Ved utbruddet av første verdenskrig i 1914 spilte den britiske marineminister Winston Churchill en avgjørende rolle i krigen mot det tyske keiserriket. En verdenskrig som skulle gjøre slutt på så mange imperier.
De europeiske, globale imperier vokste frem fra 1500-tallet av, takket være en blanding av militær dyktighet, hensynsløshet, evnen til å utvikle moderne styresett, og bruk av vitenskapelig metoder for å mestre naturkreftene bedre enn folkeslagene de beseiret, og senere kom til å styre. Og på begynnelsen av 1900-tallet var det intet imperium som var mektigere enn det britiske, nå ledet av aggressive, unge imperialister som Winston Churchill.
Å tidfeste akkurat når de europeiske imperiene fikk sitt banesår er en umulig oppgave. USA vokste seg mektig på 1800-tallet, men det var i øst at en eldgammel europeisk stormakt først skulle få sitt knusende militære tap. Det russiske imperiets nederlag i krigen mot et fremadstormende Japan i 1905, kan sies å ha vært begynnelsen på slutten for de globale imperier med utspring fra Europa.
Japan hadde modernisert sitt samfunn i full fart etter at det eldgamle samuraibaserte styresettet ble avskaffet på 1860-tallet. Under denne ‘Meiji-restaurasjonen’ ble ikke bare Japan forvandlet til å bli en industriell stormakt, men hadde også opparbeidet seg mektige militære styrker.
Inten folkeslag jobbet så intenst for å lære av vesten som japanerne gjorde. Vestlige vitenskapelige metoder, vestlige klesstiler og kapitalisme tilpasset japansk kultur, ble innført side om side med en voldsom industrialisering.
‘The west knows best’ var et munnhell hos de lokale indiske, afrikanske og øst-asiatiske eliter. Men Japanernes seier over Russland innvarslet en ny tidsalder for de europeiske stormaktene.
Japan ble stormakten i Nordøst-Asia med egne kolonier i Kina og med nabolandet Korea som et lydrike.
Fredsavtalen i 1905 ble et traumatisk nederlag for den russiske Tsaren som også hadde sine hender fulle med å slå ned den første Russiske Revolusjon i St. Petersburgs gater.
1905-revolusjonen forente arbeidere, den nye middelklassen og adelen i kravet om fornying av Russlands styre og stell. I takt med Russlands industrialisering hadde en stor arbeiderklasse vokst frem i og rundt hovedstaden St. Petersburg. Opprøret feilet på mange måter, men ga likevel en viktig reform: Dumaen, – Russlands første parlament. Om enn en nasjonalforsamling som ikke hadde så mye de skulle ha sagt. Spesielt ikke i militære og utenrikspolitiske spørsmål.
I det vi nærmet oss det skjebnesvangre år 1914, hvor altså både den amerikanske sentralbanken kom i drift, og Den Store Krig brøt ut, var Russlands styre og stell på vei mot sitt endelikt. Tsar-veldet kunne kanskje ha overlevd noe lenger enn det gjorde, hvis parlamentet hadde fått all utøvende makt. Men det kunne neppe ha fortsatt i det uendelige med en allvitende Tsar som presumptivt sto i kontakt med Vår Herre. Den gang som nå var Russland for opphengt i fortiden til å kunne dra full nytte av den nye tids idéer og teknologiske utvikling.
Verden var nå langt tettere sammenvevd enn før. En eventuell storkrig i Europa måtte nødvendigvis utvikle seg til å bli en verdenskrig, da europeere og deres utvandrete folkeslag i Nord-Amerika og Oseania kontrollerte det meste av verden via sine kolonier, lydriker og allianser. Noe som da også ble realiteten da rivaliseringen mellom de europeiske stormakter endelig ble forløst ved krigsutbruddet i 1914. Slagmarken var i Europa, men soldatene kom fra Nord-Amerika, Afrika, Asia, Australia og New Zealand for å nedkjempe aksemaktene Tyskland, Det Ottomanske Riket og Det Ungarsk-Østerrikske Imperium.
En eventuell finanskrise stormaktene imellom ville også nå måtte få globale konsekvenser. Britene satte seg i dyp gjeld til sine kolonier for å kunne bruke deres soldater på de europeiske slagmarker. Da britene fikk betalingsvansker etter børskrakket i 1929, rystet det finansinstitusjoner overalt hvor britene hadde lånt midler.
Første verdenskrig og børskrakket flere år etterpå henger sammen. Uten denne forødende verdenskrigen, som resulterte i eksploderende statsgjeld i de krigførende land, med svekkede muligheter for økonomisk vekst takket være påfølgende handelskonflikter, ville neppe børskrakket i 1929 på Wall Street hatt så enorme skadevirkninger som det fikk.
Det fremadstormende USA hadde også rukket å bli kolonimakt i disse førkrigsåra. Etter seieren i den spansk-amerikanske krigen av 1898, sikret amerikanerne seg kontroll over det nærliggende Kuba, og Filipinene. Med dette bygde USA videre på Monroe-doktrinen fra 1800-tallet hvor hele Latin Amerika ble en amerikansk interessesfære som europeiske kolonimakter måtte holde seg unna. Kjøpet av Alaska fra Russland (1867) og kuppet av de lokale styresmakter i Hawaii (1893), som åpnet for at sistnevnte ble amerikansk territorium (fra 1898), bidro til at USA også ble en Stillehavsmakt av rang.
USA endte også på mange måter opp som den egentlige seierherren av første verdenskrig. En krig som ga banesåret til de fleste europeiske imperier. Eller som Churchill sa det, så ga krigen ‘a drizzle of empires through the air’. Tsar-dømet, det Ungarsk-Østerrikske Imperiet, Det Ottomanske Riket og selvfølgelig Det Tyske Imperiet var alle borte da verden gikk inn i 1920-tallet. Britene måtte gi koloniene gradvis mer frihet, og det Franske Imperiet var nesten ruinert. Lenin kom til å misligholde alle de store lån franskmenn hadde gitt den russiske Tsaren opp gjennom årene. De mest produktive delene av Nord-Øst Frankrike var blitt forvandlet til kraterfylte månelandskap av år med stillingskrig.
I ettertid er mellomkrigsårene blitt sett på som en periode med et storpolitisk vakuum. ‘Not London anymore, but not yet Washington’ som man i ettertid karakteriserte årene 1919-1939. Amerikanere flest ønsket ikke å ha noe som helst mer å gjøre med europeiske problemer. USA var kanskje sterkt nok til å ta posisjonen som verdenspoliti, men hadde ikke appetitt på slikt. Ved presidentvalget i 1920 vant republikanernes Warren G. Harding. En president som var mer interessert i golf enn i utenrikspolitikk.
Alle nasjonalstater, så også USA, hadde opparbeidet seg stor statsgjeld i krigsårene. En gjeld som den amerikanske stat maktet å halvere i årene frem til børskrakket. USAs industri hadde stor suksess med å omstille seg fra en krigsøkonomi til verdenshistoriens første konsumdrevne industrielle mirakel på 1920-tallet. Men med stram finanspolitikk krevde salget av alle de nymotens maskiner at husholdninger satte seg i stadig dypere gjeld.
For Europa ga mellomkrigsårene god grobunn for handlekraftige populister som lovet å løse problemene de tafatte demokratisk valgte regjeringene mer eller mindre hadde gitt opp å gjøre noe med. Både i Storbritannia, Tyskland og Frankrike vokste oppslutningen om totalitære ledere på 1920-tallet. Italia var imidlertid først ute med et rent fascistisk styre da Mussolini tok makten i 1922.
Fra 1924 av fikk også tyske økonomi stor glede av det internasjonale oppsvinget i det tyskerne kalte ‘Der Goldener Schwanziger’. Med en reforhandlet gjeldsbetjeningsplan, og nye store lån fra USA, fikk de driftige tyske industriherrer re-industrialisert det slagne imperium. Tysklands industriproduksjon var i 1928 høyere enn den var før krigen. Akilleshælen til denne suksess var at fremgangen i stor grad var avhengig av kortsiktige lån fra amerikanske banker. Gjeld som kom på toppen av det tyskerne skyldte seierherrene fra første verdenskrig.
Tysk økonomi var like skjør som den tyske utenriksminister Gustav Ernst Stresemann påpekte:
Den økonomiske posisjon er bare blomstrende på overflaten. Fakta er at Tyskland danser på en vulkan. Hvis de kortsiktige lån må betales tilbake vil en stor del av vår økonomi kollapse.
Og ned i vulkanens dype krater skulle det tyske samfunn falle etter at den globale depresjonen slo inn over Europa i årene som fulgte børskrakket på Wall Street i 1929.
Sommeren 1929 danset elitene i verdens hovedsteder natten lang, ubekymret av hvor sårbare finansene som den nye æraen av optimisme var bygget på, i realiteten var. Men regnskapets time nærmet seg.
Ved en tilfeldighet besøkte Winston Churchill, nå som omreisende foredragsholder, børsen på Wall Street tirsdag 28. oktober 1929, samme dag som børskrakket var på sitt verste. Han måpte mens han så at store deler av sin egen formue, som var plassert i det amerikanske aksjemarked, forsvant. Dagen derpå satt han på passasjerskip tilbake til Storbritannia, undrende på hvordan han skulle forklare kona om sine enorme tap. En skjebne han delte med mange andre børsspekulanter den dagen.