Det sies fra biologhold at det er bedre å la noen mindre skogbranner få brenne litt ukontrollert enn å hindre enhver ild i gammelt løv, buskas og råtne trestammer. Blir gammelt trevirke liggende på skogbunnen som opptenningsved, risikerer man at en liten brann sprer seg raskt og blir noe stort og uendelig mye verre. Bedre med mange små enn et stort bål.
Litt på samme måte har man i økonomifaget blitt mer oppmerksom på de krefter som bidrar til at bedrifter av og til må få lov å gå til grunne uten at det offentlige hjelper til. Og uten at lederne i disse bedrifter stigmatiseres. Det er bare slik at lykken ikke alltid står den dristige bi.
Planøkonomien i de første etterkrigsår var i både øst og vest bygget på tanken om at byråkrater ikke bare kunne styre den aggregerte etterspørsel i samfunnet, men også delta aktivt i næringsutvikling og i siste instans velge hvilken bedrift i en gitt bransje som burde få vinne frem i markedet.
Mellomkrigsårene hadde gitt børsenes evne til å drive frem en fornuftig næringsutvikling et ufortjent dårlig rykte. Så sent som i 1978 sa den ledende Arbeiderpartipolitikeren Einar Førde at det å stimulere børsen (ved å oppmuntre til mer aksjesparing) var som å bringe havre til en død hest.
Styringen av økonomiens samlede temperatur var som før ansvarsområdet for toppbyråkratene. De skulle fastsette skatter og avgifter tilpasset den økonomiske situasjonen slik at økonomien hadde nær full sysselsetting. Det nye med de første ti-år etter krigen, egentlig under det meste av Bretton Woods, var at byråkrater – helt uten egen erfaring med å bygge bedrifter – skulle velge hvilke næringer av type ‘stålindustri’ som det skulle satses på.
Professor Joseph Schumpeter idéer kom til å bli det intellektuelle fyrtårnet for alle som ville det annerledes. Hans rop om at det ikke er byråkrater, men bedriftenes ‘kreative destruksjon’ som er den rette vei til å drive næringsutvikling, ble en motpol til datidens næringspolitikk. Schumpeter var et ektefødt barn av Renessansen som jo verdsatte den frie debatt, og respekt for minoritetenes synspunkter.
I den akademiske verden var det allment akseptert at nettopp det å ha varierte syn på ting var en selvstendig kilde til fremgang og utvikling for samfunnet. Gjennom dialog og debatt utformes nye ideer som kan hjelpe oss bli bedre mennesker. Prinsipper man også måtte anvende i næringsliv. Jo mer avansert et samfunn ble, med variasjon i produksjon og behov, desto vanskeligere ble det også å drive sentral planlegging.
Folks frihet til å ta sjanser som kunne resultere i suksess, eller komplett fiasko, burde ikke bare gjelde i politikk og kulturliv. Også i næringslivet var det et kaotisk mangfold som burde stimuleres. Bedre det enn å ha et system hvor man passivt mottok samme lønn uansett resultater av ens innsats.
Noe Adam Smith forsto der han på slutten av 1700-tallet raljerte mot laug adel og advarte mot alle forsøk på å hindre markedets usynlige hånd i å fungere. Markedskrefter som var kontinuerlig truet all den tid bedriftsledere alltid ville forsøke å gjøre avtaler for å begrense konkurransen overalt hvor de ferdes.
Men Smith var ikke så opptatt av den teknologiske utvikling over tid. Schumpeter tok resonnementet til den gamle læremester et skritt videre der han påpekte at selve den tekniske utvikling krevde at noen bedrifter fikk lov til å gå overende. Han var alltid på jakt etter muligheten til å stimulere denne kreative destruksjon. En prosess som drev frem et visst antall konkurser var bare sunt. Det ville i det lange løp gi sterkere, mer levedyktige bedrifter til glede for hele samfunnet. Lik den fordel skoger kan få ved at små branner her og der hindrer for mye tenneved å samle seg på skogbunnen.
En skal være like bekymret for manglende tap, som for at tapene i børs og finans blir for store. Ved få konkurser skjer det trolig lite innovasjon som er så kraftfull at det endevender produksjon av varer og tjenester. Samfunnsutviklingen stopper litt opp.
Behovet for denne type darwinistiske prosesser; hvor kun de mest tilpasningsdyktige bedrifter overlever, kan være mindre i perioder hvor befolkningen sulter, trenger massive satsinger på utdanning eller trenger å gjenoppbygges etter krig og naturkatastrofer. Suksessen mange land hadde i de første etterkrigsår med fem-årsplaner og sterke industridepartement styrt av egenrådige, men høyt utdannede byråkrater, er vitnesbyrd på at av og til må den usynlige hånd erstattes av en jernhanske.
Likevel er det noe med at etter at boliger, næringsbygg, broer og veier er utbygget i et visst omfang så klarer ikke statlige satsinger å henge med på innovasjon i næringslivet og utvikling av befolkningens behov. En av hemskoene som statlige virksomheter har, er jo også – som Schumpeter ville kunne fortalt deg – at de aldri står i fare for å gå konkurs. Over tid er det bare ikke mulig for offentlige ansatte som holder kontortida, å konkurrere med Jeff Bezos, Elon Musk og de andre gründere som trolig har ADHD og en god del bokstaver til. Industriledere som lever og ånder for sine virksomheter og som alltid har mye av sin egen formue på spill.
Disse tanker hører hjemme i en bok om finanskriser fordi små finansielle tap og gevinster er et biprodukt av kreativ destruksjon. De store kriser kommer som regel etter en periode med fravær av de små. Både Kuznets og Galbraiths tanker om at finanskriser oppstår med 20-25 års mellomrom passer godt med Schumpeters idéer om innovasjon og kreativ destruksjon. Minnene om tidligere års kriser og krakk blir vagere med årene. Det tar anslagsvis 20 år før de blir borte fra investorenes kollektive bevissthet.
Kritikere av kapitalistiske eller Schumpeterianske, prosesser, som gjerne tuter om oppsigelse av arbeidere, tap av oppsparte midler og vaklende banker har misforstått. Det kan være bra for en ung gründer å oppleve konkurs hvis fiaskoen skyldes hans uvørenhet. Det gjør han klokere når han satser på neste bedrift. Likeledes er det ofte slik at investorer lærer mer av sine tap enn av sine gevinster.
Senere i livet da fyren (eller dama) trolig har langt større summer på spill, vil han nyte godt av å ha vært ute en vinternatt før. Likeledes vil en bankmann som aldri har opplevd tap i sitt liv, kunne sette hele banken på spill hvis han blir banksjef helt uten erfaring med konkurs og mislighold.
Nei, noen finanskriser må til for at samfunnet skal utvikle seg. Man må ikke være redd for å tape penger og anseelse hvis man skal drive med investeringer. Det er ikke nødvendigvis så ille å gå konkurs, bare det er en lærerik til tur til skifteretten som man makter å reise seg fra.
Selv store finanskriser kan det komme noe godt ut av. En skal nødvendigvis ikke se på finansielle kriser av type South Sea Bubble i 1719 eller de ulike finansielle krise knyttet til feilslåtte jernbaneinvesteringer på 1800-tallet som annet enn bi-produkter av prosesser som driver samfunnet fremover til vekst og velstand.
Heri ligger essensen av de store systemdebattene på 1900-tallet:
– Hva var den beste styreform, demokratiske styresett eller diktatur?
– Hva var best? Privat kapitalisme eller statlig eierskap av det meste?
–Finnes det en mellomvei, som et regime med litt kapitalisme og litt frihet, men hvor staten skulle kunne dominere samfunnsutviklingen på godt og vondt?
Sovjetunionens forsøk på slutten av 1980-tallet med både Glasnost (fri og åpen informasjon) og Perestrojka (omstrukturering fra statlig til privat eierskap) endte ikke godt. En fiasko som dagens kinesiske kommunistiske parti har merket seg. Kinesiske erfaringer som fortjener et eget kapitel.