Arbeiderpartiet sparker i dag i gang sitt granskningsarbeid for hvorfor de tapte så mange lokalvalg, og da spesielt i de folkerike kommunene i kongeriket. Her kommer litt ‘free advice’, om hva som er problemet, og hvilke løsninger en bør satse på.
Ikke at noen har spurt meg, men det er nå en gang en analytikers lodd å si sin mening også når det ikke er kjærkomment. Ta disse råd for hva de er, en lapp med noen råd på veien. Ikke fra en kjerring, nei dette er gubberåd!
Mitt første råd er å ikke fortape seg i hvem som sa hva, eller valgkampens gjøren og laden. De færreste følger med på slikt lenger. Selv må jeg innrømme ta jeg ikke klarte å komme meg gjennom en eneste partilederdebatt. Ja, jeg satt meg ned med potetgull og noe godt i glasset foran TV, men ingen av debattene klarte å fange min oppmerksomhet mer enn 15 – 20 minutter før jeg ga meg hen til kanalvandring.
Og vær så snill ikke gjør granskingen til en persondebatt. Slikt er tarvelig.
Heldigvis spilte lokale saker, og lokale ledere, en stor rolle i valgresultatet. Et tegn på at lokaldemokratiet lever i beste velgående. Hurra!
Men mitt fokus i dette blogginnlegg må bli på nasjonale faktorer som preget gjennomsnittet av mange spennende lokale valg, som hver og en fortjener sin egen analyse. Ordførere får ha meg unnskyldt.
Nå kan det være at jeg er fagidiot og neglisjerer betydningen av andre fagområder, men det må bli utviklingen i husholdningenes kjøpekraft som er min hovedforklaring på det svake valgresultatet. Og bedres ikke denne tviler jeg det er noe som helst håp for 2025. Det er som Bill Clinton sa det: It’s the economy stupid!
En ting jeg har stusset over er at både Senterpartiet og Arbeiderpartiet er så stolte over å kalle seg næringspartier. De skal skape arbeidsplasser. Litt merkelig egentlig da norske bedrifter gjør det bra, mangler allerede kvalifisert personell, og trenger ingen hjelp fra sosionomer eller bønder på Stortinget. Børsen er rekordsterk.
Og har dere peiling på slikt? Det blir som om Jan Andreassen skulle hjelpe Erling Braut Haaland å spille fotball. Nei, Arbeiderpartiet bør slutte å ‘skape arbeidsplasser’. Vi har mer enn nok av dem fra før. Skaper staten nye, må andre bedrifters ledige stillinger stå ubesatte.
Fokuset fremover bør være å styrke husholdningenes økonomi. Men ikke alle trenger det offentliges hjelp. Lite påaktet er det at Norge har fått mange rentenister. Bare halvparten av husholdningene i Norge har boliglån. Mange av de har det imidlertid beintøft der de skal være den perfekte mor og far, mens regningene tårner seg opp. Mange opplever nok at regjeringens økonomiske politikk er en ren krigføring mot barnefamilier. En krigføring som dessverre har sine ofre.
Hjelp må til. Ikke ved en liten utstrakt hånd, men ved tiltak som monner. Vi har råd til det. Oljefondet vil trolig havne på om lag 15 000 milliarder kroner ved årsskiftet, noe som gir rom for å øke bruken av oljepenger med noe som ligner på 100 milliarder kroner fra i år til 2024.
Det er ingen grunn til å holde igjen. Rentene forblir høye uansett hva budsjettsaldoen blir, og oljefondet vil med dagens internasjonale råvarepriser, eleverte renter og normale avkastningsrater for ulike investeringer, legge på seg nye 1 000 milliarder kroner hvert eneste år på 2020-tallet.
Noen vil innvende at inflasjonen tar seg opp, men det spørs. Det er bare å åpne sluser for mer import av varer, tjenester og arbeidskraft så kan du bruke hva du vil av midler.
Her er mine forslag til hva regjeringen bør gjøre de neste fem-seks år. Viktig er det at man tenker langsiktig. Alle skjønner at hverdagen ikke kan gjøres fantastisk over natten. Og uansett bør et Arbeiderparti som skal vinne et Stortingsvalg tenke på 2023-2029 når de lager en økonomisk strategi.
Here goes:
-Dropp matmomsen
-Slett studielån
-Innfør bostøtte til alle i distriktskommuner
-Kutt bøndenes gjeld i bytte mot svekkelse av importvernet mot matimport
-Hev barnetrygden
-Øk minstefradraget på selvangivelsen
-Hjelp minstepensjonister
Osv.
Summen av dette blir nok noen hundre milliarder kroner, men som sagt så har vi råd til det. Noe må vi kanskje droppe:
Kanskje blir det ikke rom for korrupsjonsbefengte næringslivsatsninger som vil utløse mange år med negative avisoppslag?
Kanskje blir det ikke rom for meningsløse overføringer til internasjonale fond? Overføringer av typen det nye ‘slush fund’ i Washington på fem milliarder kroner, som trolig ble kokt i hop under en litt for fuktig kveld på FN-tur.
Og ingen nye prestisjebygg i milliardklassen?
Neimen, så trist a gitt.
Ja, jeg vet at dette blogginnlegget er et slag i luften. Alt for mange på min alder får tårer i øynene av tanken på nye fabrikker, motorveier i ødemarken, taler i FN og lensmanstillinger dit ingen kunne tru at nokon politimann ville bu. Og jo mindre Arbeiderpartiet blir, desto større andel av dets kjernevelgere er i min kohort.
Dette blir som en papirlapp fra en velger som stikkes i hånden på Finansministerens sikkerhetsvakt, i det ministeren haster av gårde langs Karl Johan for å møte opp i Stortinget. Bare en papirlapp med noen kramgode gubberåd.