–Traff du noen gang (den sovjetiske spionen) William Chambers?; spurte den unge senator Richard Nixon mannen i vitneboksen.
– Tja, det har jeg ingen erindring av, svarte den utspurte, gjentatte ganger, til tross for at han truffet Chambers titt og ofte.
Det er ikke slik at vi vet alt om verdens mektigste mennesker. Og noen av dem vet vi dessverre bare så altfor lite om. Mannen i vitenboksen, Harry Dexter White, var kanskje den mektigste sivile byråkrat under Roosevelts år som president. Den dag i dag er han fortsatt et mysterium.
USA ble siste nasjon som ga opp gullstandarden. Men allerede da Roosevelt tok USA av gullstandarden i april 1933, med en ny verdi på 35 dollar per unse (opp fra 20), pønsket han på hvordan man kunne bygge et bedre monetært system. Han hadde ikke mye greie på internasjonal finans, men skjønte at den verden, hvor Londons gullstandard hadde vært navet for et globalt finansierings- og betalingssystem, måtte forlates for godt.
Det falt til hans finansminister Henry Morgenthau å utrede hvordan det nye finansielle system skulle utformes, en problemstilling han skjønte fint lite av. Hovedgrunnen til at han fikk jobben som finansminister, han var visstnok skrekkslagen da han fikk tilbudet, var at han var en nær venn av Roosevelt. Og Roosevelt likte å omgi seg med sine lojale venner, uansett hvor inkompetente de var. Mistenksom om at utenriksdepartementet ikke kunne få de avtaler han ønsket, holdt han også personlig kontroll over de viktigste delene av utenrikspolitikken med hjelp av sine nærmeste medarbeidere. Forhandlingene om å anerkjenne Sovjet Unionen høsten 1933 skjøttet han selv.
Så Morgenthau kunne nå heller ikke henvende seg til utenriksdepartementet for å få hjelp. Han overlot derfor jobben med å utarbeide et nytt globalt pengesystem til sin assistent Harry Dexter White, som ved denne serie av tilfeldigheter kom til å bli arkitekten bak det nye internasjonale betalingssystem. Et system som først så dagens lys etter at freden nok en gang hadde senket seg over Europa. En mann som også kan ha påvirket storpolitikken i større grad enn han huskes for i dag.
White var, som så mange av hans samtidige, fascinert av de sterke omstillingene i Sovjet Unionen. Uten å ane hvilke redsler Stalin påførte sine folkeslag var han som så mange andre blendet av de enorme industrianlegg og arkitektoniske mesterverk som vokste frem under kommunismens åk. Industriproduksjonen vokste raskt og Sovjet Unionens suksess ble en fjern, inspirerende fyrlykt for intellektuelle i vestlige opprørte hav. Kontrasten mellom kommunismens sterke økonomiske vekst, til de dekadente europeiske kolonimakter, var på 1930-tallet slående. Folk hadde glemt redslene fra 20-tallets innbyrdes oppgjør i Sovjetunionen. De visste ingen ting om Holodomor-massakeren i 1932, hvor tvangskollektivisering og Stalins hardhendte fem-årsplan resulterte i at millioner av mennesker ble sultet til døde i det som er dagens Ukraina.
Whites arbeidsfelt var bredt. Han ble også bedt av Roosevelt å hjelpe til med å utforme krav mot Japan i håp om å stoppe deres aggresjon mot sine naboland. USA hadde allerede sommeren 1941 frosset japanernes dollarbeholdninger på Wall Street som svar på japanernes angrep på Vietnam. Da japanske og amerikanske diplomater nærmet seg en forhandlingsløsning, sendte White et utkast til svært så strenge krav japanerne måtte oppfylle hvis fred skulle være mulig.
I det såkalte Hull-notatet (etter utenriksministeren Cordell Hull) krevde amerikanerne blant annet at Japan måtte trekke alle styrker ut av Indokina og Kina. Noe som det var nesten utenkelig at japanerne ville gå med på. Så strenge var kravene at mange japanske militære brukte de som hovedmotiv for å angripe USA militært i håp om at suksessen fra overraskelsesangrepene på russiske havner i 1905 kunne gjentas.
Om White hadde avgjørende innflytelse på de viktigste punktene i Hull-notatet vites ikke, men han visste meget godt at det var helt avgjørende for Stalins krigsforberedelser å holde Japan i sjakk. Det å trekke USA inn de globale konflikter ville også være en stor lettelse for et Sovjetunionen som så naziveldet i Tyskland bre sine vinger over stadig større deler av Europa. Og 11. desember 1941 fikk Stalin sine ønsker oppfylt da Japan bombet Pearl Harbour. Med det kom USA med all sin mektige industri og potensielt millioner av soldater inn i krigen på de alliertes side.
White begynte som sagt sitt arbeid med monetære reformer i 1934, men planene tok først fast form i sluttfasen av andre verdenskrig. Invitasjoner gikk ut til de fleste land om å møtes ved et rekreasjonshotell i Bretton Woods, nord for den amerikanske hovedstaden, 1. juli 1944, etter at eksperter lenge hadde jobbet med utformingen av avtaletekstene.
Roosevelt hadde to ønsker med denne konferansen. Det ene var at man måtte lage avtaler med de krigførende parter MENS DE FORTSATT VAR I KRIG. Da ville alle land være mer samarbeidsvillige enn etter freden, da koalisjonene var oppløst og alle sto fritt til å kjempe for sine egne interesser.
Det andre var at man måtte få hans politiske motstandere med på reisen fra første stund. En kardinalfeil den demokratiske presidenten Woodrow Wilson gjorde i 1918 var å reise til Versailles uten republikansk deltagelse.
Med disse marsjordre skulle White og hans folk lage en plan for en internasjonal konferanse hvor de fleste land i verden, unntatt aksemaktene Tyskland, Japan og Italia, burde være med. De kunne komme med senere etter at deres totalitære ledere var styrtet. En nøtt her var å få Sovjetunionen med.
Ukjent for regjeringen jobbet imidlertid samme White for å hjelpe Stalin. En hjelp som gikk langt utover det lovlige. En hjelp som man diskuterer den dag i dag om ikke skyldes at han de facto var en sovjetisk agent.
Først med George F. Kennans ‘Long Telegram’ fra Moskva i 1946 hvor han definerte Stalin som USAs urokkelige fiende, ga amerikanerne opp håpet om å få med Sovjetunionen i det nye dollar-baserte internasjonale betalingssystemet.
På samme måte som ved den globale gullstandarden måtte land i fremtiden som hadde underskudd i sin utenrikshandel stramme inn på livreima, ved å heve rentene sine og i siste instans akseptere en devaluering av sin stolte valuta etter behov. Land med overskudd måtte på sin side pent finne seg i å senke rentene og la sin valutakurs appresiere.
White ville selvfølgelig ikke ha noe slikt, da USA var verdens største kreditor. Han ønsket seg i stedet et system hvor land måtte gjøre opp for seg som før, bare nå kunne de velge å gjøre opp i edelt metall, eller amerikanske dollar. Klarte de ingen av delene, kunne de trekke på lån i et IMF som måtte bli noe langt større enn en oppgjørssentral.
En av hovedoppgavene til dette nye IMF (The International Monetary Fund) ble da å justere de faste valutakursene landene imellom og låne ut nok midler til underskuddsland slik at de fikk anledning til å bruke tid på å rebalansere sin utenrikshandel uten for mye problemer.
Dette globale økonomiske system for økonomisk samarbeid passet amerikanske interesserer perfekt. De fleste land sto i gjeld til USA som ble også det eneste landet med mulighet til å øke pengemengden etter interne behov, slik Roosevelt krevde. Alle andre land måtte passe på å ikke stimulere økonomien så mye at handelsbalansen ble forverret tilstrekkelig til at valutareservene ble truet. Et system som ga andre land en tvangstrøye de kun komme ut av ved å skaffe seg dollar. ‘
Striden om IMF ble sett på som en kamp mellom briter og amerikanere om verdensherredømmet. Amerikanerne var gjerrigere mot britene enn mot Stalin og kinesernes Chiang Kai Shek fordi de ønsket selv å ta britenes plass som verdens ledende vestlige makt militært, økonomisk og i finans. Britenes økonomi måtte presses så hardt at landet ble tvunget til å oppgi sine kolonier.
I de første etterkrigsår gjaldt det for alle krigsskadde land å holde overskudd på handelsbalansen, noe som blant annet krevde at folk ikke kunne øke konsumet i takt med inntektene i samfunnet. Det som senere ble kalt ‘The dollar gap’; mangelen på dollar, ga opphav til tvangssparing i valuta i selv de hardest rammede krigsøkonomier.
White maktet imidlertid å hjelpe sine venner i Moskva. Da de første etterkrigspenger ble trykket opp, insisterte han på at Moskva også måtte få trykke opp sedler til å dekke behovene i sine sektorer av Tyskland. Med denne seddelpresse trykket imidlertid opp Stalin enorme beløp i den nye tyske valuta som jo var konvertibel mot amerikanske dollar. Dermed fikk Stalin tak i milliarder av amerikanske dollar som ingen amerikansk politiker unnet ham.
Alt lå til rette for at White skulle kunne fortsette å hjelpe sine sovjetiske venner også i fredstid, da han var den soleklare favoritt til å bli IMFs første sjef. Imidlertid hadde amerikansk etterretning kommet på sporet av White. Den nye president, Harry Truman, insisterte derfor på at en europeer måtte overta sjefsstolen i IMF. De overraskede europeere ble servert noen hvite løgner om hvor viktig det var med europeiske innflytelse bla, bla, bla, ikke minst for at White skulle være intetanende om at han vær nær ved å bli avslørt. IMF var i gang med operasjonell virksomhet desember 1945. Først mange år senere skulle White konfronteres med sine sovjetiske sympatier.
–Traff du (den sovjetiske spionen) William Chambers?; spurte den unge senator Richard Nixon mannen i vitneboksen, da White endelig ble stilt for utspørring i den amerikanske kongressen i 1952.
– Tja, det har jeg ingen erindring av, svarte den utspurte, gjentatte ganger. Et klokt svar.
Kort tid etter døde White av hjertesvikt, uten at han rakk å bli avslørt eller dømt. Faren til IMF, som i det minste var en løpegutt for Stalin, om ikke direkte en landssviker, tok sine hemmeligheter med seg i graven.
Det må unektelig ha vært en blandet fornøyelse for den unge senator å senere skulle ta livet av Whites barn.
I 1971 var nemlig tiden kommet for USA å ta dollaren helt av alle koblinger mot gull. Og det var ingen ringere enn Richard Nixon, nå som president av USA, som tok den endelige beslutning. Hverken IMF eller det internasjonale pengesystem skulle noensinne bli det samme igjen.