Har du noen gang hatt en sånn dag hvor du krabber ut av senga, kommer deg gjennom arbeidsdagens hinderløype, med dusj, kaffe, frokost i hånden, mens man halser til buss/bane som selvfølgelig akkurat denne dagen er forsinket/innstilt før du kommer deg til jobben hvorpå fint lite skjer før du skal gjennom samme løype hjem igjen? En dag du trolig ville hatt mer nytte og glede av hvis du sov lenge og prøvde å bruke dagen på å bli en bedre versjon av deg selv innenfor heimens vegger.
I dag (2024) er det om lag 60 000 arbeidsledige, 370 000 uføre i arbeidsdyktig alder samt 150 000 på arbeidsavklaring. En munter gjeng på nesten 600 000 som de fleste økonomer ser på som en ubenyttet ressurs i vår evige kamp for å lage mer BNP. Implisitt i den tankegangen er at mange av disse egentlig ikke er syke eller utenfor arbeidslivet. Hadde de bare fått de rette insentivene, ville de kunne gitt solide bidrag til Norges BNP.
Noen eksperter ønsker å ty til pisken ved å ta fra de trygdede midler til å klare seg. Nød lærer visstnok naken kvinne å spinne. Andre vil gi raust med subsidier, skatteletter og bonuser i forsøket på å lokke folk ut av senga om morgenen.
Nå er det noe som ikke ønsker å jobbe, men vil heller gå på trygd hvis det er mulig å overleve på denne måten. Det kan være av religiøse grunner, for å beskytte sin etniske kultur, eller av hensyn til familiens ære i tradisjonsbundne samfunn. Det finnes sikkert også andre grunner til at folk nekter plent å jobbe, som jeg ikke kommer på i farten. Mange av oss har små og store psykiske plager.
Dette hindrer ikke økonomer å gjøre nytte-kostnadsanalyser som viser at marginalskatten ved å gå fra trygd til jobb kan bli svært så høy. Tar en hensyn til alle ordninger du kan miste ved å ta deg en jobb, kan marginalskatten overstige 100 prosent.
Det kan derfor godt være at vi kan lokke tusenvis av mennesker ut av en traurig trygdetilværelse til en viss deltagelse i arbeidslivet – bare insentivene for å jobbe ble bedre.
Men jeg gjetter på at det er begrenset BNP-futt i en slik overgang. Det er nok en illusjon at folk med ulike skavanker skal gå over ‘en masse’ til fulltidsstillinger som krever at man står på. Kanskje med både smuss på hendene og med ubekvem arbeidstid?
En skal heller ikke se bort ifra at mange av de som står utenfor det formelle arbeidsliv produserer tjenester som barnepass, pasientbesøk, oppussing og vakthold selv om de formelt sett ikke bidrar med en dritt til BNP. BNP øker derimot i det to hjemmeværende koner leier seg ut til hverandres hjem – uten at de øker arbeidsinnsatsen av den grunn.
Det hele leder til spørsmålet om hvorfor vi er så opptatt av å få de (innbilt) syke ut i jobb. Er det for å øke BNP eller er det for å hjelpe individene bli bedre utgaver av seg selv?
Trolig ønsker vi litt av begge deler. For å gjøre trygdesystemet vårt mer bærekraftig prøver vi å få flere ut i arbeid, mens vi ser at folk på trygd fort blir passive og dermed får stadig verre muligheter for livsutfoldelse.
Det alle burde være enige om er at vi burde lage et arbeidsliv som gir mulighet for folk med skavanker å ta seg en jobb. Mange kunne også trenge psykologhjelp slik at de kunne bli en bedre versjon av seg selv.
Det er også noe med den samlede etterspørsel etter arbeidskraft som må adresseres. Den økonomiske politikken i senere år har hatt som mål å redusere inflasjonspresset i norsk økonomi ved å øke den samlede ledighet. Og ja, ledigheten har økt. Mer enn folk tror.
Utover økningen i antallet helt ledige i 2024 på 5 000, var det en økning på 6 000 i antallet uføre og nesten 10 000 flere på arbeidsavklaringspenger.
Her er det glidende overganger. Hvis du får sparken, kan du velge:
– stå med lua i hånda, se ned på skolissene dine og trekke en kølapp på Arbeidskontoret
– hoppe ut av et vindu i 2. etasje og klage til fastlegen din om store smerter i ryggen. En påstand som er så vanskelig å kontrollere at du får sykepenger
– eller påberope deg en psyko-somatisk lidelse som gjør at du må få arbeidsavklaring
Ja, jeg vet at ikke alle syke kunne valgt å stå i køen av de ledige. Likevel, alle tre ordninger bør sees under ett. Med en samlet vekst på 20 000 mennesker i 2024. Det at alle tre ordninger øker mye samtidig er et tegn på at slakket i arbeidsmarkedet har økt vesentlig mer enn det NAV-tallene for antall ledige alene forteller deg.
Dette er et viktig perspektiv å ha når du skal dosere trykket i økonomien ved hjelp av penge- og finanspolitikk. Fokuseres det for mye på bare antall ledige, vil rentenivået bli for høyt og/eller finanspolitikken for stram. Det virker spesielt fornuftig å bruke mer offentlige midler på å hjelpe folk ut av ledighet og inn i arbeidslivet. Utgiftsposter som det er bare så altfor lett for kommuner å skjære ned på i tider som nå.
Selv blir jeg derfor letende etter noen måter for trygdede å holde seg aktive. Aktivitetstilbud som har så lav terskel at alle kan delta.
Ikke vet jeg. Muligens er det bare å komme seg opp av senga, fumle på kjøkkenet etter dagens første kopp med kaffe, før hinderløypa fra hjem til en jobb som du må starte 0800, begynner.
Kanskje er det bare å komme seg ut og finne seg en jobb?