Det er nesten litt kjettersk å spørre seg om norsk økonomi styres klokt, men de siste tallene for husholdningenes inntektsutvikling viser at medianinntekten har stagnert de siste 10 år. En kan kalle det et tapt ti-år i en tid for ‘vanlige folk’. Og det i år hvor norsk økonomi har sett store investeringer og svulmende formuesutvikling. Oljepengebruken fra velmenende politikere har i disse år gått fra 88 til 339 milliarder kroner per år.
Den økonomiske politikken omtales gjerne av regjeringens representanter som ansvarlig. Men med dette ordet ‘ansvarlighet’ menes å saldere alle pussige små og store satsinger i inn- og utland på arbeidstagernes rygg. En kan si at den økonomiske politikken fungerer når husholdningene belastes tilstrekkelig mye for utgiftsvekst til alle andre formål.
Det vi har utviklet i disse år er et ganske så stort og robust nettverk av lobbyister som skal ha penger til små og store satsninger land og strand rundt. Ikke fordi det er noen økonomisk lærebok som sier at dette er en god idé, men heller fordi det er nå en gang slik vårt politiske system har utviklet seg. Vi har ikke noen nasjonal transportplan. Nasjonal Transport Plan (NTP) er bare en sekk av mer eller mindre tilfeldige prioriteringer som politikere gjør, gjerne for å kunne bringe verdier hjem til bygda. En blandet fornøyelse.
Mye av det grønne skiftet som politikerne ønsker seg for industrien er arbeidsplasser uten lønnsomhet. Arbeidsplasser som etableres ved å suge til seg flinke fagfolk fra bedrifter som går godt og betaler skatter og avgifter. Man erstatter altså noe livskraftig med politikerskapte arbeidsplasser helt uten evne til å overleve uten vedvarende årlige subsidier.
Ikke uten grunn er industriproduksjonen i dag vesentlig lavere enn den var i 2013. En må nesten kunne spørre seg om ikke politikernes inngrep i industrinæringer har gjort mer skade enn gavn. Industriens vinnere er de som bruker mere tid på Løvebakken og i departementene enn de gjør på fabrikkgulvet. Det er neppe slik konkurransekraft skapes.
Selv har jeg fått besøke industrikommuner som rammes hardt av nedgangen i bolig- og hytteproduksjonen. Bedrifter som produserer ting folk ønsker seg, men som felleskapet lar gå til grunne. Næringer som har for lite slagkraft i det politiske ordskiftet. En vindusprodusent som hjelper Norge spare energi har ingen plass i delegasjoner til Dubai. Der har imidlertid lobbyister, som suger milliarder av kroner ut av statskassen, klippekort.
Kommuneøkonomien krever også sitt. Renteoppgangen biter naturligvis på bolig- og hyttebyggere. Derimot har de ingen effekt på kommunenes lånevilje. Siden 2011 har de årlige gjeldsopptakene mer enn doblet seg.
For at offentlige investeringer skal kunne nå nye rekorder må boligbyggerne påføres krise, konkurser, permitteringer og oppsigelser. Ellers blir det ikke nok håndverkere tilgjengelig for de offentlige satsingene. En av de ufortalte historiene i TV-serien MAKTA var Reiulf Steens arbeid for en bred, allmenn boligbygging. Det er noe i tidsånden at en slik figur latterliggjøres av dagens eliter. Kanskje byggebransjen må bli flinkere til å ansette avdankede politikere, slik at de blir bedre beskyttet mot å bære byrdene som stabilisering av innenlandsk etterspørsel krever?
Det er litt merkelig å høre venstresidens politikere være så non-chalant med denne utviklingen. En skulle tro at hovedformålet til politikere i Rødt, SV og Arbeiderpartiet var å skaffe godtfolk et bedre materielt liv, inklusive flust med rimelige boliger. Men den gang ei. Selv den svorne kommunisten økonomiprofessor Leif Johansen (1930-82) kunne fortelle deg at hovedformålet med all økonomisk aktivitet er konsum. Noe dagens venstreradikale politikere for lengst har glemt. Andre mål enn robuste husholdninger prioriteres av fagforeninger og idealistiske politikere.
2023 var nok et år hvor husholdningene måtte lide for at økonomien ikke skulle koke over. Det ellevte år i rekken. Kanskje er det snart på tide å legge om den økonomiske politikken til å prioritere økt privat konsum? Hvis økonomien fremover skulle overopphetes, får man heller renonsere på prosjekter selv om det medfører at politikere, samt deres venner og bekjente, går glipp av statsfinansierte direktørstillinger.
Det blir ikke lett å komme tilbake til økt privat konsum, eller normale tider for byggebransjen, med mindre andre sektorer av norsk økonomi nedprioriteres til fordel for økt konsum. Noe som neppe skjer i 2024. Vi har altså valgt oss en makroøkonomisk styringsform som gjør husholdningenes økonomi til salderingsposten når mye annet skal satses på. Når budsjettforlikene skal inngås er det alltid vanlig folks tur. Tur til å ta regningene.
Dette er ikke ment som ondsinnet kritikk av våre folkevalgte, som jo gjør sitt beste i en krevende hverdag. Jeg lar meg til stadighet imponere over hvor dyktige og hardtarbeidende de er med en beskjeden lønn som takk. Det virker bare som at de fanges av et system hvor hensynet til folk flest mistes av syne.