Det er aldri så galt, at det ikke kan bli verre

by | 27. February 2023 | Internasjonal økonomi

Året 1919 var år null for den nye Weimar-republikken. Etter kapitulasjonen, og keiserens flukt ut av landet, måtte det tyske samfunn bygge seg opp igjen fra nederlagets ulmende ruiner. Desillusjonerte unge menn som kom hjem fra fronten til en tilværelse med arbeidsledighet og elendighet, preget gatebildet i mange tyske byer og landsbyer.

En utslått tysk befolkning rammet av hungersnød, og de siste bølger av spanskesyken, var desperat på jakt etter nye politiske løsninger. Løsningen ble en republikk, med president Friedrich Ebert, og et parlament, Bundestag, med sete i Berlin. En republikk som i all sin levetid skulle trues av indre fiender. Gamle soldater flokket seg til Freikorps-militsene, mens man i Bavaria fikk en kortlevd kommunistisk stat. Nazistene vokste seg til. Det var som en Freikorps-offiser sa det: Krigen sluttet ikke i 1918. Den fortsatte, bare nå i vårt indre.

Weimar-republikken fikk heller ikke mye hjelp av de nye eliter. Krigerklassen som var diskreditert, ble erstattet av forretningsmenn som dannet republikkens nye eliter. Dette var nasjonalistiske bedriftsledere, som stilte seg tvilende til det nye, demokratiske regimet. En sjåvinistisk presse fant det på sin side for godt å fyre opp under konspirasjonsteorier med sterke rasistiske undertoner. Industri- og pressemagnater skulle med sin illojale oppførsel bane vei for nazistenes vei til makten noen år senere. De gamle generaler, som hadde ført landet ut i ulykke, var det heller ingen hjelp i. Den tidligere general og øverstkommanderende for de tyske styrker i 1918, Paul von Hindenburg, ble med årene en av de fremste talsmenn for myten om at Tyskland tapte krigen fordi politikerne hadde dolket de militære i ryggen.

Den nye Weimar-republikken ble dermed fra første stund offer for hjemlige fiender, og de alliertes selvmotsigende politikk: Tyskland skulle betale store erstatninger, men uten å kunne bli rikt og mektig igjen.

Keynes hadde mye rett i sin kritikk av de harde fredsvilkårene som tyskerne ble tvunget til å akseptere, men det er lett å forstå de alliertes, og spesielt franskmennenes bekymringer. Selv om Frankrike formelt var en av vinnerne av krigen, var de viktigste slagmarkedene på fransk jord. Ødeleggelsene for landbruk, industri og lokalsamfunn var enorme. Også i franske byer vandret skadde, dimitterte soldater gatelangs på jakt etter almisser.

Tyskland derimot hadde ikke sett annet enn sporadiske kamper på egen jord, og den tyske befolkningen var også etter krigen langt større enn den franske.

De tyske krigsreparasjoner var riktignok gigantiske, men det var også franskmennenes lån i USA. Og når det skulle vise seg at tyskerne fikk problemer med å betale, kunne ikke Frankrike renonsere på betjeningen av sine amerikanske krigslån.

Da Lenin misligholdt sin gjeld til Vesten, ble Frankrike nok en gang hardt rammet. Gjelden som russerne i hovedsak hadde til Frankrike og Storbritannia, var kommet opp i 3,4 milliarder pund (eller motsvarende 200 prosent av russisk BNP i 2013) rett før Sovjetunionen innstilte alle betalinger.

Ja, Frankrike var fortsatt et imperium på 1920-tallet, men langt fattigere i 1919 enn det var før krigen brøt ut. Et imperium som følte seg svært så sårbart i den nye tid. Mange franske ledere fryktet at en ny og grusom krig med Tyskland, en eller annen gang i fremtiden, var uunngåelig.

Derfor ble det et viktig mål for franske politikere å svekke Tyskland. I 1920 presset de allierte gjennom en avståelse av viktige tyske industriområder i Øvre Schlesien til Polen. Tilliten til Tysklands statsfinanser og valutakurs svekket seg umiddelbart. 

Den endelige regningen for krigsskadeerstatninger Tyskland måtte betale, kom i mai 1921. Da så de avtalte erstatningene fra forbannede tyskere uteble, okkuperte franskmennene flere byer på østsiden av Rhinen, noe som ytterligere svekket Tysklands finansielle stilling, og fyrte opp høyreekstreme nasjonalister.  En tid forsøkte franskmennene til og med å skape et eget lydrike på vestbredden av Rhinelven: Der Rheinische Republik.

Nye okkupasjoner av Ruhr-området fulgte i 1923, som svar på manglende erstatninger for krigsskadeerstatninger, med katastrofale konsekvenser for tysk økonomi. På det verste steg tyske konsumpriser med 335 prosent per måned. Konsumprisindeksen gikk fra 100 i 1914 til 15 437 000 000 000 ved utgangen av 1923, før den nye Reichsmark ble innført, og Dawes-planen gjennomført.

Tyskland var ikke alene om å oppleve hyperinflasjon. Faktisk var det i Wien at den kaotiske oppløsning av det Ungarsk-Østeriske Keiserriket først ga støtet til hyperinflasjon. Frankrike slapp heller ikke unna betydelige bølger av inflasjon. Andre land som Nederland, Storbritannia og Norge valgte derimot en mye strengere pengepolitikk. I en viss forstand valgte de seg deflasjon.

Det var altså ikke bare krigen, eller dens tilhørende pengemengdevekst, som ga store tilbakeslag i tysk økonomi og hyperinflasjon. Det var allierte’, demokratisk valgte politikere i London, Paris og Washington som lenge etter at kanonene hadde stilnet (1921), møttes med sine fremste eksperter for å begå fatale feilgrep i den økonomiske politikken. Ikke bare hadde de gitt den nye republikken en heftig regning, men hadde i tillegg også svekket tyskernes evne til å betjene gjelden ved gjentatte inngrep på tysk territorium.

Det var derfor ikke uten grunn at investorer, både hjemme og ute, var skeptiske til tyske pengeverdier på 1920-tallet. Hvem kunne vite om Weimar-republikken ville overleve? Frankrike bidro til å destabilisere Tyskland. Innenlands var det stor politisk uro.

Industriherrene så seg heller ikke tjent med en sterk tysk valuta. Jo svakere den ble, desto mer konkurransedyktig ble tross alt tysk industri på de internasjonale varemarkeder.

Først med ‘The Dawes plan’’ i 1924, oppkalt etter den amerikanske utenriksminister , Charles G. Dawes, kom man på sporet av en varig, helsebringende løsning for de tyske statsfinansene.

Men før Dawes-planen ble lansert, skulle Tyskland rystes av et kuppforsøk. Adolf Hitler så sin første sjanse til å komme til makten i hyperinflasjonens kaos. Det såkalte Ølkjeller-kuppet i 1923 var Hitlers forsøk på å lage en tysk variant av Benito Mussolinis maktovertagelse i Italia året før. Mussolini hadde ved hjelp av bløff og trusler fått elitene i Roma, inklusive Kong Victor Emmanuel III, til å gi han regjeringsmakt. En makt Mussolini hensynsløst utnyttet til å kvitte seg med rivaler og politiske motstandere.

Det gikk imidlertid ikke så bra for Hitlers kuppforsøk. Republikk-lojale soldater åpnet ild mot Hitler og hans menn. Bare en ivrig nazist som kastet seg foran Hitler, truffet av kulene ment for den kommende Führer, hindret Hitler fra å bli tatt av dage. Etter at han ble kastet i fengsel fortsatte Hitler sin ferd mot å bli diktator, ved å skrive sitt epos: Mein Kampf.

Slik er det en direkte forbindelse mellom de harde fredsvilkår det kapitulerte Tyskland ble påtvunget etter første verdenskrig, til tysk hyperinflasjon, som i sin tur ledet til politisk uro, og i siste instans åpnet muligheten for nazismens maktovertagelse på 1930-tallet.

Men 1924 ga håp om at denne logikken kunne brytes. Dawes-planen kom i stand etter langvarige forhandlinger mellom vestmaktene. De tok kontroll over den tyske sentralbanken, og utstedte en ny pengeseddel: Der Reichsmark. I Dawes-planen gikk USA med på å redusere sine krav til Frankrike og Storbritannia mot at Tysklands krav ble tilsvarende redusert til samme størrelse som de alliertes amerikanske gjeld. Midlene til å betjene sine lån skulle Tyskland få låne av amerikanske banker. Slik ble amerikanske midler sendt til Berlin, som sluset de videre til Paris og London, før de ble sendt tilbake til USA. Dessverre var det mange av disse lån som kom til å bli kalt tilbake til skadeskutte banker på Wall Street, etter børskrakket i 1929. Slik ble Tyskland kastet ut i en ny krise, eller ‘ned i vulkanen’ som utenriksminister Streseman spådde.

Der Goldener Schwanziger varte bare så altfor kort.

Men Tyskland var ikke det eneste europeiske land som var sårbar for en amerikansk finanskrise. Britene levde også farlig.

Kategorier

Siste innlegg