Groundhog Day (En ny dag truer) er en av mine favorittfilmer. En fortelling om en fyr som opplever det samme uansett hva han måtte finne på av galskap dagen i forveien. Og regner du deg som en av ‘vanlige folk’ lover regjeringen deg at morgendagen blir like trist som din grå hverdag er i dag . Skal en tro prognosene for privat konsum vil konsumet per innbygger i 2026 være omtrent som det var i 2022. Det er viktig å tenke per innbygger, fordi det er folks hverdag politikere bør ha fokus på. I hvert fall hvis de ønsker gjenvalg.
Noen kaller det ansvarlighet. Selv tror jeg en slik økonomisk strategi ligner mer på evig fortapelse for regjeringspartiene. Etter et fall i konsumet per innbygger på halvannen prosent i år forespeiles ‘vanlige folk’ nullvekst i 2024.
Nå er selvfølgelig fremtiden usikker. Ser en på de økonomiske anslagene for verden rundt oss later det til at verden vil ha lav økonomisk vekst det neste år. Et lavvekstår da sentralbankene i modne økonomier bruker rentevåpenet til å bekjempe inflasjonen, mens den økonomiske veksten i resten av verden vil preges av Kinas kamp for å hindre at eiendomsmarkedenes problemer slår fullstendig bena under kinesernes etterspørsel etter varer og tjenester.
I dette lavvekstscenarioet, som de fleste større prognosegivere abonnerer på, er det mer enn pussig å se en råoljepris på over 80 amerikanske dollar per fat, men sterkt samarbeid mellom OPEC-land og Russland har sørget for at oljeprisen er godt hevdet. Vi får ønske dem lykke til. Holder oljeprisen seg på dagens nivå kan overskuddet på statsbudsjettet passere 1 000 milliarder kroner i 2024.
Gitt disse prognoser fra vår omverden har regjeringen valgt å holde et konjunkturnøytralt budsjett i håp om de samlede disposisjoner fra det offentlig ikke skal gi netto vekstbidrag til norsk økonomi. Hvilket er prisverdig for bekjempelse av inflasjonen, men krever store omprioriteringer hvis ikke konsumentene nok en gang skal lide.
Og det er jo her regjeringen bommer helt. ‘Vanlig folk’ har lidd i år, og skal knapt nok få det bedre neste år.
Figur 1 viser veksten i privat konsum per innbygger. Den har i gjennomsnitt ligget på over 2 prosent per år siden 1971. Siden finanskrisen har den stort sett vokst mindre enn før i tida, og i årene 2014-2024 blir veksten bare om lag et halvprosentpoeng per år. For folk flest vil hverdagen i 2024 fortone seg ganske så lik som den var i 2014.
Det er heller ikke slik at boliginvesteringene på noen måte tar av. Tvert imot er netto boliginvesteringer, der en tar ut beregnet kapitalslit fra nye investeringer i mørtel, stein og vedlikehold, på det laveste nivå (som andel av BNP) siden den norske krisen på 1990-tallet.
En investeringssvikt som vil påføre norsk økonomi langsiktig skade. Dagens lave boliginvesteringer driver frem en mangel på boliger mot slutten av dette tiår som gjør det særdeles vanskelig å nå et inflasjonsmål på 2 prosent, all den tid husleieveksten blir sterk. Og husleier er den viktigste komponenten i konsumprisindeksen, med en vekt på en femtedel.
Men hva går vel så ressursbruken til? Samfunnet får jo hvert år litt mer ressurser til rådighet.
Vel, noe går til næringslivsinvesteringer og eksport. Bedriftene har i gjennomsnitt klart seg godt gjennom både pandemien, dyrtid og krigsår. Arbeidsmarkedet var, er og vil forbli stramt. Motsatt av hva Arbeiderpartiet og Senterpartiet innbiller seg så trenger ikke de friske delene av vårt næringsliv hjelp fra det offentlige. De trenger at staten unngår å frarøve dem deres fagfolk.
Men der det satses er offentlige investeringer. De holder seg på høygir uavhengig av konjunkturbildet, Og det er vel her regjeringen bør lete etter omprioriteringer. Både batterifabrikker, nye undervisningsbygg, museer og dyre samferdselsanlegg kan skyves på. Investeringsmidlene bør heller brukes på noe vi vet vi kommer til å trenge (boliger) og til å gi folk håp om at morgendagen tross alt blir materielt bedre enn dagens tristesse.
I 1979 styrte det britiske Arbeiderparti Storbritannia inn i det som senere ble hetende ‘The winter of discontent’. Arbeiderpartiets håndtering, eller manglende sådan, av denne kritiske situasjonen var så svak at traumatiserte britiske velgere holdt dem utenfor regjeringskorridorene helt frem til 1997.
Dessverre ligger dagens norske Arbeiderparti an til å få samme skjebne. Regjeringen har et overveldende flertall bak seg på Stortinget, rekordstore overskudd på statsbudsjettet og en eksploderende finansformue i oljefondet, men klarer bare ikke få seg til å prioritere slik at hverdagen til folk flest blir merkbart bedre. Den kommende borgerlig regjering gjør neppe samme feil. Det blir nok valgseier i 2029 for høyresiden, bare de smører husholdningene med skatteletter i årene 2025-2029.
I 2025 står naturlig nok da en ny borgerlig regjering klar til å flytte inn de overdådige, fullstendige unødvendige, regjeringskontorene som Arbeiderpartiet har brukt sin regjeringstid og 53 milliarder kroner på å bygge, utsmykke og ferdigstille.
Det kan ta mange år før velgerne tilgir de rødgrønne. Kanskje vanskeligst å tilgi blir at folket led, mens korrupsjonsbefengte næringslivssatsinger og unødige kontorbygg ble prioritert over alt annet?
Jeg vet at regjeringenes medlemmer syntes at disse ord er utakk for hardt arbeid og mestring av kriser. Men de bør merke seg Anton Tsjekovs ord:
–Enhver idiot kan takle en krise, det er å mestre den grå hverdags slit som er krevende.
I filmen Groundhog Day går det bra med vår hverdagshelt til slutt fordi han lærer av sine feil. Det er også fortsatt håp for denne regjering, men det begynner å haste.