Sentralbanksjef Ida Wolden Bache holdt sin årlige tale for de lærde kjennere av sentralbanken i CME-nettverket, nå i oktober. Her belyste hun problemstillinger rundt kronekursen og da spesielt den svake utviklingen krona vår har hatt i år. Det til tross for at pengemarkedsrentene i Oslo nå er klart høyere enn de er i Frankfurt.
Denne uventede svekkelse i kronekursen etter at renteforskjellen ble positiv, uten noen beveggrunn i våre inflasjonstall, statsfinanser, kredittforhold eller i utenriksøkonomien, er noe å gruble over av to grunner:
a) det er ikke lett å se hva LO, regjering eller Norges Bank skal gjøre for å bli kvitt renteforskjellen,
og b), aller verst, det er ikke utsikter til at denne implisitte risikopremien forsvinner med det første.
Hvilket i sin tur leder til det åpenbare spørsmålet: Hva skal vi med en selvstendig valuta hvis et nærliggende enkelt alternativ er å knytte oss til Euroen slik danskene har gjort for lenge siden?
Å knytte oss til Euro høres radikalt ut, men er i virkeligheten bare en tilbakevending til et fastkurssystem liknende de vi hadde fra 1873- 2000 (i ulike former). Det å forsøke å styre vår egen valutakurs ved hjelp av hjemmelagde renter er noe vi har holdt på med siden årtusenskiftet etter at vi fikk kombinasjonen av handlingsregel for bruk av oljepenger og inflasjonsmål.
Tanken da var at vi skulle gradvis fase inn oljepenger, men bruke renta, med dens virkning på kronekursen, til å styre økonomien slik at inflasjonen ikke var til plage for næringsliv og husholdninger. Uten inflasjonsplager kunne vi da gradvis øke bruken av oljepenger over tid, og dermed vokse våre skjermede næringer på bekostning av tradisjonelle næringsveier som konkurrerte med utlandet. En kontrollert hollandsk syke, om du vil.
Ved sekelskiftet spøkte man med at Finansråd Svein Gjedrem tok med seg styringskonsollen til norsk økonomi da han forlot Finansdepartementet (med finanspolitikk som styringsverktøy) til fordel for sjefsstolen i Norges Bank, men da med renta som gass- og bremsepedal for norsk økonomi. Den tid later nå å være forbi, da krona ikke responderer slik den gjorde før når renter og økonomiske nøkkeltall svinger.
Historikere får krangle seg imellom om årene 2000-2023 var en suksesshistorie for norsk pengepolitikk eller ei, men nå hvor vi hverken når inflasjonsmålet på 2,0 prosent eller har håp om å treffe handlingsregelen for bruk av oljepenger ( på 3 prosent av oljefondets saldo) er det grunn til å spørre seg om ikke tiden er ute for inflasjonsstyringen. Dagens system tillater heller ikke LO reallønnsvekst uten at produktivtetsveksten tar seg opp fra dagens nullpunkt, eller ved at kronekursen systematisk styrkes over tid.
Kan vi ikke like godt gjøre som danskene?
Det er noe uunngåelig i det at et lite land i Europa før eller siden lar sitt penge- og finanssystem integreres med sine naboland. Mye har skjedd allerede. Nordea er allerede en Euro-bank. Mange forbruksbanker, inklusive SG og Santander, likeledes. Det er nå 90 000 arbeidstagere som pendler fra et EU-land til Norge. 150 000 nordmenn bor utenfor kongeriket, de fleste i EU-land. Vår utenrikshandel med EU utgjør halvparten av totalen og er økende, mens våre utenlandsferier i Europa ikke lar seg stoppe av den svake kronekurs.
Den sittende finansminister vil naturlig nok ikke ha noe av slikt. Men hvis Vedum tenker seg om vil han forstå at en slik fastkurspolitikk kunne gi han nye muligheter til gøyale krumspring på bondelandet. Med dagens system vil hver svekkelse av krona kunne tilskrives regjeringens politikk. Fremover kan han gjøre stort sett som han vil, uten at valuta eller pengemarkedene lar seg affisere av det.
For dagliglivet i Norges Bank vil denne endringen være mindre dramatisk enn mange tror. Folk flest i sentralbanken driver ikke med rentesetting. Et fastkurs-system vil også tidvis være under press fra frivole spekulanter verden rundt, noe som krever kontinuerlig overvåkning. De fleste europeiske sentralbanker har en bemanning som er lik eller større enn det Norges Bank har i dag.
Det viktigste med en fastkurs er ikke nivået på kursen eller renten, men stabilitet. For næringsliv og husholdninger vil livet bli lettere, og milliarder av kroner i vekslingskostnader og sikringsutgifter vil spares. Vi kan alltids tilpasse oljepengebruken til at vi tåler et hvilket som helst rente- eller kursnivå.
Nei, det er bare å innse at tidene forandres, og at inflasjonsmålet står for fall. Ingen skal klandres, og det er heller ingen grunn til å felle tårer. Det er bare slik at verden er i endring. The times are changing