I min barndom var jeg glad i TV-programmet ‘The 6 Million Dollar Man’. Hovedpersonen var en soldat som etter en livstruende ulykke ble bygd opp som halvt menneske/halvt maskin til en kostnad av ufattelige 6 millioner dollar. Han kunne utføre de utroligste oppgaver!
I høst har det kommet opp bekymringsmeldinger fra fjern og nær om at vi bruker for mye oljepenger. Her trengs det litt perspektiv. Oljefondet er i dag på over 15 000 milliarder kroner, og stormer av gårde mot 20 000 i nær fremtid, hvis en legger normale avkastningstall og energipriser til grunn i de kommende år.
Kanskje er vi der allerede ved utgangen av 2025?
Spørsmålet velgerne bør stille seg blir følgelig hvilket parti er flinkest til å ta bruk 600 milliarder oljekroner i Statsbudsjettet for 2026, som legges frem rett etter Stortingsvalget året før?
Finnes det en partileder som føler seg kallet?
Min gamle sjef Knut Kjær har kastet seg på bølgen av folk som er forskrekket over at vi bruker over 400 milliarder oljekroner til neste år. Med seg har han min gamle professor Steinar Holden og lederskribenten i Dagens Næringsliv.
Men faktum er at rike mennesker bruker mye penger, og ja nordmenn flest har blitt usedvanlig rike. Fornuftige folk vil påpeke at det sletts ikke er sikkert at oljefondet når 20 000 milliarder kroner, men i virkeligheten er vi der allerede – hvis vi tar med alle statens finansielle fordringer i beregningsgrunnlaget. Ulike statlige fond og selskaper som summerer seg til om lag 3, 6 millioner kroner per innbygger, og som ligger an til å vokse med nye 2 000 milliarder kroner i verdi neste år.
Det å spinke og spare i dag er egentlig en destabiliserende økonomisk politikk. Jo mer oljepenger vi bruker til neste år, desto mindre problematisk blir det å løfte seg videre til 600 milliarder kroner om noen år. Elitenes bekymring for hva økt oljepengebruk kan gjøre med godtfolks arbeidsmoral er også tidsinkonsistent. Idéen om at vi bør spare til fremtidige generasjoner slik at ikke vi, men de, får sin arbeidsmoral ødelagt er litt tullete.
Et annet argument er at vi må regne med langt lavere avkastning enn før, ofte fremført av Oljefondets sjef Nicolai Tangen, et ekko av sin forgjenger Yngve Slyngstads velmente, men feilslåtte advarsler. Med 5 prosent rente i dollarmarkedene og 4 i Euro, fosser i disse dager renteinntektene inn på Bankplassen – takket være våre 4 000 milliarder kroner i kredittpapirer i utlandet.
Sannheten er at våre politikere, ledere, professorer og redaktører er den norske variant av TV-programmet ‘Doomsday Preppers’. Et program om pene, velutdannede mennesker som forskanser seg og sine under jorden i påvente av dommedag. Noe som er helt greit. Folk må gjerne også få gjemme seg i en jordgamme i i norske skoger, bare hyggelig det. Bring the family!. Vi lever tross alt i et fritt samfunn.
Det de ikke kan få lov til er å nekte de berømmelige ‘vanlige folk’ å leve et helt normalt norsk luksusliv. Over tid vil ikke eliter få lov til å påføre folk unødige lidelser og gjøre oss alle til huleboere. De får i hvert fall ikke min stemme.
Men for å få det til må vi altså skaffe oss en 600 Billion Kroner, statsminister, professor, redaktør og oljefondssjef. Det blir ikke enkelt.
Hvilke råd kan jeg gi vedkommende?
Norge har kronisk mangel på fagfolk og mange i næringslivets sugerørsbrigade ønsker å ta i bruk offentlige midler og våre beste fagarbeidere til samfunnsøkonomisk ulønnsomme investeringer i håp om å gjøre seg selv og sine politiske venner rike.
Så mitt første råd må bli: Stopp sugerørsbrigadene!
Det andre råd må bli å få flere nordmenn ut i arbeid. Vi har en halv million voksne utenfor det ordinære arbeidsmarked og altfor mange pensjonister som gjerne kunne ha bidratt mer. Det må bli enklere å få komme tilbake til arbeidslivet etter et år eller to som pensjonist. Bonuser til de som klarer overgangen fra trygd til arbeid bør kunne gis. Bruk noen milliarder på å heve minstefradraget på selvangivelsen.
Trolig må vi også akseptere et økt innslag av utlendinger i det norske arbeidsmarked. Allerede i dag ville ikke mange bedrifter klart seg uten.
Til slutt må det være mulig å diskutere om vi ikke kan kjøpe skoleplasser, sykehjem og fengselsplasser i utlandet. Noe som vil kunne lette på inflasjonstrykket her hjemme. Vi har jo ikke arbeidskraft nok til å ta i bruk våre dollarberg.
Ikke vet jeg, mulighetene er mange, men så er jeg hverken en politiker eller en 600 Billion Kroner Man. Bare en spågubbe i sparebanksektoren som er lettere sjokkert over elitenes søken etter nye lidelser de kan påføre befolkningen i påvente av en eller annen mulig finansiell dommedag.
TV-Serien ‘The Six Million Dollar Man’ var en så stor suksess på 1970-tallet, at de lagde spillefilmer med samme tema. Hverken TV-serien eller filmen har imidlertid hold seg godt. Du får vurdere selv.