Alice i Eventyrland forsvant ned i kaninhullet bare for å se hvor dypt det var mulig å gå. Du som leser videre må ha samme ønske når det gjelder norsk pengepolitikk.
2023 har gitt oss en gradvis endring av det pengepolitiske regimet i retning av sterkere fokus på den nominelle verdien av krona vår.
Trolig er dette en irreversibel prosess hvor vi går inn i en tid hvor sentralbanken fokuserer stadig mer på kronekursens vandringer, med langt større muligheter for ekspansiv finanspolitikk enn det rikspolitikere flest har tatt inn over seg.
Tankegangen med inflasjonsmålet var at finanspolitikken måtte legge forholdene til rette for at Norges Bank, ved hjelp av dets virkemiddel foliorenten (bankenes innskuddsrente i sentralbanken), burde stå for temperaturreguleringen av norsk økonomi.
Norges Bank burde kjøle ned økonomien innenlands i perioder med faretruende høy inflasjon, slik som vi hadde ved inngangen til året. Selv la jeg til grunn at denne aktive rentesettingen ville lede til en meget sterk krone, men det motsatte skjedde. Krona faller i år med om lag 6 prosent (målt mot i-44-indeksen). Det til tross for at foliorenten har gått opp fra 2,75 til 4,5 prosent. Vår 3-måneders pengemarkedsrente er nå vesentlig høyere enn i Euro-markedet (+0,75 prosent).
Det er derfor ikke uten grunn at kronekursen veier stadig tyngre i Norges Banks reaksjonsfunksjon. En mistanke som styrkes av at direktør Øistein Røisland snart legger ut en faglig artikkel i tidsskriftet Samfunnsøkonomen, hvor han tilskriver valutakursens utvikling stor innflytelse over lønnsdannelsen i Norge. Hans innsiktsfulle resonnement er at en svak kronekurs gir god lønnsvekst i store deler av industrien, hvilket smitter over på de fleste lønninger takket være Frontfagsmodellen. Og jo mer rigid Frontfagsmodellen praktiseres, desto større er smitteeffekten.
Er vi da tilbake til ren valutakursstyring med et veldefinert mål på kronekursen? Ikke helt, men kronekursen vil trolig tillegges stadig større vekt i rentesettingen.
I det gamle regimet, det vi hadde før vi fikk inflasjonsstyring ved sekelskiftet, satte Norges Bank renta slik at krona holdt seg noenlunde stabil. Politikerne var hele tiden på vakt mot å bruke for mye penger, da Norge måtte holde samme kostnadsvekst her hjemme som ute for å beskytte næringslivets kostnadsmessige konkurranseevne. Man måtte unngå å få for stor mistillit mot krona, fordi da måtte Norges Bank sette opp renta for å blidgjøre våre utenlandske långivere.
Nå later det til at vi har fått en slik risikopremie til tross for at Norge har blitt en av verdens største kreditorer. Så ille er det, at skal krona styrkes kan det til og med hende at renta må settes opp ytterligere, samtidig som Euro-landene kutter renta.
Heri ligger det ingen kritikk av hverken Ida eller Øystein sine arbeider. Sentralbanksjefens CME tale ga oss klar tale om at Norge hadde fått et problem med kronas risikopremier mot andre lands valutaer. Et problem som Sentralbanksjef Kjell Storvik slet med på slutten 1990-tallet.
Øistein har på sin side skrevet gode kronikker i Dagens Næringsliv hvor han utdyper hvor vanskelig det er for Norge å sette renta etter innenlandske forhold. Hans seneste poeng om at den svake krona slår inn i de fleste lønninger, takket være Frontfagsmodellen, er bare en videreføring av disse tanker.
Men da MÅ finanspolitikere ta et større ansvar for konjunkturreguleringen innenlands. Hvis Norge Bank uansett driver og setter renta etter kronekursens krumspring, så kan man vel egentlig bare bruke oljepenger fritt. I hvert fall opptil tre prosent av oljefondet, helt i tråd med den konservative handlingsregelen for bruk av oljepenger.
En kan jo ikke forvente at regjeringen skal holde igjen på bruken av oljepenger av hensyn til valutakursen, all den tid det er høyst usikkert om ekspansiv finanspolitikk bidrar til å svekke kronekursen. Et land som USA har for eksempel fått en meget sterk dollarkurs samtidig som de kjører en eksepsjonell ekspansiv finanspolitikk. Hvem vet, kanskje krona vil styrke seg kraftig hvis vi tar i bruk 10-50 milliarder kroner mer i oljepenger?
Kanskje vil til og med krona styrke seg kraftig nok til at det resulterende fallet i importpriser mer enn oppveier effekten av økt kostnadsvekst innenlands, som følge av den økte bruken av oljepenger?
Denne erkjennelse må veie tungt i alle politiske miljøer, men spesielt i regjeringen og dens støttespillere. Hvordan kan den forsvare at 600 000 nordmenn gruer seg til jul på grunn av elendig familieøkonomi hvis stram finanspolitikk ikke er noe som helst hjelp for å få styrket krona og dermed få ned renta?
Politikere må nå feie for egen dør. En så dyktig økonom og partileder som Rødts Martinussen bør holde seg for god til å ty til sårende og uanstendige personangrep på vår hardt arbeidende sentralbanksjef. Ønsker Rødt å senke folks lånekostnader kan de fremme forslag om økt sats for rentefradraget.
Verden står ikke stille. Like det eller ei, så betyr kronekursen stadig mer for norsk produksjon, sysselsetting og inflasjon fordi:
– utenrikshandelen utgjør en stadig større del av BNP
– nordmenn investerer stadig mer ute
– migrasjoner over landegrensene øker
– lønnsdannelsen bidrar til at valutakursen slår rett inn i husholdningenes inntekter
-og bruken av oljepenger, som jo baseres på kroneverdien av statens finansielle plasseringer i utlandet, vil øke kraftig i årene som kommer.
Hvilket leder det til spørsmålet: hvor lenge bør vi fortsatt ha en selvstendig valuta? Jo viktigere svingningene i krona vår blir for norsk økonomi, desto riktigere er det å minimere dem ved å koble oss på Euro.
Time to wake up and smell the coffee.
Kan du fortelle meg hvilken glede du har hatt av de senere års særnorske pengepolitikk? Du vil neppe heller ha mere glede av den i årene som kommer.
En vakker dag deler du trolig Alice sin skjebne og våkner til en ny og bedre hverdag, i denne sammenheng med en norsk fastkurs til Euro. Tida jobber for det, tikk tokk, tikk tokk.