I Billie Shakespeares drama Romeo og Julie møtes de bitre fiendene Montague- og Capulet-familiene til dyst. Det i form av en dans. Jeg skulle gjerne ha vært der og sett hvordan kvelden forløp.
I dag er Sparebankforeningen og dets mangslungne medlemsmasse samlet til hyggelig samvær, og til dyst, i Tromsø. Ledet av den briljante sjefen for Sparebankforeningen, Therese Riiser, er vi på vei gjennom rapporten til Sparebankutvalgets leder Tore Bråthen, med samtaler om bærekraftige satsinger, og avslutter – som seg hør og bør i et middelalderdrama – med et foredrag om pandemier ved legendariske Stefan Tegnell.
Vi har vært samlet før. Hvert år møtes vi, med noen færre representanter år om annet som følge av en serie fusjoner bankene imellom. Nå kunne det være fristende å gi de ulike grupperingene italienske navn fra Shakespeares ufattelig velskrevne drama. Men vi er verken bitre fiender eller bærer nag til hverandre. Konkurrenter, javel, men også gode kollegaer. Frenemies er det moderne navnet på våre relasjoner.
Norge har et lite finansmarked og det er av stor verdi at man behandler hverandre med høflighet og vennlighet, selv om det er en daglig knallhard sportslig kamp om kundene. Folk har en tendens til å hoppe fra den ene bank til den andre, så du vet aldri vet hvem som er kollega rundt neste sving.
Akkurat hvor næringen går i årene som kommer er ikke godt å si, men selv er jeg optimist på foreningens vegne uansett hvor ferden går. I motsetning til hva folk flest tror, er finansnæringens suksesser i hovedsak avhengige av menneskene som jobber der, og de som understøtter og regulerer vår hverdag. Og jeg tror vi sjeldent har hatt så mye kapable ansatte og sjefer som i vår tid. Bankhåndverket har aldri vært bedre enn det det er i dag. Ved en fornuftig økonomisk politikk fra Stortinget, samt en klok pengepolitikk, så er utsiktene gode for de alle fleste banker i Norge.
Likevel – og ja – det er ikke uten grunn at jeg er viden kjent som en pessimist. Og i min 35-årige karriere har det dessverre vist seg at det er når det er umulig å se noen skjær i sjøen at vi har en tendens til å gå på grunn. Trolig er det forhold utenfor vår kontroll som utgjør den største fare for norske banker. Selv jobber jeg derfor med ulike makroscenarier for hva som kan ramme oss. Bankenes økonomiske helse er tross alt bare et speilbilde av samfunnets økonomiske utvikling.
I Romeo og Julie er presten Lorenzo en slags megler og trøster for familiene som strides. Professor Tore Bråthen spiller her noe av den samme rolle i sparebankenes drama, selv om jeg er litt usikker på om han skjønner hvor viktig hans utredning, og dens videre ferd gjennom Finansdepartementet, kan vise seg å bli for næringens fremtidige utvikling.
Rapporten er altså i dag overlevert Finansministeren, og skal nå debatteres. Ballet er i gang. Og hvis du aldri har hatt gleden av å se sparebanksjefer danse kan du gjøre mye dummere ting enn det å bruke et par minutter på den skjebnesvangre dansen mellom Capulet og Montague-familiene.