Da jeg var ung skulle jeg hjelpe en gammel dame ned en sølefylt bakke.
– Kom her, og ta et skritt over bakkekanten, sa jeg, i det jeg tok den forskrekkede, motstrebende damen under armen. Hun mistet imidlertid fotfestet og trillet nedover bakken. Et varsko om hva mine fremtidige gode gjerninger kom til å bringe!
Det overordnede mål for økonomisk aktivitet er å gi nordmenn flest et godt liv, og det på en finansielt bærekraftig måte.
Nikker du anerkjennende til denne påstand ser du fort at hovedutfordringene for norske myndigheter i årene som kommer er å ta i bruk våre tilganger, med full sysselsetting og bruk av oljepenger som hverken tærer på eller øker vår finansielle formue. Akkurat hva folk jobber med, og hvor de bor, bør være underordnet for politikken – bare folk får det bra økonomisk.
Våre folkevalgte klarer imidlertid ikke føre en politikk som sikrer at vi tar i bruk våre finansielle tilganger. Politikerne driver her med selvskading. Mitt tips er at de partier som er flinkest til å ta bruk oljepenger på en fornuftig måte er fremtidens vinnere. Taperne er de som finner stor glede i å gni på sparepenger.
Slik det ser ut nå later det til at oljepengebruken vil kunne stige raskt i årene fremover. Hvis vi vil. Så raskt at det spørs om vi har tilgang på nok arbeidskraft for å kunne ta dem i bruk her til lands.
I dette fremtidsscenarioet vil selv en redusert handlingsregel vanskelig kunne oppnås fordi vi vil butte mot en skranke i arbeidsmarkedet: mangel på fagfolk. Og jo mindre vi bruker i år, desto mer vil oljefondet vokse i kommende år. Underkonsumet i 2024 kan anslås til om lag 60 milliarder kroner. Hadde vi tatt dem i bruk, kunne i teorien all fattigdom i Norge vært fjernet, men da måtte vi trolig ha gjort som Gulf-statene og importert store mengder arbeidsinnvandrere på korttidsarbeidskontrakter.
Ingen politikere ønsker å fjerne fattigdommen i Norge på denne måte. Ei heller i dagens regime, med streng kontroll på arbeidsinnvandringen, fordi vi da får problematisk mye inflasjon. Noe som i sin tur kunne gå utover de delene av næringslivet med svakest kostnadsmessig konkurranseevne.
En slik svekkelse av konkurransekraft kan komme i to former: enten ved høyere inflasjon i Norge enn i EU, eller ved en styrket kronekurs. Uansett vil økt oljepengebruk i et regime med kronisk mangel på arbeidskraft måtte gi en avskalling av de bedrifter med svakest kostnadsmessig konkurranseevne.
Påstanden min er at dagens regime ikke er bærekraftig. Bare i november sparte vi opp nye 82 milliarder kroner av fattigfolks penger. Jeg tipper at mange heller ville ha ønsket seg sin rettmessige andel av midlene utbetalt. Dagens situasjon er 600 000 mennesker som grudde seg til julaften fordi de hadde så dårlig råd – samtidig som vi har et underkonsum på nye 60 milliarder kroner i 2024. En finansiell tilleggssparing som bare vil vokse i tiden fremover.
Styringen av pengepolitikken er ikke stort mer bærekraftig enn finanspolitikken. I fjor hadde vi en kraftig renteoppgang, med kollaps i boligbyggingen som resultat. Haken med denne strategi er at når du gruser boligbyggingen i dag får på sikt mangel på boliger til vanlige folk, noe som driver husleiene til værs. Da stiger også inflasjonen. Med andre ord har Norges Banks rentehevinger i 2023 sikret høy inflasjon for de kommende år, det motsatte av hva sentralbanken forsøkte å få til.
Ikke bare politikerne, og sentralbankfolk, men også fagforeningene må tenke litt over hvor smart dette styringssystemet vårt er. Det siste ti-år har det ikke vært noen vekst i gjennomsnittshusholdningens disponible inntekter. Det til tross for at oljepengebruken har økt med 300 milliarder kroner i årlig rate fra 2012 til i år. Det også til tross for at disse år har vært preget av sterk teknologisk fremgang, store investeringer i maskiner, bygg/infrastruktur og fremveksten av en hyperlønnsom oppdrettsnæring. Hvis dette er suksess, så er jeg glad vi ikke har noe som ligner på fiasko i den økonomiske politikken.
Den bejublede Frontfagsmodellen virker litt tomsete i et Europa hvor arbeidsmarkedene blir stadig sterkere integrert. Nå flys det industriarbeidere, hotell- og restaurantansatte og helsepersonell fra overalt i Europa til distrikts-Norge. Det bor også stadig flere EU-borgere her som kan flytte hjem, hvis lønna ikke skulle strekke til. Det er bare ikke mulig over tid å holde igjen på for eksempel på sykepleierlønningene i Norge hvis de får vesentlig bedre betalt i et av våre naboland. Helt uavhengig av hva industriarbeidere har i lønnsvekst må norske sykepleierlønninger være konkurransedyktige i det europeiske arbeidsmarked. Bare spør folk i Lofoten.
Et helt annet spørsmål er om det er noen god gjerning å la oljefondet vokse i det uendelige?
Vi syr puter, dyner og snekrer vannseng under fremtidige generasjoners armer og bein. Hvis moralen er at vi ikke må bruke for mye oljepenger i 2024 av hensyn til vår arbeidsmoral, gjør vi våre etterkommere en bjørnetjeneste ved å spare for mye i dag. Vi sparer oss altså ikke til fant, men til late, udugelige barnebarn.
Dagens økonomiske politikk er ikke bærekraftig. Vi gruser boliginvesteringer vi sårt trenger. Sløser bort investeringsmidler som ikke gir noen fornuftig avkastning, sparer for mye i internasjonale fond og forsøker å opprettholde en lønnsdannelse som hører det forrige årtusen til. Det er derfor, og bare derfor, arbeidsfolk ikke har fått, og ikke heller kan vente seg å få noen merkbar bedring i levestandarden i årene som kommer. Vanlige folk står i søla.
Men jeg er – nok en gang – klar til å hjelpe. Nå har jeg blitt voksen, og står på nytt klar til å hjelpe folk på toppen av en sølete bakke.
–Kom her, ta et skritt utover kanten og åpne opp for utenlandske gjestarbeidere, som vi setter i arbeid ved å ta i bruk nok oljepenger til at handlingsregelen for bruk av oljepenger kan oppnås. Dropp frontfagsmodellen og rentehevinger, JOHO!, sier jeg i det jeg tar våre forskrekkede, motstrebende politikere under armen.
Tross alt, hva kan vel gå galt?