I dag har vi i vår del av landet gleden av en siste rest av sommer på denne første høstdag. En dag folk kan bruke på å vandre rundt i Frognerparken, hvis man er så heldig å besøke hovedstaden denne helg.
Gustav Vigeland var, som Edvard Munch før han, opptatt av livsfrisen; alle de ulike stadiene vi går gjennom i livet. Faser Vigeland forsøkte å gi evigvarende definisjoner ved hjelp av sine skulpturer. Du får selv vandre rundt i parken og se om han lykkes.
I Norge har vi ingen boligpolitikk, annet enn som en bieffekt av så mange andre politikkområder. Det har kanskje i tidligere år vært en grei tilnærming til boligmarkedenes mange utfordringer, men har nå gått helt galt.
Figuren viser samlede netto boliginvesteringer i kongeriket. Her inngår både nybygg og oppussing, men da fratrukket beregnet kapitalslit. Dette er en kollapsende næring. Ingen bedring ventes neste år.
I makro har skiftende regjeringer hatt god bruk for denne kollapsen. Fallende boliginvesteringer har gjort det mulig, noen vil si nødvendig, å føre en ekspansiv finanspolitikk. Under Solberg-regjeringen i form av skatteletter, mens den nåværende regjering har kunnet forlyste seg med de pussigste prosjekter ene og alene fordi boligbyggings kollaps har hindret norsk økonomi fra å koke over.
Men de katastrofale resultatene lar ikke vente på seg. Tradisjonsrike boligbyggere faller utfor stupet. Titusenvis av nordmenn kastes ut i arbeidsledighet. Spesielt hardt rammet er unge menn som står på starten av sin karriere som arkitekt, ingeniør og håndverker. Mangelen på nye boliger hindrer førstegangskjøpere uten arv å etablere seg i boligmarkedet. Og uten egen bolig kvier de fleste par seg for å stifte familie. Fallende fødselstall må derfor ikke komme som noen bombe. LO roper varsko.
Finanstilsynet har nå lagt frem sine forslag til en ny Boliglånsforskrift. Siden den ble innført i 2015 har det vært en del endringer i det norske bolig- og kredittmarkedet. Tabellen nedenfor viser noen nøkkeltall.
Kredittveksten er nå langt lavere enn da Boliglånsforskriften ble innført i 2015. Særlig når en deflaterer med lønnsveksten er da også endringen i boligprisveksten dramatisk. Mangelen på boliger, og vanskelighetene med å finansiere boligkjøp, driver folk i økende grad til å bli leietakere. Dette blir trolig Norges nye permanente underklasse, som ikke kommer seg inn i boligmarkedet i unge år, og som da neppe heller vil stifte familie i samme grad som boligeiere tar seg råd til.
Finanstilsynet har et mantra om at boligprisene er ‘høye’ uten å si noe om hva et fornuftig nivå på boligprisene er. Her er de i godt selskap makroøkonomer som gjerne sier at rentenivået er høyt og krona svak uten å vise til hva disse størrelser bør være. Men det er noe merkelig med denne fikse idé. Har folk i Tilsynet tenkt på at deres fokus på boligpriser kan være feil? Bare tenk hvis boligprisene er skadelig lave. Med manglende nybygging som resultat.
I dag er det anslått å være 10 000 usolgte nye boliger i Norge. Må disse selges med store tap, vil banknæringen måtte ta affære og redusere sine utlån til boligbyggerne, hvorpå boligbyggingen faller videre til neste år.
Ingen ønsker å gruse boligbyggingen, etablere en ny underklasse eller se en kollaps i fødselstall, men det er resultatet av vår økonomiske politikk. Merkelig nok så er det ingen politiske partier som vil ha en annen.
Det er til å undres over at vi har mistet av syne våre forfedres perspektiv på livet. Du fødes inn i en bolig, vokser opp der, flytter videre til en annen osv. Noe av det viktigste vi gjør som samfunn er å skape gode bo- og oppvekstforhold i flotte nabolag for barnefamilier. Dette skapes ikke av seg selv, men koster hundrevis av milliarder av kroner. Forsakelser kreves.
Storsamfunnet vil imidlertid ikke bruke midler på slikt. For å kunne skape rom for alskens utenlandske eventyr, batterifabrikker, betongkonstruksjoner, samt gavepakker til partienes velgjørere, må boligbyggingen minimeres. Unge, hardtarbeidende par må ved hjelp av en streng boliglånsforskrift henvises til å bli leietagere, trolig for resten av livet, med mindre de er så heldige å arve en god slump penger.
Ansvarlig økonomisk politikk kalles slikt. Men når jeg tusler rundt i Frognerparken og ser på all den fantastiske kunst som våre lutfattige forfedre maktet å skape i det som har blitt kanskje Norges flotteste boligområde, må jeg tilstå at jeg er lite imponert. Historiens dom over dagens økonomiske politikk blir nok hard. I hvert fall den historien jeg kommer til å skrive.
Men først må vi kose oss i det fine høstværet. Bare nyte denne fine dagen i parken.