Rockere og betalingssystemer ser ut til å ha noe til felles; om lag 27 års levetid. Bretton Woods, Janis Joplin, Jimi Hendrix, Jim Morrison og Kurt Cobain rakk alle så vidt å bli 27 år gamle.
Det vi nå lever med er et inflasjonsmål som hadde sitt globale gjennombrudd på slutten av 1990-tallet. Kanskje er det på tide for avløsning?
Et velfungerende betalingssystem bør ha fire egenskaper:
- En hjelp til verdimåling
- En mulighet for sikker formues oppbevaring
- Et system som er til det beste for effektiv handel og vandel i en samfunnsøkonomi
- Et betalingsmiddel som kan brukes i krig
Den globale gullstandarden, som rådet fra midten av 1870-årene til 1914, fungerte etter forholdene bra på alle disse fire kriterier:
Man kunne enkelt handle med eller investere i et annet land, bare dets pengeenhet hadde en troverdig tilknytning til gull. Gull holder seg i verdi da det ikke forringes med årene, og finnes i begrenset volum. Der hvor sentralbankene tillot innløsing av sine pengesedler i gull brukte folk sedlene som om de var gode som gull. Og uansett hvilken side du var på i en krig ville du ha takket ja til å bli lønnet i gull.
En akilleshæle med gullstandarden var imidlertid at verdenshandel og økonomisk vekst var avhengig av tilgangen på nytt gull fra gruver eller plyndring i fremmede himmelstrøk. En annen svakhet at ingen kunne hindre et rikt land i å hamstre gull og dermed drive rentene opp globalt.
I mellomkrigsårene brøt systemet sammen av ulike grunner. Europeerne hadde ikke nok gull til å unngå depresjonens redsler. Roosevelt eksproprierte alle gullbarrer i privat eie til 20 USD per unse. Det 26 år etter den store amerikanske finanskrisen i 1907. Det rett før han økt verdien på gull til 35 USD.
Etter krigen fikk vi det USD-baserte Bretton Woods systemet. Et system som var avhengig av tilførsel av nok amerikanske dollar. Det ble med årene heldigvis mer enn nok dollarsedler i omløp rundt omkring i verden da USA måtte finansiere økte satsinger på en velferdsstat, økte krigsutgifter (til Vietnam), oppkjøp og investeringer i utlandet, samt bankutlån til utenlandske foretak og nasjonalstater.
Den kritiske faktoren som førte til at Bretton Woods brøt sammen var imidlertid at sentralbankene, som satt på enorme berg av amerikanske dollar, mistet tillit til den amerikanske valutaen. Hadde sentralbankene på slutten av 1960-tallet fortsatt å akkumulere dollar i enorme kvanta, ville Bretton Woods kanskje kunne ha humpet av gårde i mange år. Men store sentralbanker som den franske og den sveitsiske valgte å innløse sine dollar i gull. Med seg fikk de etter hvert stadig flere likesinnede. Da Bretton Woods til slutt kollapset i august 1971, var USAs andel av de globale gullreservene falt til 16 prosent, ned fra to tredjedeler av sentralbankenes samlede beholdninger i de første etterkrigsår.
Også Bretton Woods varte i 27 år (1944-1971). Fra 1971 av, var det mye kaos og uro i de globale valutamarkedene, men etter hvert kom de fleste land over på en eller annen variant av inflasjonsmål. Fra slutten av 1990- tallet, om lag 27 år etter at Bretton Woods brøt sammen kom også Norge med på et slikt system. Vi gikk vekk fra fast-kurspolitikken til et system med et utvidet inflasjonsmål. De tonegivende europeiske økonomier besluttet å satse på en felles valuta. Årene med kaos i var forbi.
Og nå knaker det i fortøyningene igjen, med en kronekurs som tilsynelatende er ute av kontroll. Kanskje 1926 blir året da Norge skifter pengepolitisk regime?
Ja, jeg vet at økonomer flest er glad i inflasjonsmålet, men det begynner å bli lenge siden folk fikk reallønnsvekst. Boligbyggingen har kollapset, og politikerne aner ikke hva de skal gjøre for å sikre at vanlig folk får bedre råd. Det gikk heller ikke år. Hvis dette er et suksessrikt system, undres jeg på hva den komplette fiasko ville innebære.
Og Norges Bank klarer ikke å stabilisere kronekursen. Noen vil si at nordmenn på tur til Sveits med pengene sine er hovedårsaken til den mistilliten, men det er neppe hele sannheten.
Legg merke til at det ikke er nivået, men de enorme svingningene som er problemet. Et selvforsterkende problem er den urolige krona også, all den tid økt usikkerhet rundt kronas fremtidige verdi gjør det vanskelig å drive utenrikshandel med base i Norge. Stadig flere kontrakter, også norske bedrifter imellom, kommer til å gjøres opp i Euro i tiden fremover.
Saken er vel den at næringsstrukturen vår er i endring. Utenrikshandelen med varer, og de arbeidsplassene som her skapes, betyr mindre for norsk velstandsutvikling enn det gjorde før. Industriproduksjon er i dag på samme nivå som for 15 år siden. Vår største næring er nå helse og omsorg, med undervisningssektoren som en god nummer to. Sektorer som i dag har om lag 10 000 ledige stillinger. Oljefondet har det siste tiåret økt med om lag tusen milliarder kroner per år. Noe den trolig vil fortsette å gjøre frem til 2030, selv med moderate avkastningstall og svakt fallende oljepriser. Vår import, våre ferieboliger og våre livsledsagere er i økende grad fra andre land i Europa. Land som bruker Euro som betalingsmiddel. Våre klimamål blir meningsløse med mindre hele Europa trekker i samme retning.
Argumentene for å knytte krona til Eurokursen slik man gjør i Danmark, er bedre enn de var for 27 år siden og blir trolig sterkere over tid.
Så hva kommer til å skje?
Ikke vet jeg, men noen forandringer er så uunngåelig et de over tid ikke kan unngås. Mens vi venter, anbefales Janis Joplins perle fra 1971, året da Bretton Woods døde. En cover-versjon av Kris Kristoffersens mest kjente sang, som ble sluppet kort tid etter hennes egen død.