Det er veldig interessant å følge debattene rundt vårt Oljefonds gjøren og laden. Nå sist ved Nicolai Tangens middagsinvitasjon til Elon Musk våren 2025. Det nye treffer det gamle, det hverdagslige treffer riksmannsgalskap, mens norsk mas om jevn inntektsfordeling og fagforeningens medlemskap møter en kultur hvor alle er ment å hylle næringslivets superstjerner.
Men det er noe mer generelt enn det også. Norge har lenge forsøkt å være en humanitær stormakt. Ikke i kraft av vår utdanning, kunnskaper eller dype psykologiske innsikt. Nei, men vi har penger å gi bort. Derfor blir våre politikere overalt tatt imot med åpne armer. Slik svarer vi til Aristoteles definisjon av en Oligark: En som både har mye penger og som søker makt.
Men denne rollen syntes vi å være ukomfortabel når det gjelder vårt eierskap til enorme aksjeposter i Oljefondet. Inngrep i styrerom skal vi holde oss for god for. Dessverre for den motvillige oligark så øker imidlertid vår makt proporsjonalt med vår formue. Skal vi ta vår eierrolle på alvor må vi ta stadig større plass på generalforsamlinger.
Det å være eier, med sterk sympati for idealistiske formål er en kime til konflikter. Derfor blir det en krevende balansegang for et fond som skal ta verden som den er, men med et Storting i ryggen som gjerne vil bruke Oljefondet som et politisk redskap til å utestenge selskaper og boikotte land som faller i vår unåde.
Men den målkonflikten som opptar meg her har mer med inntjening å gjøre.
Fanene fra 1. mai er pakket bort. Jeg så mange som krevde økt kjøpekraft for arbeidsfolk, men ingen som krevde større utbytte fra internasjonale konsern som kunne finansiere slike løft. Ingen faner som krevde lockout av amerikanske bilarbeidere slik at deres lønnsvekst ble så lav at norske pensjonister kunne unnes mer. Vi orker ikke bare å tenke på at vi alle har blitt Adam Smiths forhatte rentierer, og Karl Marx blodigler som lever av ‘størkna mannesvette’ og arbeidskvinners tårer. I praksis har vi skiftet side ved bordet under internasjonale lønnsforhandlinger. Vi har blitt en del av arbeidsgiversida.
Det er nesten litt som i den første Harry Potter filmen. Det tar tid før Harry skjønner han er en trollmann, og ikke en Muggles. Og de fleste nordmenn vil fortsatt være Muggles. Vi vil sitte på arbeidstakersida og slå solidarisk i bordet når arbeidere i andre land krever fete lønnstillegg. Men det er våre penger de krever. På samme måte klarer vi ikke å ta inn over oss at oljefolk ikke er som andre folkeslag. Vi er ikke lenger et egalitært samfunn som spiller i næringslivets annen divisjon. Det er tungt å erkjenne.
Som den strenge tante i Akersgata skriver det:
Hils på hele Norges Oljefondssjef Anne Lindmo. Nei, jeg mener Nicolai Tangen.
Ufattelig respektløst må jeg si, men herlig skrevet av en dyktig stilist. Problemet er at Tangen representerer fremtiden. En fremtid vi kanskje ikke er helt forberedt på?
Jeg har lenge sett denne konflikten komme. Da Tangen ble ansatt var jeg ikke kritisk, bare spurte undrende på om Norge var moden for en milliardær som toppbyråkrat. En såkalt ‘self made man’ som neppe ville la seg tøyle av byråkrater fra Blindernskolen. Konflikter måtte oppstå der han har meningers mot der erfarne diplomater ville tie.
Vel, nå er han der og styrer skuta som han vil. Hans betydning forsterkes av at oljefondet eksploderer i verdi. Mange utlendinger lytter nok mer til Tangen enn vår egen statsminister. For oljefondssjefen har virkelig stor og økende makt i styrerom rundt omkring i verden.
Om det er noe jeg savner er det strategidokumentene, som setter klare grenser for hva han kan gjøre og si, uten at Utenriksdepartementets krisestaber må kobles inn.
Mange gjør narr av Tangens podcast og engasjement i sosiale medier, men det er tvert imot en meget sterk påvirkningskanal for meningsbærere i samfunnet. Det er som Sindre Heyerdahl oppsummerte årets investorkonferanse et spørsmål om ett nytt Norge som tegnes. For ungdom har de gamle medier liten relevans. De følger Nicolai Tangen inn i den nye tid, og har Elon Musk som en like stor helt som Erling Braut Haaland.
Sosialistisk Venstrepartis Kari Elisabeth Kaski ser alvoret i det at Oljefondet blir et fyrtårn for kapitalisme på norsk. Venstresiden mangler inspirerende skikkelser som faktisk får til noe. Hvor er vår tids Nelson Mandela? Marx og Rousseau fremstår i dag som avleggse filosofer som vi kan hente noe få artige idéer fra, men som har kommet til kort for den markedsliberalistiske lære. Slipper vi alle disse vellykkete amerikanske milliardærene inn i varmen med sine sølvtunger har venstresiden lite å stille opp med. Ungdom lar seg forføre av drømmer om suksess.
Dette avspeiler også at nordmenn flest har problemer med å ta steget fra å leve av industri og vareproduksjon til å bli et postindustrielt samfunn som hviler tungt på sine inntekter fra kapitalforvaltning. Tilsynelatende lettjente penger, men noe som krever hardt arbeid av en annen type enn det vi er vant til. Vi må faktisk engasjere oss i debatter med fyrer som Elon Musk. Vi har et eieransvar, ikke bare for vår felles formue, men også for millioner av arbeidere verden rundt. Det er ingen andre enn oss som kan ta det ansvaret.
Vi ønsket allerede i den første Stortingsmelding for 50 år siden å utvikle oljesektoren uten å forringe alle de andre kvaliteter i norsk samfunnsliv. Men som Rousseau ville fortalt deg så er det ikke lett å forbli uanfektet av det som er vår tids viktigste transformasjon: Veien fra tradisjonelt næringsliv, via oljeeventyret, til å ha kapitalforvaltning som vår viktigste levevei.
Men ungdom lytter og lærer. Tangens podcast-serie, seminarer og artigheter i sosiale media er dermed med på å forandre Norge på en langt mer grunnleggende måte enn noe statsbudsjett eller inflasjonsrapport kan gjøre. Han fungerer som læremester for den nye generasjon av nordmenn som kommer til. Ungdom som må lære seg å takle livet som oligarker bedre enn vår generasjon makter.
En forandring som elitene med bakgrunn i partiapparater og papiraviser naturligvis tar tungt. Ungdommen har de mistet. Tross alt, hvem vil være Muggles hvis de kan få drømme om å bli en trollmann og spise middag med Elon Musk?