Du får ikke enn bedre høstkveld enn når du er ute på fjorden for å fiske etter makrell. Særlig nå som det er mye makrell i fjorden.
For norsk økonomi må en også kunne si at det har vært et usedvanlig godt fiske i år. Der vi før var urolige for om vi hadde råd til å takle eldrebølgens formidable kostnader på 2020-tallet, velter det nå inn enorme energi-inntekter i statskassen. Helt uventet.
Styringen av aggregert etterspørsel i en tid med mangel på arbeidskraft blir den store utfordringen på 2020-tallet. Vi har bare fått så altfor mye penger til at handlingsregelen for bruk av oljepenger lar seg kombinere med dagens inflasjonsmål. Norge må velge: Enten å følge handlingsregelen eller å følge opp et inflasjonsmål på to prosent. Begge deler samtidig får vi ikke til.
En utfordring på linje med det en profesjonell makrellfisker får, når han vinner 100 millioner kroner i Lotto, men ønsker å leve stort sett før.
Det enkleste grep er nok å heve inflasjonsmålet fra to til tre prosent.
Kina-effektene som skulle gi oss deflasjonseffekter er borte
Vi trenger å øke oljepengebruken dramatisk i årene som kommer hvis handlingsregelen for bruk av oljepenger skal følges
Hensynet til det grønne skifte krever investeringer og omstillinger som må hjelpes med slakkere pengepolitikk
er alle gode argumenter for å heve målet.
Høyere enn ventede oljepriser, omregnet til norsk regning med en rekordsterk dollar, gir om lag 700 kroner per fat for vår olje dette tiår, mot en gjennomsnittverdi på 450 kroner så langt i dette årtusen. Gassprisen vil trolig også holde seg langt høyere enn vi er vant til. Renteinntektene på oljefondets 3 500 milliarder kroner i rentepapirer kommer også til å ta av. Bare det siste års økning i globale renter på om lag 3 prosentpoeng, gir 100 milliarder NOK i årlige ekstrainntekter for oljefondet.
Men fiskeren vil leve som før. Når det koker med makrell skal det fortsatt være fest i heimen. Er det derimot svart hav og dårlige tider for tradisjonsrike bedrifter må norske familier sulte. En sangvinsk levemåte er dette. Sånn ønsker vi i Norge å fortsette å ha det, uansett hvor stort oljefondet blir. Uansett hvor raskt det måtte vokse.
Da det nå er dårlige tider i verden, skal selvfølgelig også norske barnefamilier ha det vondt. Ja da, vi har nok penger på bok til å bevilge dem en real fest, men vi må være i samme båt som våre naboland. ‘Ansvarlig’ finanspolitikk kalles slikt.
Nå sier nær alle politikere og økonomer at vi må holde igjen på pengebruken uansett hvor mye folk lider, fordi hvis vi bruker mer oljepenger så vil inflasjonen kunne forbli høyere enn vårt mål to prosent. Men vi kan jo fint endre dette mål, hvis det var noen som turte å gjøre noe slikt.
Så man bare tilpasser inflasjonsmålet til bruken av oljepenger? Nettopp! Ikke tilpass pengebruken til et fastlåst inflasjonsmål. Gjør det motsatt. Hold på handlingsregelen, men heller øk inflasjonsmålet til 2,5 eller 3 prosent.
Dette høres farlig ut for de fleste politikere og økonomer. Bedre er det å ha et lavt inflasjonsmål. Like lavt som det våre forgjeldede naboland har. Vi skal lissom late som om vi er fattige, der vi tvert imot har blitt rikere nettopp fordi våre naboland må betale oss mye penger.
I mitt hode er det ingenting ansvarlig i dagens politikk. Norge er i år som makrellfiskeren med 100 hundre millioner i Lottogevinst vel forvart i banken som velger å la barna legge seg sultne til sengs fordi det er sånn man alltid har gjort det i fiskerens familie når pappa ikke får nok fisk i garnet. Hvordan skulle det ta seg ut om familien levde i sus og dus uavhengig av hva pappa fisker?
Selv tror jeg en kan øke bruken av oljepenger med flere milliarder kroner i året, bare en er villig til å heve inflasjonsmålet. Det å beholde dagens ‘ansvarlige politikk’ kommer også til å bli stadig vanskeligere med åra. Når barna blir tenåringer vil de slå i bordet:
-Er du helt sprø pappa, skal jeg lide bare fordi du ikke fikk nok f*ckings makrell i år? Vi har gigantiske energiinntekter, og 10-20 000 milliarder kroner i et oljefond. Dette gidder jeg ikke mer, jeg flytter til Sveits!
Nei, dagens ‘ansvarlige poltikk’ er ikke annet en gamle tåpers forfeilete næringsromantikk. Et desperat ønske fra aldrende politikere og økonomer om å bevare troen på at våre tradisjonsrike næringer skal sette standarden på lønninger, priser, kredittgiving, boligmarkeder og politiske prioriteringer. Slik vi levde i vår barndom. Uff, den korrumperende effekt oljepenger har på et samfunn. Nei vi må leve som før, helt uanfektet av et oljefond som suser av gårde.
Som sagt er jeg glad i å fiske. Jeg kommer til å fortsette å fiske når det er go’vær så lenge jeg lever, uansett størrelsen på bankboka mi. Men jeg er ingen dåre. Det blir også mange fine kvelder foran peisen hvor oljefondet skaffer meg de inntekter mine forfedre måtte fiske for å oppnå. De måtte fiske også i uvær. Det trenger ikke jeg å gjøre. De hadde ikke noe oljefond. Det har jeg.