Ja, selvfølgelig kan de det!
Det hele dreier seg om hva slags samfunnsutvikling vi får i årene som kommer.
For noen år tilbake var den økonomiske veksten, inflasjonen, utviklingen i verdiene på aksjer og eiendom, slik at det føltes helt naturlig å ha null og negative renter. Slike perioder kan komme igjen.
Men historien gjentar seg aldri. I beste fall rimer fremtiden på fortiden som Mark Twain ville ha sagt det. Så neste gang blir det nok ikke nøyaktig samme utviklingstrekk som gir oss null og negative renter, som det var i tidligere år.
At slikt kan skje høres helt fjernt ut for de av oss som fortaper seg i norske makroøkonomiske analyser. Her er historien at vi går mot kronisk mangel på arbeidskraft, noe som i sin tur leder til vedvarende høy lønnsvekst. Refrenget i rapportene til de fleste prognosegivere er en eller annen variant av:
‘ja,ja vi får dessverre lav økonomisk vekst da vestlige yrkesbefolkninger skrumper inn, men knappheten på arbeidskraft sikrer vedvarende høy inflasjon med tilhørende høye renter’.
Men det er mulig å tenke annerledes. Stikkordet er ‘balanseøkonomi’, eller det den japanske økonomen Richard Koo kalte ‘balance sheet economics’. Et analyseapparat som han brukte for å forklare Japans tapte ti-år. Og legg merke til at Japan, verdens tredje største økonomi fortsatt har nær null i rente – 30 år etter at deres bobler i aksjer, boliger og forretningseiendomer sprakk.
Koo’s innsikt er at tradisjonell makroøkonomisk tenking, med alle sine finurlige modeller, er strømningsbaserte. Det er årets inntekter og utgifter som er i fokus. Formuesverdier og opparbeidete kapitalmengder har kun svake ringvirkninger inn i nasjonaløkonomiens regnskap for den løpende økonomiske aktiviteten.
Men hva hvis endringer i formue fullstendig dominerer inntektsutvikling i en situasjon hvor demografi og næringsutviklingen spiller oss et puss?
I senere år har man forklart inflasjonsbølgen med pandemiens effekt på statlige utgifter, krig, teknologiske endringer og klisjeen om disse uskikkelige arbeiderne, som krevde altfor store lønnstillegg, etter at inflasjonen tok av. Men hva hvis noe av veksten også skyldes en sterk børs og neglisjering av skakkjørte statsregnskap?
Og nå kan alt snu til det negative:
– krigen i Ukraina har allerede holdt på usedvanlig lenge for slikt å være,
– de fleste land ser nå et behov for å stramme til på statsfinansene,
– de teknologiske endringer gruser verdien av mekanisk industri overalt
– demografiske endringer i vesten ligner nå til forveksling på de japanske på 1990-tallet
– og vi kan være på vei mot et mangeårig fall i aksje- og eiendomsverdier som i siste instans gruser alle bonuser i forretningsmessig tjenesteyting.
Hvis vi skulle få behov for null og negative renter, så er det nok dette siste punktet som blir avgjørende. Vedvarende fall i verdiene på eiendom, aksjer og alskens kunstverk er trolig den mest farbare veien til grusingen av renter. Skakkjørte statsfinanser kan kreve unaturlige lave statsrenter.
Dette er som sagt bare ett av mange mulig scenario. Men likevel noe alle politikere, bedriftsledere og investorer må planlegge for. Sentralbankene er nå på etterskudd og like trege med å senke rentene, som mange av deres kritikere hevdet at de var med å heve dem, da inflasjonsbølgen skyldte inn over oss i 2021-22. Små og forsinkede rentekutt i høst hjelper så lite, hvis nedgangstider får anledning til å utvikle sin egen deflatoriske kraft.
Jeg sier som sagt ikke at dette MÅ inntreffe, bare at folk må tenke på at vi har hatt null rente før, og kan få det igjen hvis solen, månen og stjernene havner i rett stilling.