I den senere tid har Gulf-statene begynt å utfordre vestlige lederes militære strategier. Ikke for første gang har utenlandske overherrer fått et arabisk oppgjør å bales med.
Araberlandene var i flere århundre styrt av Ottomanene (med hovedsete i dagens tyrkiske hovedstad Istanbul). Tyrkere som i hovedsak lot lokale arabiske stammer leve på tradisjonelt vis, bare de fikk kontrollere havner og arabernes omfangsrike utenrikshandel. Før de fant olje var arabere dyktige handelsfolk, blant annet slavehandlere. Slaveri i Saudi Arabia ble avskaffet så sent som i 1962.
På slutten av 1800-tallet vokste det frem her som så mange andre steder nasjonalistbevegelser, som tok inspirasjon fra de europeiske nasjonaliststrømninger. Tyrkerne svarte med en moderniseringskampanje av sine arabiske besittelser, som skulle bringe de stolte arabiske ledere med hud og hår inn i den moderne tid. Blant annet ved å bygge en jernbanelinje fra dagens Tyrkia helt ned til Mekka. En modernisering med tilhørende inngrep i lokalt styresett som resulterte i opprør mot det som nå ble ansett for å være tyrkiske okkupanter. En kamp som ble kronet med seier etter at det Ottomanske Riket kollapset som følge av at sultanen i Istanbul valgte den tapende (tyske) side under første verdenskrig.
Etter det Ottomanske Rikets fall, ble araberne lovet frihet og selvstendighet av britiske og franske ledere som takk for deres hjelp under første verdenskrig. Løfter som ble brutt. Araberne måtte finne seg i at de gamle europeiske kolonimakter tok kontroll over regionen ved å innsette, bygge opp og beskytte lokale eliter som var villig til å akseptere europeisk overherredømme. Lokale eliter av type Ibn Saud fikk vestlig finansiering og våpen til å nedkjempe sine lokale rivaler. Slik ble Saudi Arabia en selvstendig stat i 1932, i hvert fall i navnet.
Suez-krigen i 1956 kunne markert slutten på denne avhengighet, men i virkeligheten ble båndene mellom vestlige og arabiske eliter i de oljerike gulfstatene styrket etter det britiske nederlaget. Arabiske eliter som følte seg truet av Egypts General Nasser og hans visjon om pan-arabisk brorskap, og sympatier for Sovjetunionen, ble ansett for å være en vel så stor trussel som Israel var.
Et mer ydmykt London forsto nå også at de nå måtte tilby tjenester til elitene i Gulf-statene, ikke bare true med kanonbåtdiplomati. Utallige arabiske ledere fikk sin militære utdanning fra britiske læresteder som Sandhurst, britenes fremste akademi for utdanning av militære ledere. Deres barn gikk på de beste britiske skoler, mens deres familier fikk kjøpe seg villaer i de fineste strøk av den britiske hovedstad.
Med årene overtok amerikanerne rollen som beskytter av Gulf-statenes utdaterte kongelige eneveldige ledere. En rolle som araberne vekselvis var glade for å ha, og irriterte på. En påvirkning som ikke bare gikk én vei. Da Saddam Hussein angrep Kuwait i 1990 var araberne heldige i å ha en nær alliert i Det Hvite Hus: USAs daværende president George Bush, hvis formue i sin tid ble skapt på hyggelige handler med rause saudiere på 1960-tallet.
Noen stusser kanskje over Gulfstatenes strategiske betydning. Det var jo ikke slik at vestlige land var så avhengig av volumene av olje som de arabiske land produserte. Men ved å ha en viss kontroll over hvem som fikk tak i oljen kunne vestlige stormakter øve innflytelse i alle land som var avhengig av den. Overalt i Asia, også overfor Kina.
Men på 1970-tallet, i kaoset etter Bretton Woods sitt sammenbrudd, gjorde araberne opprør mot sine amerikanske partnere. Allerede i 1960 ble OPEC etablert med Gulfstatene som pådrivere. Det i reaksjon på at amerikanske oljeselskap krevde kutt i oljeprisen fra allerede beskjedne nivåer.
Likevel var det først i det dramatiske utbruddsåret 1968 at saudiaraberne fikk gjennomslag i OPEC for de fire prinsippene som gjorde OPEC-landene til den maktfaktor som de er i dag:
- Oljereservene skulle kontrolleres av de oljeproduserende land
- Raffinering og salg av olje likeså
- At prisene skulle fastsettes av OPEC
- At pris og volum av olje skulle settes etter behovene til de oljeproduserende land, ikke etter konsumentlandenes ønsker
Ikke noe av dette rokket ved Gulf-statenes militære samarbeid med USA. Eller ved deres eliters avhengighet av amerikanske militære styrker og våpenleveranser. De mange prisøkningene på olje på 1970-tallet kan delvis sees på som en korrigering av tidligere skjeve maktbalanser mellom vestlige land og OPEC, dels som kompensasjon for stigende priser på alt annet i verden. Men for amerikanerne, som slet med høyere inflasjon enn normalt, og valutakaos etter at Bretton Woods kollapset, var oljeprishoppene dårlig nytt. Deres inflasjonsutfordringer, underskudd på statsbudsjettet og handelsbalanse ble alle forverret som følge av OPEC-landenes nye prispolitikk.
Amerikansk industri og øvrig næringsliv måtte nå tilpasse seg til en ny hverdag med langt dyrere energi enn før. Japanske og tyske biler som var langt mer bensingjerrige enn de amerikanske, vant frem på det amerikanske markedet. Bilbyen Detroit, en gang en av USA rikeste storbyer, tok nå nye steg inn i avgrunnen. Storbyen New York havnet på konkursens rand.
For finansnæringene bød OPECs plutselige velstand på nye muligheter. Sårt tiltrengte muligheter, da bankene tapte mye penger på 1970-tallet etter hvert som antall konkurser steg i USA og Europa. Etter at de vestlige økonomier gikk i resesjon med enorme kredittap som resultat, og begrensede vekstmuligheter i hjemlige kredittmarkeder, fikk bankene behov for å finne både nye låntagere, og skaffe seg større innskudd.
OPEC-landene fikk nå på sin side langt større eksportinntekter enn de hadde muligheter til å ta i bruk på importvarer. I 1974 motsvarte for eksempel Saudi Arabias overskudd på driftsbalansen mot utlandet 50 pst av landets BNP. Andre gulfstater hadde lignende spareoverskudd. Deres store finansielle overskudd måtte resirkuleres utenfor de oljeproduserende land. En oppgave banksystemene i vesten ble overveldet av. Det skulle ikke bli lett å investere hundrevis av milliarder dollar i verdipapirmarkeder som fortsatt var umodne.
Med det fikk man også vestlige banker på tokt over hele verden. Den vestlige verden hadde ikke behov for petrodollarene. Til det var den økonomiske veksten for svak. Kommunistatene anført av Kina og Sovjetunionen var på sin side mer eller mindre lukket for utenlandske investeringer.
Et problem hadde nå oppstått. Hvor skulle man plassere araberlandenes overskytende sparemidler?
Som Keynes kunne fortalt lederne på 1970-tallet, så trenger land med vedvarende store overskudd i utenriksøkonomien alltid nye land som er villig til å sette seg i dyp gjeld, slik at verdensøkonomien kan ekspandere sin kredittfinansierte handel.
Heldigvis for araberne og vesten sto Latin Amerika og Afrika klare til å forgjelde seg. En forgjelding som de sliter med konsekvensene av den dag i dag.