Når sølv er nederlag

Før i tida hørtes det så forlokkende ut det å ta i bruk flere typer edle metaller enn bare gull i en knipe. I perioder hvor gull var mangelvare kom ropet om å ta i bruk noe annet, noe mer slik at handel og vandel kunne lettes. Var det mangel på gull i omløp ble jo både handelen med, og dermed produksjonen av, varer og tjenester begrenset.

Sukk, kunne man bare ha tatt i bruk et annet betalingsmiddel i tillegg, noe som var like ‘godt som gull’, ville økonomien blomstre. Alle ville bli fornøyd!

Sølv er et nært substitutt til gull. Ved å presse både gull- og sølvmynter kunne en øke mengden av penger i omløp og således stimulere den økonomiske aktiviteten. Produksjonen av sølv i USA på 1800-tallet ble da også stimulert av at sølv var gangbar mynt med et fast bytteforhold til det langt mer begrensede gullet. Populært var det også med mye sølv som betalingsmidler. Det ga økt pengemengde, noe som lettet kredittforhold og økte verdiskapningen ytterligere.

Men du er avhengig av å etablere et stabilt forhold mellom gull og sølv for at de begge skal kunne brukes samtidig som likeverdige betalingsmidler. Det er haken ved den bimetalliske lykke.

Problemet med en bimetallisk standard av denne type er jo at forholdet mellom de to metaller må fastsettes én, og bare én, gang for alle. Det i en verden hvor metallprisene svinger frem og tilbake, alt etter hvor mange gruver som åpnes og stenger. Alternativt svinger tilbudet av metallene med nettoimport fra utlandet. En kanal som ble stadig viktigere utover på 1800-tallet. Et bimetallisk system er derfor potensielt svært så ustabilt.

Over tid, og med stadig mer internasjonal handel, ble det umulig å holde vekslingsforholdet metallene imellom konstant. En måtte velge, men først etter at man hadde prøvet og feilet å ta i bruk begge metaller samtidig.

Greshams lov (oppkalt etter handelsmannen Thomas Gresham) postulerer at over tid vil de dårlige pengene ta over for de gode i et slags monetært spill om Svarteper. De gode myntene, altså her gullmyntene, forsvant på 1800-tallet inn i skuffer, skap og bankbokser. Det var med sølvmyntene at man betalte sine regninger. Det var de husmødrene tok med seg til torgs for å handle inn til familien. Sølvmynter man gjerne byttet bort mot det foretrukne gull. Den som ble sittende med det stadig billigere sølvet, og intet av det gradvis mer knappe gull, ble taperen i dette bimetalliske spill.

1870-tallets strenge pengepolitikk, hvor overhenget av papirsedler fra borgerkrigen ble tatt hånd om ved innløsing til gull, dempet som nevnt den økonomiske aktiviteten det meste av tiåret. Men overgangen fra et bimetallisk system til en ren gullstandard, ga også selvstendige kontraktive impulser til en allerede svak amerikansk økonomi.  

Her er hva som skjedde:

For å beskytte den strenge kredittpolitikken ble det i 1873 også gjort slutt på det bimetalliske systemet i USA. En lurte seg seg selv til å tro at en slik omlegging ikke ville bety all verden for den økonomiske aktiviteten. Sølvet var på denne tida faktisk undervurdert i forhold til gull, uten fare for at folk ville hamstre gullmyntene for å bruke sølv i stedet.    

I 1867 samlet de fleste europeiske land seg på en konferanse i Paris for å diskutere overgangen til et monometall-system; gullstandarden. En rendyrking av det som var gjengs betalingsmiddel i de fleste europeiske land, men nå altså helt uten plass til sølv som offentlig anerkjent betalingsmiddel. Tyskernes Sølv-Thaler, som var et mye brukt betalingsmiddel over hele verden, gikk ut av produksjon i 1872. Amerikanerne så dette som et varsko om at bruken av, og etterspørselen etter, sølv ville falle i fremtiden. Omtrent samtidig ble det funnet rike sølvforekomster i det ville vesten, og da spesielt i Nevada. Tilbudet av sølv var garantert å stige kraftig i årene som fulgte. En nedgang i sølvprisen så ut til å være nært forestående.

For å komme det ventede prisfall på sølv i forkjøpet, var politikerne i 1873 fremsynte nok til å kutte også de amerikanske bånd til sølv som betalingsmiddel. En stor seier for statskassa, da sølvprisen falt som ventet tilbake. Men de kortsiktige utfordringene for sølvprodusentene, og for alle amerikanere som hadde gjort seg avhengige av billige lån, økte selvfølgelig dramatisk ved dette vedtaket.

Sett fra sølvprodusentenes side var gullstandarden katastrofal, og mange med eierinteresser i sølvutvinning så på det nye regimet som et svik. Det veltet nå ut store mengder sølv fra nye gruver. Det rett etter at myndighetene sluttet med å kjøpe inn sølv til myntproduksjon. Sølv som var verdt 16:1 i forhold til gull i 1873, var ved inngangen til 1890-årene bare verdt 30:1. Sølvprodusenter og folk med mye gjeld slet tungt i disse åra. For dem føltes vedtaket om å gå over til et rent gullbasert betalingssystem som et overgrep: ‘The crime of 73’.

Med årene ble det lagt et stadig større press på politikerne for at sølv nok en gang skulle kunne bli gangbar mynt i USA. Ikke bare fra sølvprodusentene, men også fra jordbrukere og småbedrifter. Tross alt innebar opphøret av pressingen av sølvmynter en kraftig nedgang i veksten til pengemengden.  Selv om den økonomiske veksten var meget god på 1880-tallet, kanskje noe takket være hestekuren i 1870-årene, fortsatte konsumprisene å falle med om lag ett prosentpoeng i året i USA. Stadig flere næringsdrivende ønsket seg da mer inflasjon. Det å gå tilbake til det å presse nye sølvmynter syntes å være et forlokkende alternativ den strenge gullstandarden.    

I 1890 vedtok Kongressen en lov som tvang Den Statlige Mynt (The Mint) til å produsere sølvdollar med et fast forhold til gull. Pådriverne for denne nye forordningen var selvfølgelig sølvprodusentene, og deres politiske representanter. Dette var subsidier til sølvprodusentenes glede, med håp om litt høyere prisvekst i samfunnet.

Det skulle produseres for 2-4 millioner dollar i mynter per måned, til samme prisforhold mot gull som man hadde i 1873, 1:16. Sølvprodusentene fikk med dette nær det dobbelte av markedspris for sølvet de solgte til The Mint. En strategi som over tid kunne true folks tiltro til betalingsmidler av alle slag. Men mengden av sølvmynter i sirkulasjon ble for liten til å utløse noen ny hamstring av gullmynter av den type Gresham fryktet. President Cleveland beordret at man kun skulle produsere for de minimale to millioner dollar, slik at statens pekuniære tap kunne begrenses.

Mengden betalingsmidler økte da bare marginalt, noe som skuffet de som håpet på sterke lettelser i kredittforholdene for produksjon og handel. Deflasjonen tok ikke slutt.

Men smart var det å slippe opp litt, ikke sant? I hvert fall for de som hadde interesser i sølvindustrien?

1880-tallet var som nevnt gode år for amerikansk økonomi. Produksjonen økte raskt og brede lag av folket følte seg rike. I tillegg ble det fart på børsspekulasjon, også denne gang i jernbaneaksjer. Det var en rådende optimisme blant folk flest. Sølventusiastene ble stadig flere. 

Etter at en meget begrenset ny tilførsel av sølv som betalingsmidler hadde fungert helt utmerket, ville mye ha mer.  I 1892 vant nesten et lovforslag frem om å tvinge The Mint til å kjøpe opp alt sølv som ble tilbudt. Og det til det berømmelige 1:16 forhold mot gull, som var gjengs i 1873.

Mange politikere falt nå for samme fristelse som John Laws franske Regent gjorde i 1720. Regenten så at Laws forsøk på å utvide tilførselen av betalingsmidler i kontrollerte former var en så stor suksess, at han trappet opp Laws system til det å gå over til nesten ubegrenset pengetrykking. Med katastrofale resultater for fransk økonomi og samfunnsliv.

Kredittfesten beveget seg gradvis mot det som kanskje var en uunngåelig krise våren 1893, da manglende tillit til dollaren (egentlig til hele det bimetalliske betalingssystem) bidro til en generell mistillit mot hele finansnæringen.

Det at pengesystemet i USA var så nært en radikal omveltning, som ville ha gruset verdiene av amerikanske pengeverdier, fikk alarmklokkene til å ringe i finansnæringen. Analogiene med 1720 var lette å se. Stadig flere så seg tjent med å sende gullet sitt ut av landet.

Gullbeholdningene i The Mint falt raskt til faretruende lave nivåer. Det sto nå om tilliten til betalingsmidlene til amerikanere flest, hvis gullbeholdningene ble for lave. Folk kunne få panikk og miste tillit til alle typer pengesedler hvis staten slapp opp for gull.

Frykten spredte seg videre til børsene. Børskrakket som fulgte i 1893, innledet en ny økonomisk depresjon i USA, og ble kun stoppet av en koordinert redningsaksjon av amerikanske og europeiske finansiærer, anført av John Pierpoint Morgan og Londons Rotschild-familie. Bruken av sølv som betalingsmiddel i USA ble på nytt stoppet ved et dekret fra den amerikanske presidenten. Morgan og hans kompanjonger lånte ut store mengder gull til den amerikanske stat. En nyhet som ble kringkastet over hele verden. Det brede lag av folk og investorer på børsen gjenvant da sin tiltro til det amerikanske betalingssystem. Morgan fungerte som en ‘lender of last resort’. 

Til stor ergrelse for mange, og med enorme økonomiske tap for noen, gikk USA nok en gang vekk fra bimetallisme til å omfavne gullstandarden på ny. Men denne gang forlot de bimetallismen for godt.

Tilgangen på kreditt kunne nå følgelig ha krympet med mangeårige nedgangstider som resultat, men fru Fortuna skinte nok en gang på USA. Under krisen ryktes det om enorme, nær ufattelig store gullfunn i Nordvest Kanada. 1890-tallet så både en sterk utvandring av ledige unge menn til de nye gullfeltene i Klondyke, og en tilhørende stri strøm av gull tilbake til USAs finanssentre fra 1896 og utover. Begge deler var viktige. Flukten av sinte unge menn (hvorav de fleste dessverre ikke ble rike) reduserte arbeidsledigheten, og dermed også faren for voldelige opptøyer i byene. Takket være denne nye tilgangen på gull ble balansen mellom tilbud og etterspørsel av det edle metall gjenopprettet. Pengemengden kunne atter en gang vokse raskt.

Det er som den tyske jernkansler Otto Von Bismarck sa det: Vår Herre holder sin hånd over barn, fylliker og amerikanere.

Krakket i 1893 var bemerkelsesverdig av flere grunner. Men ikke fordi den hadde rot i noen ny oppfinnelse, en unik blomsterløk, nye spennende erobringer i fjerne himmelstrøk eller noen ny teknologi, som vi så under den spekulative feber ved tog-maniene i både Storbritannia og i USA.

Nei, krisen i 1892-93 likner egentlig mest på Mississippi-manien ved at det dreide seg om pengesystemets troverdighet. Man klarte å begrense mengden av betalingsmidler i omløp rett før all tillit til den amerikanske dollar var fortapt. En lærdom man trekker veksler på også i dag.

Den amerikanske presidentens handlekraft reddet markedene i 1893, men det var ikke en seier for storsamfunnet helt uten tapere. Og det var ikke bare sølvprodusenter som savnet det å kunne ta i bruk sølvet som betalingsmiddel, med billig kreditt og lave renter som resultat. Mange amerikanere som hadde vennet seg til å leve på krita, var bitre på sin nye stakkarslige tilværelse under nedgangstidene i 1894, og i årene deretter.

Tilhengerne av billig kreditt fant sin talsmann i William Bryan Jennings, en ung fremadstormende advokat som ble presidentkandidat for Det Demokratiske Parti ved valget i 1896. Hans tale til demokratenes landsmøte i 1896, i kampen for å få gjeninnført sølv som betalingsmiddel, er et av de flotteste forsvar for en populistisk pengepolitikk – noensinne. Her er er siste avsnitt:

If they dare to come out in the open field and defend the gold standard as a good thing, we shall fight them to the uttermost, having behind us the producing masses of the nation and the world. Having behind us the commercial interests and the laboring interests and all the toiling masses, we shall answer their demands for a gold standard by saying to them, you shall not press down upon the brow of labor this crown of thorns. You shall not crucify mankind upon a cross of gold.

En religiøs metafor som er ganske så treffende. Jesus jagde jo pengeinnkreverne, datidens strenge sentralbanksjefer, ut av Det Hellige Tempelet.

Ved presidentvalget i 1896 tapte imidlertid Jennings og hans parti, Demokratene, et forsmedelig nederlag. Selv om sølvprodusentene også ved senere anledninger forsøkte å vinne tilbake retten til at sølv kunne bli brukt som edelt metall ved den amerikanske Mint, fikk aldri Bryan Jennings og hans sølventusiaster gjennomslag. Presidentvalget i 1896 ble det siste seriøse forsøk på å re-etablere sølv som gangbar mynt i USA.

Men det var ikke siste gang politikere ønsket seg en mer lemfeldig pengepolitikk. Ønsker som gjerne starter i det små, med noe utvidet tilgjengelighet av betalingsmidler, men som etter hvert utvikler seg til rause forslag om en flom av likviditet som i siste instans truer med å destabilisere det gjeldende pengesystemet.

Akkurat slik det gjorde i Frankrike i 1720, og var nær ved å gjøre det i USA i 1892, samt så ofte i moderne tid.