Versailles-traktaten og dens heftigste kritiker

by | 26. February 2023 | Internasjonal økonomi

Sommeren 1914 ga en foreløpig middagshøyde i europeisk velstandsutvikling. Handelen over landegrensene nådde nye rekorder, det var gode konjunkturer i de fleste land og med rike kornavlinger fra Russlands enorme sletter.

Men samme høst sto Europa i brann. En ruinerende krig ble det, også for de europeiske seierherrer. Fredsavtalene som skulle gjøres etter at krigen var over måtte være så gode at denne krigen måtte bli den siste. Dessverre endte det ikke slik. Fredsårene fortoner seg i ettertid bare som en pause i krigshandlingene.

Før første verdenskrig kunne man fortsatt veksle inn sine pundsedler i gullmynter ved Bank of Englands hovedkontor i Threadneedle Street i London. En sentralbank som spilte en ledende rolle i det globale systemet for handel med gull. Men det var lenge siden Storbritannia var Europas mektigste industriland. Den rollen hadde Tyskland overtatt. Og USA hadde rukket bli verdens største industrimakt.

Da krigen brøt ut i 1914, stengte de fleste sentralbanker for muligheten til å innløse pengesedler til gull. Sentralbankene fryktet å bli overveldet av krav om innløsing, og dermed miste sine gullbeholdninger.

Den unge økonomen John Maynard Keynes foreslo imidlertid at britene skulle lage en egen vri på denne utfordringen. Der de andre sentralbankene suspenderte retten til å veksle om sedler til gull, argumenterte Keynes for at et slikt tiltak ville svekke Londons stilling som finanssentrum. Det er jo nettopp i kriser at det å ha en plass som kan gi deg livsbringende likviditet, ved at du får selge dine eiendeler, er så avgjørende.

Keynes foreslo at Bank of England fortsatt skulle tillate andre lands sentralbanker å veksle inn pundsedler for gull, men at innenlandske banker og privatpersoner måtte klare seg med en ny type seddel hvis de på død og liv ville veksle inn de ordinære pundsedlene. Da dette ble en troverdig løsning for alle, ble det ikke noe rush fra utlandet for å veksle om pund, som tross alt ga renter, til brysomme gullbarrer.

I ettertid var det ingen som kunne anklage Den Gamle Dame i Threadneedle Steet for å ha stoppet handelen med gull! Slik klarte Keynes å redde Londons stilling som verdens viktigste finanssentrum.

Mannen i Londons gater som ønsket seg gull i bytte mot sin seddel måtte derimot akseptere et gjeldsbrev som ga en slags rett til innløsing den dagen freden skulle melde seg. I virkeligheten fikk småkårsfolk og bedrifter dermed bare en ny seddel i bytte mot den gamle.

Wall Street stengte derimot for all handel rett før krigsutbruddet av frykt for utgang av gull, fall i dollarens verdi, renteoppgang og medfølgende børskrakk. En velbegrunnet frykt da den nye amerikanske sentralbanken fortsatt ikke hadde kommet i drift ved krigsutbruddet. USA hadde opparbeidet seg en betydelig utenlandsgjeld til Europa. Midler som kom godt med for europeere som trengte å finansiere sin forødende krig.

Krigen varte og rakk. Dyrt ble det også. USA var ved krigsslutt i 1918 blitt en betydelig kreditor til Storbritannia og Frankrike. Og britene så nå ingen annen mulighet enn å la pundet falle i verdi mot dollar, før man kunne åpne for innløsing til gull også for innenlandske banker igjen. Imidlertid ble ikke handelen med gullmynter gjenopptatt. Aldri mer skulle Bank of England åpne for at folk flest kunne stikke innom Threadneedle Street for å veksle inn sine pundsedler i bytte mot gullmynter.

Pundets fall på drøye 35 prosent mot den amerikanske dollaren i 1918 var også langt mindre enn det andre krigsherjede land foretok. Britisk industris kostnadsmessige konkurranseevne ble dermed forverret mot nabolandenes næringsliv. Devalueringen var heller ikke nok til å stoppe pengestrømmene til USA, som beholdt sine store handelsoverskudd mot Europa også etter krigen. Britiske arbeidere måtte gjennom en periode med lønnskutt skulle næringslivets inntjening berges. En kime til mange arbeidskonflikter på 1920-tallet.

Demokratiske krefter i Tyskland prøvde i mellomkrigsårene å bygge en moderne stat uten imperialistiske ambisjoner, men dets naboer hadde ingen interesse av et sterkt Tyskland. Hatet var stort folkeslagene imellom.

Versailles-traktaten skulle sikre at Den Store Krig gjorde slutt på alle kriger. Men seierherrenes fredsbetingelser økte faren for at nye kriger før eller siden måtte bryte ut. Frankrike, hvor mange av de verste slagene, i tidligere så idylliske landsbyer, hadde funnet sted, ville ikke bare ha erstatninger, men også hevn. Franskmennene ville kveste Tyskland økonomisk, slik at det aldri skulle kunne reise seg igjen til å føre en ny angrepskrig.

Etter flere år ble det til slutt en håndterlig avtale om gjeldsbetjening for tyskerne, ved The Dawes Plan. En plan som først kom på plass i 1924. Planen var en runddans hvor amerikanske midler ble lånt ut til tyskere, som betalte dem ut til franskmenn og briter, slik at de kunne sende pengene tilbake igjen til USA som betjening av sine amerikanske lån. Men før Dawse-planen ble en realitet skulle Tyskland gjennom to smertefulle perioder med hyperinflasjon.

John Maynard Keynes sin bok, The Economic Consequences of the Peace, var et sterkt angrep på Versailles-traktaten, med svært nedsettende personkarakteristikker av de allierte politikere som han møtte ved forhandlingsbordet.

Bokens personangrep bidro til dens salgssuksess, men bidro også sterkt til han ble utstøtt fra de politiske eliter. Ute av det gode selskap, ble Keynes sine analyser først og fremst forfektet gjennom avisartikler og essays. Han ble med tid og stunder avisredaktør som serverte kritiske, men treffende økonomiske analyser til et bredt publikum.  

Versailles-avtalen var, ifølge Keynes, en avtale som var sterkt medvirkende til å svekke Europas muligheter til å hente seg inn igjen etter Den Store Krig.

Ikke bare ved å kreve altfor strenge sanksjoner og krigserstatninger fra Tyskland, men også ved å svekke muligheten for å gjenreise den tidligere så suksessrike samhandelen man hadde på tvers av landegrensene i Europa i førkrigsåra. Hele Europas, også seierherrenes, vekstevne ble redusert som følge av de harde fredsbetingelser Tyskland ble påtvunget. Det var ille nok at Tsarens Russland ble erstattet av Lenins Sovet Unionen. Lenin som valgte å strupe importen, og misligholdt sin enorme gjeld til kreditorer i London og Paris. Verre var det, i følge Keynes, at internasjonal handel, spesielt mellom de gamle stormakter i Europa, ble brutt.

Både for taperne og vinnerne av krigen var det avgjørende å kunne samarbeide best mulig for å styrke den økonomiske veksten, slik at freden kunne sikres. Men var det en ting europeerne var dårlig på i 1920-årene, så var det å samarbeide i søken etter felles lykke og velstand. Versailles-traktaten ble en fiasko. Den skulle vise seg bare å berede grunnen for en ny og enda verre krig på det europeiske kontinent, akkurat slik Keynes spådde i sin harmdirrende bok.

Det er lett å glemme at på begynnelsen av 1920-tallet var det fortsatt intet FN, WTO eller IMF. Det fantes ingen felles organisasjon som kunne regulere internasjonal handel og finans.

Versailles-avtalen hadde her en løsning: Etableringen av Folkeforbundet (League of Nations), men dessverre uten dens sponsor, USA, som medlem. President Wilson, hovedarkitekten bak avtalen, fikk ikke avtalen ratifisert i Kongressen. Tiden var fortsatt ikke moden for at USA kunne ta rollen som verdens nye supermakt og påtvinge Europa sin Pax Americana. Det kom først på plass etter annen verdenskrig. Og uten noen ny verdensorden var det duket for tysk hyperinflasjon, britiske kriser og med tid og stunder et avgjørende børskrakk. Alt det før verden tok et nytt steg ned i det ukjente.

Mange år etter, i det herrens år 1932, da depresjonen truet med å dra ned vår kultur, våre demokratier og våre idealer i en skjærsild, spurte en journalist den store økonom om menneskeheten noensinne hadde opplevd noe lignende.

Jada, svarte Keynes oppriktig, man kaller det Den Mørke Middelalderen, og den varte i 400 år.

Kategorier

Siste innlegg