sine kolonier, på sin finanshovedstad og på sin innflytelse i en verden som man ønsket skulle bli formet av amerikanske verdier. Det gjaldt å lage et system for internasjonal handel og finans som ville ta vare på og utvikle amerikanernes dominerende rolle.
Bretton Woods-avtalen skapte to viktige nye institusjoner. Verdensbanken skulle låne ut midler til infrastruktur og andre investeringer for å gjenoppbygge skadeskutte land etter krigen, Det langt viktigere IMF(International Monetary Fund) skulle erstatte den globale gullstandarden, med et mer moderne pengepolitisk styringssystem.
Det nye IMF tilfredsstilte mange behov som gullstandarden ikke dekket. For amerikanerne var det viktig at systemet tillot inflasjonsbølger etter behov ved trykking av en egen kredittvaluta SDR. Roosevelt hadde tatt USA ut av gullstandarden nettopp for å stoppe deflatoriske prosesser i amerikansk økonomi. Det var ikke snakk om nå å lage et nytt system med samme tvangstrøye som gullstandarden ga politikerne i mellomkrigsårene.
IMF skulle også gi rom for et helt nytt globalt betalingssystem hvor de fleste land, inklusive Sovjetunionen, gjerne måtte kunne delta, noe som forenklet handelen landene imellom. I dette systemet var det bare amerikanske dollar som kunne sidestilles med gull. Alle andre valutaer hadde sine bånd til det edle metall gjennom et fastkurssystem mot den amerikanske dollar. Og utenfor USA var det bare sentralbanker tilknyttet IMFs dollarbaserte system som kunne veksle inn sine dollarsedler i gull i den amerikanske sentralbanken.
Og nei, USA hadde ingen juridisk forpliktelse til å holde 35 USD per. unse som bytteforhold mot gull i all evighet. Denne prisen kunne endres. Da Nixon til slutt gjorde det, en skjebnesvanger dag i august 1971, ga han ikke engang beskjed til andre statsledere. De fikk følge med på TV som alle oss andre.
De nye forordningene ga samme forenkling av utenrikshandelen som gullstandarden hadde gitt. Under gullstandarden var jo alle deltagende lands valutaer knyttet til en bestemt gullverdi. Da var det lett å beregne hva for eksempel norske kroner var i britiske pund. Man sammenlignet bare deres respektive gullverdier.
Nå var alle land knyttet til dollar. Skulle man endre verdi på for eksempel norske kroner gjorde man det nå mot dollar, ikke direkte mot gullverdier. Nå kunne hele verden, også de med minimale gullreserver, bli medlemmer av det globale betalingssystem IMF. Tilgangen på globale likviditet kom nå fra fire kilder, gull, trekkrettigheter (kreditt) i IMF i form av SDR, amerikanske dollar og sentralbankenes egen myntenheter.
En av hovedoppgavene til dette nye IMF ble da å justere de faste valutakursene landene imellom og låne ut nok midler til underskuddsland slik at de fikk anledning til å bruke tid på å rebalansere sin utenrikshandel uten for mye problemer.
Keynes ønsket seg en liten stab med noen politikere som bidro med litt deltidsarbeid etter behov. Amerikanerne hadde langt større ambisjoner med sitt nye styringsorgan. IMF fikk en stor stab med vel gasjerte økonomer og advokater som sto klare til å reise på kort varsel for å rydde opp der neste finansielle krise måtte oppstå.
Det ble et system som skulle tillate en gradvis og kontrollert bruk av trekkrettigheter i IMF. Men ble trekket for stort, og et land måtte ha ekstraordinære lån, måtte det også akseptere å endre den økonomiske politikken i retning av det vestlig utdannedte økonomer ville kalle «‘sunn fornuft»’. Krav til markedsreformer, såkalt ‘conditionality’, som kunne gå på tvers av det samfunnssystem som landet selv ønsket å utvikle, men som de ikke hadde utenriksøkonomi til å bære.
Her lå det en meget viktig politisk forskjell fra gullstandarden. Under gullstandarden var det ikke så nøye hva slags styringssystem du hadde. Gikk det dårlig med utenrikshandelen, var det eneste du måtte gjøre var å heve rentene, og stramme til på pengebruken innenlands. Ingen la seg opp i hvordan ellers økonomien fungerte.
Men under Bretton Woods kunne IMFs eksperter gripe inn og pålegge strukturelle reformer som betingelse for å få lån, eventuelt tvinge frem en devaluering av landets faste valutakurs. Et meget potent våpen for USA, som jo var IMFs største eier.
I krisetider anbefalte IMFs eksperter som regel at landene ble mer åpne for utenrikshandel, mer privatiserte, og mer kredittverdige for vestlige investorer. Senere skulle IMF bli rettmessig anklaget for at mange av deres vilkår var lagt opp til å være spesielt til gunst for amerikansk næringsliv. Særlig kravet til markedsreformer, stram finanspolitikk og salg av statlige selskaper etter Asia-krisen på slutten av 1990-tallet, skapte ondt blod og bitterhet mot IMF i Sørøst-Asia.
Mekanikken i Bretton Woods var ganske så åpenbart i amerikanernes interesse. Sett at amerikanerne ønsket seg maskiner og utstyr fra Japan motsvarende 100 USD. Japanerne aksepterte gladelig en såkalt Benjamin (hundre 100 dollar– seddelen har bilde av Benjamin Franklin på forsiden), som det kostet et par cent å trykke opp. Sett at Frankrike ønsket seg det samme utstyr. Da måtte franskmenn (og alle andre folkeslag) jobbe og svette frem produksjon motsvarende samme verdi for å betale for de japanske goder.
Der resten av verden måtte slite for føden, kunne amerikanerne bare trekke sedler ut av lommen, nærmest som i den svenske komifilmen «‘Pojken med guldbyxorna»’.
Det var dette Charles de Gaulle kalte USAs «‘uhyrlige privilegium»’. I virkeligheten hadde verden gått fra en gullstandard hvor dent ultimate brems på et lands økonomiske vekst og utviklingen var valutareserver i form av gull, til Bretton Woods-systemet hvor det var mangel på dollar som kunne stoppe økonomiske oppgangstider i alle andre land enn USA. Motsatt ville hele verden kunne rammes av inflasjonsbolger hvis seddelpressen i den amerikanske sentralbank kom helt ut av kontroll.
Keynes trøstet seg med at amerikanerne før eller siden ville misbruke sitt privilegium, leve over evne og sette seg i dyp gjeld. Da de nå kunne kjøpe hva de ville, bare de trykte opp nok dollar, ville fristelsen til overforbruk ble uimotståelig over tid. En prognose som slo delvis til.
Mot slutten av sitt liv skrev Keynes «‘Will the dollar be scarce?»’ Sittende med et pledd foran en peis med svak varme, doserte han for sine venner en siste gang rett før han døde om hvordan amerikanerne kom til å falle hen til overforbruk, med store mengder dollar pumpende ut i verden. En prosess som han mente ville gå ganske raskt, men det tok 25 år før Bretton Woods-systemet brøt sammen.