USAs nye president vil kunne ha stor effekt på Europas vekst og inflasjon. En kan ikke utelukke både resesjon og deflasjon i EU hvis mange nok faktorer får et uheldig utfall. Norges pengepolitiske valg blir bare stadig vanskeligere.
President Donald Trump blir en av de mektigste presidenter noensinne, med en overlegen valgseier og flertall i Senatet – kanskje også i Representantenes Hus. Det gir han stor makt til å endre på litt av hvert. Mye er fortsatt usikkert, men det vi har i vente er:
- Et nytt tariffregime som vil ramme Kina og Mexico hardt, men trolig også tysk bilindustri
- En mye strammere innvandringspolitikk
- Økte finansielle byrder med økte forsvarsutgifter i alle europeiske NATO-land
Her er det både mikro- og makroeffekter som er interessante for oss europeere. Effekter som bør få oss til å vurdere vår uavhengige pengepolitikk nærmere.
I mikro må vi regne med at europeisk industri som selger mye varer til USA vil rammes så vidt hardt av tariffer at de vil vurdere å flytte mer av sin produksjon til USA. Stenges kinesiske varer ute fra Nord-Amerika vil de måtte dumpes i andre land, og her er Europas fortsatt åpne markeder et lokkende mål. En må derfor regne med at høye amerikanske tariffer for kinesiske varer leder til et behov for at også Europa må bygge egne tollmurer.
Det blir spennende å se om Norge tillater dumping av konsumvarer i vårt lille land. Tja, hvorfor ikke? Billigere importvarer er vel greit å få med seg. KPI-veksten vil få en negativ engangs-effekt.
Det økonomiske rasjonale for slike tollmurer er at Kina, som så mange andre land – deriblant Norge –, har lagt seg til den vane å ha store vedvarende overskudd i sin utenrikshandel. En politikk som kun er mulig hvis noen er villige til å holde like systematiske underskudd. USA har her stilt opp, men nå sier amerikanerne stopp – for alle kinesiske varer, men trolig også for noen europeiske. Bilindustrien i Europa må regne med økte importtariffer til USA. Verden får ikke lov til å dumpe sine varer i USA som de har gjort inntil nå.
Det er vanskelig å tenke seg annet enn at denne politikken – alt annet like – vil ha store makroøkonomiske effekter. De vil ramme europeisk BNP-vekst, sysselsetting og aksjeverdier samtidig som det vil bidra til lavere pris- og lønnsvekst på kontinentet.
I skrivende stund er det priset inn ett prosentpoeng til i rentekutt i Den europeiske sentralbanken frem til julen 2025. Det kan fort bli mer.
USA kan derimot få problemer med å senke renten. De økte tariffene vil bidra til et hopp i amerikansk inflasjon av en ukjent størrelse. Trumps regjering vil ganske sikkert prøve å få kastet ut illegale innvandrere, mange som har rukket å komme i arbeid. Dette vil over tid gi fattige amerikanske arbeidere høyere lønnsvekst enn de ellers ville ha fått. Trump har også lovet store skatteletter. Langt større lettelser enn det de økte tariffer vil kunne finansiere. Dagens allerede gigantiske statlige budsjettunderskudd vil garantert ese ut.
Alle tre faktorer, høyere importpriser, mindre utbud av arbeidskraft, og økt etterspørsel etter varer og tjenester, trekker i retning av høyere prisvekst enn USA ellers ville ha hatt i 2025 og 2026. Om dette er til hjelp for BNP-veksten synes uklart. Selv syntes jeg det hele smaker av forsøk på å opprettholde døende næringer som produksjon av biler med fossilt brensel, enn av nye bærekraftige vekstinitiativ. Det å stenge arbeidskraft ute fra jobber de allerede har er også til skade for økonomien.
Utviklingen på børsene blir høyest usikker. Det kraftige hoppet i aksjekursen til i elbil-produsenten Tesla etter valgseieren må være en av vår tids mest bisarre reaksjoner på et presidentvalg. Salget av elektriske biler vil påvirkes negativt hvis Trump gjør alvor av sine løfter om å fjerne alle subsidier for el-biler, mens Teslas viktige kinesiske operasjoner kan rammes av kinesiske mottrekk til Trumps tariffer.
Så USA får høyere inflasjon og renter enn vi trodde, mens Europa får det motsatte. Spenningene i valutamarkedene kan derfor øke i tiden fremover. Renteforskjellene, som allerede er store, vil bli stadig større.
Norges Bank står her i en spagat da våre eksportnæringer i stor grad er dollarbaserte, mens vår import kommer hovedsakelig fra Europa. Det er også i våre naboland vi henter de hundretusener av sjeler som ferierer, jobber og investerer i Norge. Europa er på sin side vårt største ferieland. Titusenvis av nordmenn har fritidsboliger og jobb i EU.
Jeg skal ikke gjendrive argumentene for at vi bør endre valutapolitikk til å få et fastkurssystem. Det holder her å bare påpeke det åpenbare.
De økte spenningene i valutamarkedene vi har i vente vil gjøre alle prognoser for kronekursen enda mer usikre enn de allerede er. En usikkerhet som er strukturell av natur, og bør få noen og enhver til å tenke over om det ikke er på tide å tjore krona fast til euro.
Trolig blir energiprisenes utvikling avgjørende for hvor krona vandrer i 2025. Får vi et stort og bredt fall i olje- og gasspriser, vil krona kunne svekke seg og treffe ny historiske bunnoteringer. Holder derimot energiprisene seg godt oppe samtidig som vi øser på med oljepenger innenlands, kan det meget vel hende at krona styrker seg markert.
Uansett vil renteutvikling styres av kronekursen. Veien til rentekutt går via en systematisk styrking av krona.