Du veit hvordan det er ut i en lang pokernatt. Etter å ha spilt 7-8 timer har din siste gjenværende motspiller gått ‘All In’, etter at det siste kortet, det såkalte ‘River’-kortet har blitt lagt ut på bordet. Du sitter med relativt gode kort – intet mindre enn tre ess – og bør normalt vinne, men kvier deg for å sette farsarven på spill. Skjebnen kan jo ha gitt motspilleren helt eksepsjonelt gode kort denne ene gang.
Finanspolitikere kan lære mye av Texas Hold ém. Etter å ha fått to kort på hånda er det en viss sannsynlighet for at du vinner. Deretter legges det ned tre kort på bordet med det resultat at oddsen endres dramatisk. Det fjerde kort kan endre på mangt og meget av vinnersannsynligheter, før det siste kort gir de endelige vinnersjansene.
Nedenfor er mine estimater/gjetninger på utviklingen i hva oljefondet kan ta i bruk av oljepenger hvis vi holder oss til handlingsregelen for bruk av oljepenger i årene som kommer. En forsiktig regel gitt at den ikke innbefatter all statens finansielle formue i sitt beregningsgrunnlag, ei heller hensyntar at om lag 70 milliarder av pengebruken går med til å bygge opp statlig realkapital i det norske samfunn. Dette er ikke konsum, men la gå. La oss holde oss til de offisielle 317 milliarder kroner i oljepengebruk for 2023 som utgangspunkt:
Gitt denne usikre prognosen, bygd på konservative anslag for oljepriser og avkastning, kommer vi til å doble bruken av oljepenger på få år hvis vi følger handlingsregelen sånn noenlunde. En innsprøytning som kommer til å legge voldsomt press på arbeidsmarkedet. Derfor er det på høy tid med et nytt utvalg som skal se på Handlingsregelen for bruk av oljepenger, Frontfagsmodellen hvor industrien leder an, og Inflasjonsmålet på 2 prosent.
Da jeg var i Arendalsuka i fjor maste jeg om behovet for å heve inflasjonsmålet for å kunne ta i bruk mer oljepenger uten at renta nødvendigvis måtte gå opp av den grunn. Da var oljefondet på om lag 11 700 milliarder kroner.
En kan si at de to første kortene der ble delt ut til alle spillere rundt bordet. De som sitter med makta så på kortene sine den gang og tenkte denne sensommerdagen i vakre Arendal at dette med å heve inflasjonsmål og bruke mer oljepenger neppe var noen god idé. De valgte å holde budsjettene stramme og et inflasjonsmål på to prosent. Frontfagsmodellen ble fredet.
Men tida går, og nå på nyåret har vi fått et nytt kort som kan få oss til å endre strategi. Det ser ut til at vi er på vei til å passere 14 500 milliarder kroner i oljefondet allerede ved kommende årsskifte.
Jeg ikke sier at ‘jeg hadde rett’ eller at det var feil strategi som ble valgt i august i fjor. Bare det at skjebnen har spilt ut et nytt kort. Vi er mye rikere nå enn vi trodde vi kom til å bli. Utfordringen til det nye Holden-utvalget er å ta den nye virkelighet inn over seg.
Tar vi 14 500 milliarder kroner som dagens beste gjetning på oljefondets saldo 31. desember 2023, må man bruke 435 oljemilliarder over statsbudsjettet for neste år, for å nå målet på tre prosent. Dette er opp fra de anslåtte 317 milliarder kroner vi bruker i år.
Da det nå er like mange ledige stillinger som ledige på NAV, vil en slik pengeinnsprøytning (118 milliarder friske oljekroner på ett år) destabilisere norsk økonomi. En vekst i pengebruken som vil kreve en ny arbeidsmarkedspolitikk, en ny næringspolitikk, og et høyere inflasjonsmål enn vi har i dag.
Poker er et lunefullt spill. Og selv om man har de beste kort man har hatt hele kvelden, kan man ende opp med å tape. Nettopp derfor er det mange som kvier seg for å satse alt, selv om man sitter godt i det med tre ess, noe som normalt burde holde til seier. De fleste politikere vil også kvie seg for å øke oljepengebruken dramatisk allerede til neste år.
Det er utallige mulige katastrofer som kan velte spillet for norsk økonomi. Historien har vist oss at naturkatastrofer, kriger og pandemier kan gruse enhver papirformue. Det er denne type katastrofeberedskap som over tid vil legge en demper på de villeste budrunder i finanspolitikken og i bruken av oljepenger. En katastrofeberedskap som bør innebefatte at vi beholder om lag 5- 10 prosent av arbeidsstokken i industri og landbruk.
Men retningen er klar. Hvis regelen skal ha noen mening, må bruken av oljepenger økes minst motsvarende ett prosentpoeng av BNP for Fastlands-Norge hvert år i flere år fremover. Det å ikke bruke noe som helst mer, er neppe heller en farbar strategi. Selv de mest forsiktige av oss må kunne si seg enig i det.
Norge ligger an til å få en kraftig økning i bruken av oljepenger i kommende år. Skatteletter, økt offentlig konsum og nye satsinger på den ideale fordring er det vi får. Vi kunne starte med å fjerne matmomsen og en rekke særavgifter.
Ja, slik er utsiktene – det rett før skjebnen legger det neste kort ut på bordet.