Det er alltid artig å lese næringslivsstoff i avisene. I dag er det om Norsun som trenger 25 millioner i støtte per arbeidsplass for å bygge en solcellefabrikk i Årdal. Så har vi Tine som taper stadig mer på produksjon av ost i utlandet. Deretter går ferden til våre berømmelige batterifabrikker, hvor subsidebeløpene summer seg til mer enn ti-tallsmilliarder av kroner. Alt sammen er utlendinger villige til å bygge og betale for i sine hjemland. Så det er ikke slik at verden får mindre solceller, melk, eller batterier om Norge dropper ut. Nei, vi får da bare noe mindre trykk i arbeidsmarkedet her hjemme. Litt mer penger til våre barn, og deres barnebarn.
Denne regjeringen har nærmest blitt slukt av særinteresser i sine to første år. Særinteresser som ofte har en lokal vinkling på sitt prosjekt. – Du vet, kjære minister, – at får vi til dette gigantanlegget så redder du bygda vår. Historien viser imidlertid at man på lang sikt har lite å tjene og mye å tape på å bygge opp nye ensidige industristeder.
Det hele er litt pussig da arbeidsmarkedet er stramt, og våre husholdninger skriker etter midler til å få barn og oppdra den voksende slekt. – Jan, men hva skal vi leve av etter olja? Blir jeg ofte spurt der jeg raljerer mot nye arbeidsplasser uten håp om langsiktig lønnsomhet.
-Men, svarer jeg med mitt eget spørsmål, – skal de ansatte i disse bransjene være lønnsledende for hele befolkningen (via en aller annen avart av Frontfagsmodellen), da må vi alle ha unormal lav lønnsvekst for å holde disse respiratoravhengige arbeidsplassene i live. Og jo høyere renta settes av de kloke menneskene i Norges Bank, desto mindre lønnsomme blir slike gigantanlegg.
Det hele virker underlig da vi har mer enn nok valuta å betale våre regninger med. Vi trenger ikke mer eksportinntekter. Det er også merkelig sett i forhold til arbeidsmarkedet. Det fylke i Norge med lavest arbeidsledighet (1,3 prosent) og størst mangel på arbeidskraft er Nordland.
I Norge har vi i dag en konservativ regel for uttak av de oppsparte midlene i statens utenlandsfond: 3 prosent av dette såkalte ‘oljefonds’ saldo ved inngangen til året. Staten har øvrige finansielle investeringer motsvarende ett års BNP i det norske marked, men disse midlene holdes utenfor beregningsgrunnlaget for den såkalte ‘bruken av oljepenger’.
I begrepet ‘bruk av oljeinntekter’ inngår bedring i infrastruktur og bygg i offentlig sektor. En bedring på om lag 70 milliarder kroner år for år. Så når Regjeringen sier de ‘bruker’ 370 milliarder kroner er det i virkeligheten 300 som går med til forbruk. Av statens samlede finansielle formue har vi altså et uttak på om lag 1,5 prosent. Gitt at dette uttaket er lavere enn den forventede realavkastning på midlene legger vi nå opp til en evigvarende vekst i realverdien av statens samlede finansformue. Og det før de neste tre-fire tusen milliarder kroner skal tilkomme fondene resten av dette tiåret.
Noen vil likevel si at 3 prosent av det rene oljefondet (inklusive investeringer i infrastruktur og bygg) er for mye, men selv om vi skulle gå over til et lavere uttak, for eksempel 2 prosent av oljefondets saldo, vil økningen i bruken av oljepenger måtte bli formidabel i årene som kommer.
Norske husholdninger har samlede inntekter på i underkant av 2 000 milliarder kroner per år. Årlige skatteletter på om lag 20 milliarder kroner vil da kunne gi selvstendige bidrag til folks kjøpekraft på anslagsvis ett prosentpoeng hvert eneste år på 2020-tallet uten at noen fornuftig handlingsregel for bruk av oljeinntekter er i nærheten av å nås.
Det er ikke så lett å spå når og hvor hardt omslaget fra sparefokus til forbruksfest blir, men politisk vil nok ropene om lettelser i finanspolitikken bli sterkere jo verre folk har det.
Dagens regulatoriske og finansielle strategi er dessverre ikke bærekraftig. Frykten er at når regimet endres så kommer ting nok en gang litt ut av kontroll. Jo mer unødvendig nød vi påfører folk i år, desto større fare er det for at vi får en ukontrollert utblåsning av pengebruken i årene fremover. Derfor er det klok stabiliseringspolitikk å dele ut raust med skatteletter allerede ved høstens statsbudsjett, samt lette på kredittreguleringene.
Naturlige tiltak for å løse folks utfordringer med rentehopp er å gå tilbake til 28 prosents rentefradrag, la folk få legge noe av renteutgiftene til lånets hovedstol, ettergi noe studielån, øke barnetrygden og heve minstefradraget på selvangivelsen. Da vil også folk fremdeles kunne stemme på de ‘ansvarlige’ politikere.
‘Malinvestments’ bør heller få lide. Det er ingen god gjerning i å oppmuntre til investeringer som ikke har livets rett.
Det økonomiske vanstyre som dagens regjering legger opp til, med en unødig hard og samfunnsskadelig hestekur for husholdningene, slik at utallige luftslott skal kunne finansieres, vil neppe belønnes ved Stortingsvalget i 2025. Heldigvis har den et par år på seg til å komme til sans og samling.