Den internasjonale suksessen til Stephen Spielbergs film Haisommer (1975) kom til å forandre mangt og meget, ikke alltid til det bedre. På samme måte kan Finansdepartementets fokus på Haikjeften ha sine sider. Vi må for all del håpe at ikke andre folkeslag gjør det samme som oss.
Haikjeften er det berømmelige gap mellom statens forventede inntekter og utgifter langt frem i tid. Da vi er en oljenasjon som lever av en ikke-fornybar næring, er det naturlig å anta at inntektene vil svinne hen, I hvert fall når en i tillegg forutsetter at vi ikke finner nye næringer å leve av. Utgiftene derimot gjør ikke annet enn å øke på.
Men Perspektivmelding tar ikke for seg Norges finansielle samlede balanser, bare statens. Saken er den at Norge har store overskudd i privat sektor, som må plasseres et eller annet sted ute i verden, all den tid den norske spareiveren har tatt overhånd . Her vist ved IMFs prognoser fra April 2024:
Så hvis den norske stat ikke tar de privates finansielle sparing i bruk, må de sendes til utlandet. En strategi vi som samfunn tillater oss fordi vi er jo så små og nusselige, men som i virkeligheten er å belaste andre land med våre ekstreme sparebehov. Her vist ved landenes samlede sparing i mørtel, stein og finansielle instrumenter (netto):
Det Norge driver på med er god gammeldags merkantilisme. Kina gjør i disse dager noe av det samme. Den økonomiske politikken innenlands innebærer at kinesere flest sparer som aldri før. Skal folk holde seg i jobb må de kinesiske bedriftene søke eksportmarkeder, noe resten av verden protesterer stadig heftigere på.
Får vi en ny global nedtur i verdensøkonomien, vil den nok ha sitt arnested i Nord-Øst Asia. En region som står for nær halvparten av verdens industriproduksjon. Ta stål. Kina alene står for mer enn halvparten verdens stålproduksjon. Da deres egen byggebransje er i krise, må kinesisk stål dumpes på verdensmarkedet. Med fare for resesjoner både her og der. Pengene de tjener på dette kan kineserne heller ikke bruke innenlands. De må brukes til å kjøpe aksjer, eiendommer og verdipapirer i utlandet. Kjøp som ikke alltid er like velkomne.
Problemet med den norske strategien om å forgude den offentlige budsjettbalansen, nærmest som det øverste mål for all økonomisk politikk, er at ikke alle land kan tillate seg noe slikt. Vi ville i så fall få den internasjonale varianten av ‘sparingens paradoks’ hvor alle land som forsøker å få balanse i sine statsregnskaper vil måtte ha betydelige handelsoverskudd. Og når alle forsøker å få eksportoverskudd samtidig, så kollapser verdenshandelen, BNP-veksten, statenes inntekter og etter hvert de globale børser. Alle land ender opp fattigere enn de var, ene og alene fordi de alle forsøkte å spare mer samtidig.
I klartekst: Hvis alle land tenkte som oss, så ville verdensøkonomien kollapse som følge av manglende etterspørsel etter produksjon av varer og tjenester..
Heldigvis er det fortsatt mange land som prøver å ta alle sine inntekter, og mere til, i bruk. For at Norge og Kina skal kunne drive på slik vi gjør må jo andre land leve over evne. Her kommer utgiftskåte politikere i USA, Storbritannia, Kanada og Australia oss til hjelp. Men vi skal ikke ta det for gitt at dette systemet får fortsette.
Storbritannia fikk for et par år siden en skrekk i form av en prolaps i markedet for statsobligasjoner, i det daværende statsminister Liz Truss annonserte sterkt økende underskudd på sitt nye statsbudsjett. Et budsjett som havnet i bøtta etter få dager.
Trump har fortalt kineserne at de kan ta sine eksportvarer dit peppern gror. Og hvis de kinesiske varene må dumpes i Europa, er EUs industri for svak til å konkurrere mot de Nord-øst astatiske eksportmaskiner. Gjør Trump alvor av sine valgløfter kan Kina og dermed resten av verden få store økonomiske utfordringer. Heldigvis ligger det nå an til at Kamala Harris kommer til makten. Hennes valgløfter så langt sprenger alle tidligere forbruksrekorder. Og det sier ikke så lite.
På sine gamle dager angrer Stephen Spielberg på at han lagde filmen JAWS. Det førte til jakt på disse eldgamle vakre dyrene overalt i verden, og en sterk nedgang i de globale haistammene.
Hvem vet hvordan det går fremover?
Bare husk det: Kun små land kan oppføre seg som Norge.
Blir det fokus på Haikjeften rundt omkring i Finansdepartementene overalt, ja da går verden inn i en alvorlig økonomisk depresjon.