Hvem ønsker seg tilbake til 1950-tallet?

Ansvaret må tynge for de som småløper til jobb over Youngstorget i Oslo, til Folkets Hus. Gjennom inngangsdøra haster de, passerende gjennom portaler som opp gjennom årene har tatt imot Einar Gerhardsen, Tor Aspengren, Lars Skytøen samt andre helter i Arbeiderbevegelsens begivenhetsrike historie.  

De unge, briljante økonomer har tradisjoner å ta vare på. Tradisjoner det er lett å misforstå hva er.

På NRKs Debatten torsdag var temaet Arbeiderpartiets fall. Mange kloke ord ble her sagt, men den idéhistoriske dimensjon manglet.

Det er naturlig å starte med Karl Marx, den første samfunnsviter som tok den industrielle revolusjon, dets eierstrukturer, arbeidsordninger og maktapparat på alvor. Marx definerte idealtilstanden for den enkelte arbeider til det å kunne løsrive seg fra et monotont liv på et samlebånd, eller i en vevstue.

Han var ikke imot industrireising drevet frem av kapitalister, men så en slik utvikling som et skritt på veien til et bedre liv for alle. Et forbigående stadium. Ikke som for AP av i dag, hvor industrireising er selve målet.

Historisk har de fleste samfunn utviklet seg fra landbruk og andre primærnæringer, via industri, over til tjenesteytende virksomheter. I dag jobber bare ni prosent av den norske yrkesbefolkning i landbruk og industri.

Den industrien som blir igjen etter utallige omstillingsprosesser er svært så lønnsom med mange positive ringvirkninger for våre lokalsamfunn. De store ulønnsomme, offentlige industrisatsingene som våre forfedre holdt på med på 1950-tallet er i moderne tid erstattet av tusentalls mindre privateide bedrifter som er gode på innovasjon, design og det å lete frem nisjer i markedene for sine produkter.

En industri som ikke trenger så mye mer offentlig hjelp, annet enn et velordnet samfunnsmaskineri og skatter til å leve med.

Legg merke til at dagens industri går så godt at den i dag opplever kronisk mangel på fagfolk. Statens nye satsinger med tusenvis av nye arbeidsplasser må trolig hente fagfolk fra landets beste industribedrifter hvis de skal lykkes. Og de må lykkes, ellers går det ille med de som har satset på denne politikken.  Så jo verre det går med de nye statlige industrisatsinger, desto mer skade må staten gjøre på dagens industri for å skaffe seg folk. Statens ledige stillinger vil fylles først. Alltid uansett.

Regjeringens kjøp av Meraker Brug hører hjemme i den samme tradisjon av statlige satsinger jeg trodde vi for lengst hadde forlatt. Arbeiderbevegelsen har også langet ut mot ‘de rike’. Ikke vet jeg hvorfor, men det var nå en gang viktige slagord fra 50-tallet.

Landbruket er også i retromodus. I alle etterkrigsår har hovedproblemet for landbruket vært at produksjonen per arbeider øker mer enn markedet for landbruksvarer. Følgelig må antall bønder falle. Og jo mer lønnsomt det er å drive med overproduksjon, desto færre bønder trenger vi. Dette er vet bønder flest utmerket godt.

Derfor er det merkelig å se at regjeringen fortsatt ønsker å knytte økte subsidier til produksjonsvolum, fremfor støtte til landskapspleie, felespill og håndverksfag. Aktiviteter som ikke skaper overproduksjon. Her har vi mye å lære an andre land, som for eksempel Østerrike.

1950-tallet ga også Norge en utdanningsrevolusjon. Mange unge fikk fine utdanninger på høyskoler og universitet. Endelig fikk Kommune-Norge kompetente byråkrater! Men dette er neppe kommunens hovedutfordring nå. Derfor er det litt merkelig at regjeringen er så oppsatt av å skape flere kommuner, fylker og lensmannskontorer. Det fungerte fint før, men nå?

Hva går alle disse statlige satsinger utover? Privat konsum og velferdstilbud. Det samme som måtte lide da Norge skulle gjenoppbygges etter krigen. Vi kalte det underkonsum den gangen. Implisitt er det å holde kunstig lave konsumrater også bærebjelken i dagens strategi.

På 1950-tallet var folk villige til å forsake mye for håpet om en bedre hverdag langt frem i tid.  Men folk av i dag er naturlig nok lite villig til å forsake noe som helst for å føre Norge tilbake til femtitallet.

Litt trist er det å tenke på at de sviktende økonomiske resultatene av dennenostalgi nok en gang vil ramme de svakeste av oss.

Det vil selvfølgelig alltid være noen av oss som ønsker oss tilbake til 50-tallet. Kanskje et eller annet sted mellom 0-10 prosent av befolkningen? Mange tyskere som vokst opp i øst savner kommunismen.

Men dette er ikke Marxisme. Her er Marx sin drøm:

“For as soon as the distribution of labour comes into being, each man has a particular, exclusive sphere of activity, which is forced upon him and from which he cannot escape. He is a hunter, a fisherman, a herdsman, or a critical critic, and must remain so if he does not want to lose his means of livelihood; while in communist society, where nobody has one exclusive sphere of activity but each can become accomplished in any branch he wishes, society regulates the general production and thus makes it possible for me to do one thing today and another tomorrow, to hunt in the morning, fish in the afternoon, rear cattle in the evening, criticise after dinner, just as I have a mind, without ever becoming hunter, fisherman, herdsman or critic.”

Det er ikke til ære for gamle Arbeiderpartikjemper at regjeringen prøver å gi oss 50-tallet tilbake. Det er å vanære våre forfedres forsakelser. Forfedre som slet seg ut fordi de ønsket sine barn og barnebarn et bedre liv enn de selv hadde mulighet til å skaffe seg!