I dag fikk vi inflasjonstall som får en til å undres over hvordan det skal gå med rentene våre. I et lenger perspektiv kan en også gruble over hva rentene ideelt sett bør være, noe som avhenger av hvordan kronekursen bør være, som i sin tur er avhengig av hvordan verden er.
Inflasjonen målt som 12 måneders-rate var i mai i år på 3,0 prosent, et markert fall fra måneden før (3,6) som bidrar til å sikre at folk flest får vekst i kjøpekraften i år. Ikke nødvendigvis alle, da man kun er garantert 2,65 prosent ved vårens oppgjør. Noens lønnsvekst kommer til å havne på 3-tallet, andres på det dobbelte.
Kjerneinflasjonen havnet i mai på 4,1 (4,4) som 12 måneders-rate. Trukket opp av husleier som vokste med 4,5 (4,6) prosent . En verkebyll som kommer til å bli stadig mer betent etter hvert som dagens minimale boligbygging slår ut i maksimal husleievekst – en eller annen gang i fremtiden. Og husleier blir helt avgjørende for inflasjonen, da de utgjør nær en femtedel av den samlede indeks. Så avgjørende at jeg tipper sentralbanken kommer til å ta ut også denne komponent fra indeksen. Tross alt hva er vel KPI-JAE annet enn det å fjerne elementer fra konsumprisindeksen som økonomer syntes er for vanskelig å bales med. Det å ta ut husleier nå er bare å fortsette en lang og lite ærerik akademisk tradisjon.
Frem mot jul vil både KPI-JAE og totalen se sine 12 måneders vekstrater falle, da billigere energi, en moderat styrking av kronekursen og lav importprisvekst i sum mer enn oppveier effekten av et dyrt lønnsoppgjør i våres samt høy vekst i husleier til høsten. Trolig vil begge deler havne under 3 prosent i desember. Mer interessant er hvor det bærer hen i det lange løp.
Hvis husleier, som utgjør 20 prosent av konsumprisindeksen, legger seg på en årlig vekst på 5 prosent i mange år fremover (et moderat anslag), og de resterende 80 prosent av indeksen kun vokser med 2 prosent, vil den samlede indeks stige med 2,6 prosent som rate.
Noe lavere enn dette er det bare ikke hensiktsmessig for Norges Bank å prøve å presse ned inflasjonen.
Et alternativ til å ta ut husleier vil i et slikt scenario være å heve inflasjonsmålet tilbake til 2,5 prosent slik det var før 2018.
Et argument for at så bør skje er at vi er på vei tilbake til ekspansiv finanspolitikk i en æra med stramme arbeidsmarkeder. Forslaget i Revidert Nasjonalbudsjett tilsier en stimulans på 0,7 prosent av Fastlands-Norges BNP for inneværende år. Trygve Vedum gir her et solid vekstbidrag til en økonomi med høy kapasitetsutnytting. Et vekstbidrag som trolig blir plusset litt på under vårens behandling i Stortinget. Et varsko om hva vi har i vente.
Og gitt at vi skal føre en langt mer ekspansiv finanspolitikk i årene som kommer enn våre naboland kommer til å unne seg, bør vi også ha et høyere inflasjonsmål enn de har, akkurat slik vi tenkte da inflasjonsmålet ble innført ved sekelskiftet.
Jokeren i alle disse spørsmål er kronekursen som har vist seg å være langt mer volatil enn de fleste kunne drømme om. Det er ikke godt å vite om kronekursen havner på 15 eller 8 mot Euro i årene som kommer. Svingninger i kronekursen kan da fortsette å ha en dominerende effekt på prisveksten og dermed på rentesettingen.
Hvilket leder en til tanken om ikke det er like greit å bare binde seg fast til Euro først som sist.
Dette ble store spørsmål å reise tidlig på morgenen etter en helg med jenter og sånn. Vi får bare se hvordan det går, hei hei, he he