Ethvert pengepolitisk system har sin begrensede holdbarhet. Mellomkrigsårene viste at gullstandarden ikke lenger dugde som styringsverktøy i pengepolitikken. Noe nytt måtte lages. Et system tilpasset det faktum at verden hadde fått en ny hegemon: USA.
Økonomer liker å tenke på de rene økonomiske virkningene av institusjoner som IMF og Verdensbanken, men en av deres hovedfunksjoner var å spre Pax Americana over den frie verden. Marxister verden rundt hadde et poeng der de omtalte lokale eliter som USAs tjenere takket være dette nye internasjonale betalingssystem.
Som stormakter fra tidligere æraer var det et visst selvbedrag i de amerikanske idealer. Man var opptatt av frihet og selvstendighet for de europeiske kolonier, men ønsket at USA skulle ha særfordeler hvor hen amerikanere ferdes. Amerikanske misjonærer, forretningsmenn og militære ble sendt ut i verden. Familiene deres møttes sosialt ved ambassadenes feiring av høytider som Thanksgiving, nasjonaldagen 4. juli og ved juletider. Britenes kanonbåtdiplomati på 1800-tallet ble erstattet av Pax Americana i de første etterkrigsår.
Litt på samme måte som britene oppriktig trodde at deres kultur var overlegen de innfødte overalt hvor de skapte sine kolonier, trodde amerikanerne på at verden trengte Roosevelts såkalte ‘fire friheter’. Friheter som han mente at verdens mylder av folkeslag, med sine ulike styresett og tradisjoner, trengte.
Allerede i januar 1941, lenge før angrepet på Pearl Harbor trakk USA direkte inn i krigen, hevdet han alle borgere i verden burde ha:
– Talefrihet
– Religionsfrihet
– Frihet fra sult og nød
– Frihet fra vold og undertrykking
Universelle verdier Roosevelt trodde alle land kunne slutte seg til etter at freden nok en gang hadde senket seg over de europeiske slagmarker.
En fin sammenveving mellom den gamle og den nye hegemon fikk man i Atlanterhavserklæringen som imperialisten Churchill og den globale idealisten Roosevelt kunne enes om. En erklæring om fred og frihet med vekt på betydningen av fri handel, som var så vidt vag at de fleste av verdens land burde kunne enes om den – også Sovjetunionen.
Atlanterhavserklæring la grunnlaget for FN. Navnet ‘United Nations’ var kallenavnet Roosevelt hadde gitt landene som samarbeidet om å knuse aksemaktene i krigsår. Også ved sin unnfangelse var denne institusjon, plassert midt på Manhattan) dominert av amerikanske idealer. Nå skulle det kunne råde fred i verden. En global Pax Americana.
Først med nederlaget i Vietnam skulle amerikanerne begrense omfanget av sine militære forpliktelser ved å erklære at de kun grep inn for å hjelpe de land USA hadde militære avtaler med, den såkalte Nixon-doktrinen. Etter det ble Pax Americana gjeldende for et mer avgrenset område, med naturlig nok mye mer militær uro rundt omkring i verden som resultat.
IMFS sjefsarkitekt, Harry D. White, mistet mye innflytelse etter krigen. Truman kastet ut Morgenthau som finansminister raskt etter at han ble tatt i ed som president, hvorpå White også mistet sin viktigste politiske støttespiller i regjeringsapparatet. Regjeringen var også på god vei til avsløre White som sovjetisk spion. Etter Kennans ‘Long Telegram’ i januar 1946, hvor det ble advart om at Sovjetunionen var på vei til å bli USAs viktigste fiende, ble amerikanerne klar over at det var fare for at kommunismen vant frem i de krigsherjede land.
Rivaliseringen med de gamle europeiske kolonimakter var et avsluttet kapitel. USA var nå den frie verdens leder. Den nye fiende lå lenger øst, i Sovjetunionen. Kennan sin strategi om å innhegne Sovjetunionen ble nå den viktigste bærebjelke i USAs sikkerhets- og utenrikspolitikk. Det ondes imperium, som Ronald Reagan mange år senere skulle kalle det, ville kollapse av seg selv bare det ble isolert lenge nok. En strategi som bar frukter med tid og stunder.
Det avgjørende bruddet mellom øst og vest kom med kuppet i Tsjekkoslovakia i 1948, hvor Stalins fraksjoner tok regjeringsmakten i Praha i februar. Tsjekkoslovakia hadde prøvd å ta en mellomstilling mellom øst og vest, men kuppet ved inngangen til 1948 puttet dette sammensatte land på sovjetisk side av det som etter hvert ble jernteppet mellom øst og vest.
USA innså nå at skulle de vinne freden, måtte de følge Keynes sitt råd om å være raus med støtte til andre land. Marshall-planen for økonomisk bistand og hjelp ble vedtatt i april samme år. En plan som ga enorme beløp til gjenoppbyggingen av Europa, og med store midler til det utbombede Japan og andre krigsrammede land i Asia. I de fire årene Marshall-planen virket (før det ble avløst av en ny plan for stønader) utgjorde den samlede støtte til Europa om lag 2 500 milliarder kroner (i dagens pengeverdier).
Motstykket til disse gavene var at alle måtte akseptere amerikanske betingelser for å motta hjelpen. Blant annet at midlene ble sluset gjennom en felles overnasjonal organisasjon OEEC (Organization of European Economic Co-operation). Noen land måtte akseptere grunnlovsendringer. I Italia ble det oppstyr da amerikanerne tvang igjennom allmenn stemmerett for kvinner. Frankrike måtte akseptere at Vest-Tyskland ble tatt inn i folden av Vest-Europeiske nasjoner på lik linje med alle andre.
Men franskmennene tok også selv initiativ til å gjøre fred med sin gamle erkefiende. Etter flere års forarbeider lanserte den franske utenriksminister Robert Schuman, som selv hadde vokst opp i Tyskland, sin fredsplan 9. mai 1950. Vest- Tyskland og Frankrike ble her enige om å skape et felles marked for to av sine viktigste industrier i en Kull- og Stålunion. Ved å samle alle kull- og stålressurser i et marked ville en ny krig på det europeiske kontinent bli umulig. En union hvor alle vest-europeiske land skulle kunne få lov til delta.
Italia, Belgia, Luxembourg og Nederland ble også med på stiftingen av Unionen i 1952. Schumans plan var at man skulle unngå store, omfattende avtaler i integreringen av gamle fiender. Selv om det ultimate mål var å lage en variant av De forente Stater av Europa, burde man samarbeide om konkrete tiltak. Samarbeidstiltak på tvers av landegrensene som burde gjennomføres én etter én. Små skritt var bedre enn store sprang. Slik tok man også best vare på Europas mange tradisjoner. ‘Forent diversitet’ ble EUs slagord.
En stor suksess som etter hvert utviklet seg til å bli Det Europeiske Felleskap (1965). Ikke uten grunn feires 9. mai som EU-dagen i hele Europa. Amerikanerne som ikke lenger fryktet konkurransen fra Vest-Europa, men ønsket en sterk samarbeidspartner i den kalde krig, støttet i alle år varmt opp under samarbeidsplanene.
Det økonomiske samarbeidet hadde sitt motstykke i det USA-ledete NATO fra 1949 av. I både Europa og Japan måtte man akseptere amerikanske militærbaser i bytte mot den beskyttelse amerikansk forsvarssamarbeid ga. Et samarbeid som respektløse amerikanere gjerne omtalte som det militære motstykket til Marshall-hjelp. Franskmennene syntes dette ble for mye amerikansk overstyre, og meldte seg ut av den militære overkommando, men valgte å beholde sitt formelle NATO-medlemskap. Den dag i dag fnyser franskmennene av at Europa oppfører seg som en ‘vassalstat’ (i President Macrons ord) til USA i de viktigste globale militære spørsmål.
I disse etterkrigsår vokste det frem et utstrakt samarbeid mellom europeisk, japansk og amerikansk næringsliv. USA ble en betydelig global investor ved å bygge fabrikker, hoteller og næringsparker overalt i verden. I takt med at den kalde krig kjølnet forholdet mellom atomvåpenmaktene USA og Russland, ble amerikanske bedrifter og banker også stadig viktigere instrumenter i stormaktspolitikken. Noe de fortsatt er den dag i dag.
Tenketanker av typen The Council of Foreign Relations (CFR) ble etablert. Institutter som både det offentlige og privat sektor trakk veksler på.
Rivaliseringen gjorde det også vanskelig for land i Asia, Afrika og Latin Amerika å holde seg nøytrale. Mange små land kom opp gjennom årene med kald krig til å oppleve omveltninger som ble forverret av stormaktenes innblanding. Maos tropper drev den USA støttede Chiang Kai Shek fra fastlandet i 1947, hvorpå Den Kommunistiske Folkerepublikk Kina ble dannet. Korea-krigen i 1950 ble den første hete krig mellom et kommunist-styre og det vi liker å kalle ‘den frie verden’. Den første og eneste krig hvor amerikanske og kinesiske tropper har havnet i trefninger.
Men det var ikke bare resten av verden som ble endret av IMF og de nye institusjoner med hovedkontor i Washington DC. Også amerikansk politikk ble mer internasjonal og mindre isolasjonistisk enn det noensinne før hadde vært. Halvparten av regjeringsmedlemmene til John F. Kennedy kom fra CFR.
Bretton Woods skulle få sitt sammenbrudd i 1971, 25 år etter at systemet ble etablert. Nok en gang var verden blitt for komplisert for det gjeldende globale finansielle system. Før en skriver en nekrolog over Bretton Woods-æraen 1944-71, må en se den i sammenheng med tidligere års finansielle systemer.
John Laws forsøk på å etablere et fiat-basert (tillitsbasert) pengesystem hvor regenten hadde kontroll over seddelpressen ble for spinkelt for fransk økonomi. For lett å misbruke. I 1720 var et slikt system dessverre forut for sin tid.
Amerikanernes premature forsøk på å etablere en nasjonal bank ved sentralbanklignende egenskaper på 1830-tallet møtte bare for mye politisk motstand. Banken ble etter hvert avviklet.
Panikken på Wall Street i 1907 viste derimot at tiden endelig var moden også for USA å etablere en sentralbank. The Federal Reserve System kom da også på plass høsten 1914.
Roosevelt ga opp gullstandarden i 1933, ikke fordi han måtte, men fordi den ikke lenger tjente hans politiske agenda om å gjenreise økonomiens vekstevne ved hjelp av en solid dose inflasjon.
Etter dette var det mye handel med gull, men ingen sentralbanker av betydning som forpliktet seg til å innløse privat personers sedler mot gull. Gull ble kjøpt og solgt som hvilken som helst annen vare, men ingen gullstandard fungerte hverken globalt eller nasjonalt.
Bretton Woods var en nyvinning ved at man ikke lenger hadde knyttet alle lands valutaer til gull, men heller til amerikanske dollar. Et system som fungerte så lenge det aldri ble produsert for mange dollarsedler.
Men finanspolitikken i USA glapp. Det var bare for fristende å trykke penger for å betale for Vietnam krigen og økte sosiale stønader, uten å heve skattene, når Bretton Woods først hadde åpnet for et slikt misbruk. Amerikanske bedrifters vekslingsbehov ved store investeringer utenlands forsterket behovet for overtidsbruk ved seddelpressene.
Akkurat som kloke finansfolk i Paris i 1720 trakk på seg skitne klær der de kjørte sitt edle metall med hest og kjerre i sikkerhet over grensen til Belgia, ble det på 1960-tallet stadig flere sentralbanker som ønsket å veksle inn sine dollarsedler i gullbarrer. Frankrike var særs hissig på å veksle om dollar til gull, og sendte i 1965 demonstrativt et krigsskip til New York for å frakte gullet hjem. Det var også i Paris at den nye tid presset hardest på, med det voldsomme studentopprøret i 1968 og de første bølger av inflasjon, som kom til å skape så mye trøbbel på 1970-tallet.
Nok en gang hadde et monetært system vist seg å være for spinkelt og enkelt til å tilfredsstille et evig forandrende samfunns behov.
Etter Bretton Woods sammenbrudd skulle verden på samme måte som etter Børskrakket i 1929 bruke et tiår på få en ny troverdig økonomisk strategi på plass.
I moderne tid har finansielle kriser kommet med om lag 20-30 års mellomrom. Panikken i 1907 var glemt av folk flest da vi fikk børskrakket i 1929. Det er noe i det John Kenneth Galbraith sa om at det tar investormiljøet om lag 20 år å glemme erfaringen fra en finanskrise.
Børskrakket i 1987 fant sted nesten 20 år etter at Nixon forlot gullstandarden. Den Store Globale Vestlige Finanskrise i 2008 startet året før. Holder vi dette tidsskjemaet, for å bruke et skøyteuttrykk, er verden på vei mot en ny global finanskrise mot slutten av 2020-tallet. En mulig finanskrise som også kan gi politiske omveltninger. Tiden vil vise.