På 1970-tallet var man redd for at oljenæringene ville bli en gjøkunge som fortrengte all annen konkurranseutsatt næringsliv. Slik gikk det da delvis også etter hvert som tradisjonsrike næringer som tekstiler, bygging av fritidsbåter, møbelindustrien og produksjon av andre forbruksvarer av alle slag skrumpet kraftig inn, da de ikke kunne henge med på lønnsgaloppen i oljerelaterte næringer.
Fremover vil vårt svulmende oljefond trolig ha samme effekt på norsk næringsliv. Nå ved at skjermede næringer som overøses av oljepenger fortrenger de konkurranseutsatte vareproduserende. En hypotese som forsterkes nå som Oljefondet passerte 15 700 milliarder kroner ved årsskiftet. Skulle en ha oppfylt den konservative regel på 3 prosent av oljefondets saldo måtte en ha tatt i bruk 470 milliarder kroner i år. I realiteten tar vi i bruk om lag 410, så vi ligger langt bak skjema allerede.
Og om veksten i oljefondet var sterk i fjor (+3000 milliarder kroner) er den forrykende i år. I januar i år har oljefondet lagt på seg nye 400 milliarder kroner. Man må regne med at bruken av oljepenger øker kraftig i valgåret 2025.
Også på lang sikt ser det uventet strålende ut. Det siste året har langsiktige oljepriser steget med om lag 5 amerikanske dollar per fat. Legger en markedskurser til grunn vil oljeprisen i norsk regning ligge på om lag 700 kroner per fat resten av dette tiåret. Langt høyere enn man forutså i Regjeringens Perspektivmeldingen i 2020, og høyere enn gjennomsnittet for dette årtusen, som er 470 kroner per fat. Det meste av denne forskjell på 230 kroner per fat blir renprofitt
Implikasjoner av denne kombo av høyere energipriser i norsk regning og høyere finansavkastning i oljefondet er ganske så åpenbare: Oljepengebruken skal kraftig opp i årene som kommer!
Norge vil da enten måtte importere massivt med arbeidsinnvandrere, som bidrar mer til produksjon enn de belaster ved sitt forbruk av varer og tjenester, eller så må vi flytte ledige ressurser – samt ansatte i annen virksomhet – over til skjermede næringer. Skal vi få til det siste må Norge akseptere høyere inflasjon hjemme enn ute, eller reddes av en gradvis styrking av kronekursen.
Får vi ikke til en styrking av kronekursen, får vi ta omstillingen via høyere inflasjon hjemme enn ute. Kanskje blir det en blanding, med både høyere inflasjon her hjemme enn ute, men da også en sterk krone all den tid norske renter må holdes høyere enn i utlandet.
I dette fremtidsscenario er det å bygge ut ulønnsom industri, som skal konkurrere mot naboland uten olje, for næringspolitisk hærverk å regne. I utgangspunktet har vi flere ledige stillinger i industrien enn ledige hender, men det stopper dessverre ikke politikere av alle slag å holde lyriske taler om behovet for nye fabrikkanlegg sponset av staten. Forstå det den som kan.
Presset på norske skjermede ressurser som drives frem av økt oljepengebruk leder en også til å vurdere om ikke noe flere utdannings-, helse- og fengselstjenester kan kjøpes i utlandet, slik at presset på våre egne knappe ressurser reduseres.
Mye av vår suksess vil avhenge av å ta i bruk våre ledige voksne som i dag hverken deltar i yrkeslivet eller i utdanningsløpet. Vi må trylle frem nye lavterskeltilbud som kan lokke folk som i dag er passive, til å stå opp om morgenen og yte en innsats tilpasset deres diagnose.
Dette vil haste fordi rike mennesker jobber mindre enn da de var fattige. SV kan slutte å mase om seks-timers-dagen. Den kommer av seg selv etter hvert som oljerikdommen spres utover landet og i alle samfunnslag. Jo rikere vi blir, desto mer fritid vil vi ønske oss.
Pensjonsalderen kan i praksis også settes dit du ønsker den all den tid vi kan importere så mye arbeidskraft vi skulle ønske oss.
Oljeland er ikke som andre land, og spesielt merkelige er land som Norge som både har rekordstore oljeinntekter og enorm, vekst i fondsverdiene. En skal huske på at offentlige sektor har 5 000 milliarder i næringsverdier utover det vi har i oljefondet (på Oslo Børs, Statkraft, Statnett mm). Dessuten er husholdningene langt bedre fondert enn før. På toppen av det har vi utallige stiftelser og kraftfond som har blitt bygd opp rundt omkring i vårt langstrakte land. Norge er på vei til å bli en gigantisk pensjonskasse med litt konkurranseutsatt næringsvirksomhet attåt.
For en som i 1998 var med på startfasen av oljefondet – med en kapital på under 200 milliarder kroner – er utviklingen ikke til å tro.
Heldigvis har vi tatt av helt enda. Norge er som en bussjåfør som vinner 100 millioner i Lotto, men som fortsatt ønsker å kjøre lokalbussen. Men gradvis kommer vi til å kjøre færre ruter og ta fredagene fri. Våre barn vil ønske å jobbe mindre vi gjør i dag. Noe som kanskje er den viktigste effekten av å overføre en stor finansformue fra den ene generasjon til den neste?