Wirtschaftswunderets dollarproblem

by | 16. April 2023 | Internasjonal økonomi

Så sent som i 1946 var det sterke produksjonsbegrensninger på tysk industri. Landet skulle holdes nede slik at det aldri igjen kunne bli en militær trussel for sine naboland. Store tyske industrianlegg bygd opp på 1930-tallet ble demontert og skipet til Sovjetunionen. Tyskland skulle forvandles til å bli et stort bondeland med produksjonstak for stålindustrien motsvarende en brøkdel av Nazi-Tysklands førkrigsproduksjon.

Med den kalde krig vant imidlertid en alternativ tenking frem: Tyskland måtte styrkes! Amerikanerne oppdaget at Sovjetunionen var deres nye rival. De europeiske landene kunne bli viktige samarbeidspartnere i kampen mot sovjeterne. Spesielt nå som de hadde akseptert de mange fasetter av Pax Americana. Truman-administrasjon så ikke lenger på de gamle kolonimakter som rivaler, men heller som juniorpartnere i kampen mot den røde fare.

Marshall-hjelpen ble vedtatt i 1948, rett etter Stalins kupp i Tsjekkoslovakia. Tysklands industrielle tradisjoner ble nå sett på som ressurser i kampen mot kommunismen. Finansminister, og senere statsminister, Ludvig Erhardt, introduserte denne høst en ny valuta, Den Tyske Mark, samtidig som han slapp alle priser og lønninger fri, og avskaffet alle begrensninger på industriproduksjonen.

Det var en ny variant av ‘Laissez fare’ kapitalisme som nå skulle utprøves. En tysk variant, som fikk tilnavnet ‘Ordoliberalisme’.  Her skulle markedskreftene utnyttes til å skape best mulig levevilkår – både materielt og åndelig – for alle innbyggere av Tyskland. En økonomisk politikk som fikk sin filosofiske forankring i Freiburg Universitets økonomiske institutt. Et institutt som var inspirert av Renessansens tanker om frihet og liberalisme, Adam Smiths usynlige hånd, og Ricardos idéer om viktigheten av at frie mennesker kan samhandle med hverandre uten å knuges av myndigheter og laug.

Ordoliberalisme hadde modernisert klassikernes fiendebilde til å inkludere markedsmakten til de største bedriftene. Tyskerne tok også Karl Marx sin analyse på alvor. Marx spådde at i perioder med manglende markedsvekst så ville bedriftene vokse ved å utkonkurrere, eller spise, hverandre, helt til samfunnsskadelige monopoler ville dannes. Konkurransepolitikk måtte derfor tas på blodig alvor.

Samfunnets rolle var også ellers mer ambisiøs enn i Adam Smiths skrifter. Det offentlige måtte utvikle skoler, helsesystemer, rettsvesen samt skaffe kapital til veie slik at næringslivet og spesielt småbedriftene kunne blomstre.

Erhardts Ordoliberalisme ble en stor suksess. Vest-Tysklands ‘Wirtschaftswunder’, med ‘Mittelstands’-bedrifter som dets motorer, var i gang. og holdt det tyske økonomiske vekstmirakelet gående helt frem til det kaotiske 1970-tallet. Med tid og stunder skulle tysk industri utvikle globale giganter som Volkswagen og Mercedes, men den dag i dag er ryggraden i tysk industri lokale bedrifter som har beholdt hovedkontoret i samme region de hadde sitt utspring fra.  

Kontrasten til franskmennenes oppskrift på økonomisk suksess ,‘dirigisme’, var slående. Under den fullstendig dominerende president Charles de Gaulle skulle Frankrike utvikle seg til å bli en stormakt med atomvåpen, og store mektige industriselskap som trakk hele den franske befolkning til økt levestandard. En bevegelse inspirert mer av Napoleon Bonapartes suksesser enn av noen klar filosofisk retning fra Renessansen. Der unnselige Bonn ble Tysklands hovedstad, skulle Paris skinne som en juvel til glede og beundring for folk i alle land, også de som bodde på den franske landsbygda.  

Spenningene mellom Tysklands forkjærlighet for sin regionale føderale styringsstruktur med tilhørende Mittelstand-bedrifter, og Frankrikes stormakts-ambisjoner kom til å prege utviklingen av hele det europeiske fellesskap i årene som fulgte. Et dynamisk, ofte konfliktfylt samliv, som likevel som sikret vekst og fremgang for Europa helt frem til vår tid.

Men et Europa med vokseverk slet med valutautfordringer under de første år av gjenoppbygging etter krigen. Ingen av landene hadde pengeenheter i såkalte konvertible valutaer; pengeenheter som kunne veksles fritt. Til det var de vest-europeiske valutareserver for små. I øst forsøkte man ikke en gang å få til noe slikt. Øst-blokken takket nei til både IMF-medlemskap og Marshall hjelp.

Men i Vest ønsket man å gjenoppbygge og modernisere. Eksportindustrier ble prioritert på bekostning av nær sagt alt annet fordi mangelen på dollar var så prekær. Av midlene som skulle brukes innenlands måtte så mye som mulig gå til investeringer i infrastruktur, boliger og næringseiendom. I alle europeiske land var derfor mange importerte forbruksvarer rasjonert i de første etterkrigsår, ja til langt ut på 1950-tallet.

Valutakursene burde ha blitt satt i den hensikt å avspeile landenes relative økonomiske styrke, men det ble et meningsløst arbeid i en verden der alle (unntatt USA) trengte mer dollar.

Keynes trodde ved krigens slutt at den amerikanske dollar var overvurdert mot de europeiske valutaer og japanske yen. Andre har siden kommet til motsatt konklusjon. men kanskje hadde de alle rett?

Ja, den tyske mark og japanske yen var overvurdert ut fra de rådende handelsstrømmer, men ikke ut i fra hvilken slagkraft deres eksportindustrier ville få over tid, bare de fikk bygd seg opp igjen. Med sine mange ingeniører og driftige industriarbeidere tok det ikke lang tid før de beseirede land hadde startet nye økonomiske mirakler. Tyskland fikk sitt Wirtschaftswunder, mens Japan opplevde en gjennomsnittlig BNP-vekst på 10 prosent per år 1960-tallet. Da OPEC krisen rammet verdensøkonomien i 1973 hadde Japans økonomi vokst seg til å bli om lag tre ganger så stor som den var i 1960.

Vest-Tysklands betalingskrise i 1950-51 viste imidlertid med all tydelighet at mangel på valuta var et stort problem for europeisk næringsliv. Tyskernes store import av maskiner og utstyr til gjenoppbygging av sin industri ga tyskerne en mangel på dollar som normalt burde ha blitt løst med en devaluering av den nye tyske valuta; Den Tyske Mark (Deutsche Mark). Imidlertid skjønte økonomene i IMF at tysk næringsliv trolig hadde god nok kostnadsmessig konkurranseevne til å kunne øke eksporten dramatisk, bare de fikk maskinene som kunne produsere eksportvarer på plass.

Importen av nødvendighetsvarer og maskiner ville dessuten bli dyrere hvis D-Marken ble devaluert, uten at de langt mindre eksportvarene ville ha sjangs til å oppveie de økte utgiftene før langt frem i tid. Med andre ord ville en devaluering forverre handelsbalansen, og det i lang tid fremover, fordi priseffekten på importregningene langt ville overstige det lille ekstra man fikk for i bedrete eksportinntekter. Denne såkalte J-kurveeffekten for verdien på handelsbalansen var trolig svært så dyp.

Så hvordan kunne en løse denne betalingskrisen, hvor tyskernes mangel på dollar ble stadig mer desperat? Løsningen ble noe høyere renter innenlands for å dempe innenlandsk etterspørsel etter og tjenester, og dermed importen, samt hjelp fra en helt ny organisasjon: det banebrytende EPU.

EPU (European Payment Union) var svaret på de store utfordringer europeere hadde med manglende med konvertibilitet. Hvis det var bare dollar som var hard valuta, ville medlemslandene ikke kunne ta imot hverandres valutaer når de handlet på tvers av de europeiske landegrensene.

IMF var et fastkurssystem hvor alle land i teorien holdt sine valutakurser i et fast forhold til dollar, og dermed til hverandre, men devalueringer kunne skje når som helst. Tyske hotellverter likte ikke å ta imot franc og lire som betaling fra sine franske og italienske gjester. Alle fornuftige hotelldirektører foretrakk dollar.

Svaret ble EPU, et slags europeisk mini-IMF, hvor det ikke var noen egen valuta av type amerikanske dollar som nav, men bare en betalingssentral som sikret oppgjør i handelen europeiske land imellom, ved bruk av europeernes mange små og rare valutaer. Alle betalte noe inn som egenkapital, slik at EPU kunne gi moderate mengder med kortsiktige kreditter til medlemsland i betalingsnød. En situasjon som Tyskland havnet i 1950-51. Suksessen til EPU ved den tyske betalingskrise, viste at europeerne hadde mye å hente på monetært samarbeid.

Lærdommer de fikk god bruk for mange år senere da Bretton Woods-system nærmet seg sitt endelikt og europeerne måtte skape sitt eget valutasystem. Ingen enkel affære. Først nesten tredve år etter Bretton Woods brøt sammen så den europeiske myntenheten dagens lys.

Kategorier

Siste innlegg