Den basale kritikk av statsbudsjettet

Jeg undres over så mangt, som:

Hvorfor er det ingen som foreslår å droppe matmomsen og heve inflasjonsmålet i et forsøk på å bevare handlingsregelen for bruk av oljepenger?

Bare se på utsiktene våre: Også neste år skal ‘vanlige folk’ få nedgang i kjøpekraften. De skal  plages med økt arbeidsledighet, samtidig som antall konkurser går til himmels, i det de må belage seg på rentehevinger i fleng.

Det virker bare så merkelig at i dette år, hvor gamlelandet overrumples av vanvittige mengder med valutainntekter, så skal vi sende tusenvis av bedrifter til skifteretten, og titusenvis av arbeidere ut i ledighetens mørke. Dette er helt unødvendig. Samtidig som vi påfører store deler av befolkningen traumer, har vi planlagt å sette til side 1 100 milliarder kroner, eller 200 000 kroner per nordmann, til vårt gigantiske Oljefond.

Vår spareiver kjenner ingen grenser, det til tross for at nøden er stor i deler av befolkningen. Denne tapergjengen har all grunn til å være forbanna på dagens regjering. Snakk om bortkastede stemmer!

Er det lissom ikke mulig å styre dette landet bedre enn det vi planlegger å gjøre til neste år?

Hvorfor ikke bruk 15-20 milliarder kroner på å kutte matmomsen, samtidig som vi kutter tollavgifter på mat og drikke. Tiltak som ville ha mange positive virkninger:

-Billigere mat og drikke, og dermed lavere inflasjon.

-Mindre harryhandel, med flere arbeidsplasser i butikkene langs grensen mot Sverige som resultat. I dag kjører karavaner av flyktende barnefamilier og pensjonister hundrevis av kilometer til de forjettede kjøledisker i våre naboland for å spare en slant.  En kundeflukt som rammer norske matvareprodusenter. Derfor lagres det opp tusenvis av tonn med usolgt mat i år.

-Mindre forurensing, veislitasje og CO2-utslipp all den tid Harryhandelen ville gå ned ved kutt i matmoms.

Gunstig effekt på inntektsfordelingen vil også et kutt i matmomsen ha. Matvarer utgjør tross alt en større andel av budsjettene for de fattige enn for de rike. Og er langt viktigere for barnefamiliene enn for playboyene, og DINKY-ene (double income no kids).

-Våre handelspartnere må si seg fornøyd med at vi bruker mer penger på konsum og dermed øker kjøpene av deres varer.

I sum er det mye positivt å si om radikale kutt i matmomsen og på tollavgifter på mat.

Nå skjønner også jeg at det å sprøyte nye 15-20 milliarder kroner inn i økonomien kan skape store ubalanser. Men kanskje kunne disse problemene lindres hvis alle som tjente på en slik omlegging av avgiftsstrukturen ga en skjerv tilbake til felleskapet? Noen forslag:

LO kunne kanskje både dempe sine lønnskrav til våren, og akseptere mer arbeidsinnvandring, også på korttidskontrakter?

Bøndene kunne kanskje gi slipp på målet om store inntektsløft over statsbudsjettet?

Og pensjonistene må si seg fornøyd med noe lavere vekst i inntektene, hvis de slipper å kjøre SUV-ene sine frem og tilbake til Sverige for å handle mat og drikke. Man trenger heller ikke være så raus med barnetrygden hvis matvareprisene kuttes.

Selv om alle monner drar på innsparinger for staten, kan det hende at nettoeffekten av denne poltikkomleggingen likevel blir ekspansiv i en økonomi med allerede meget stramme arbeidsmarkeder. På lang sikt kan det imidlertid bare være en fordel.

Regjeringen foreslår at vi IKKE skal bruke tre prosent Oljefondet i år. Problemet blir da at siden dette fondet kommer til å ese ut i de kommende år, så blir det stadig vanskeligere å nå dette fornuftige mål på pengebruk. Med andre ord forlater vi trolig for godt målet om tre prosent bruk av Oljefondet hvis vi ikke forsøker å nå målet i år.

Derfor er det på tide å skifte regime:,

Dagens regime:

Straff barnefamiliene, press inflasjonen ned til 2 prosent, men gi opp handlingsregelen for bruk av oljepenger – hvor tre prosent av saldoen på oljefondet bør brukes i normale år.

JLA: Forslag:

Øk pengebruken til 3 prosent av Oljefondets verdi, men tilpass da inflasjonsmålet til pengebruken. Ikke som i dag hvor pengebruken svinebindes av inflasjonsmålet.

Nye 15-20 milliarder kroner i oljepengebruk til neste år er et fint bidrag for å nå langsiktige mål for norsk økonomi.  

LO har et godt poeng:

Hvorfor skal vi være så ensidig opptatt av risikoen tilknyttet til det at arbeidsledigheten blir for lav?

Er det ikke en like stor fare for at summen av de nordmenn som er passive – utenfor arbeid og skole – er og vil forbli bare så altfor høy?

Burde vi ikke gjøre mer, i hvert fall et forsøk, på å få svake grupper i jobb? Og en deltidsjobb i varehandelen kan for mange sårbare ungdommer være en fin vei ut av en depressiv tilværelse på mammas sofa.

Og visste du dette? Det er faktisk ikke så ille å ha et noe høyere inflasjonsmål enn det vi har i dag. Vi klarte oss fint med 2,5 prosent som mål i årene 2000-2014. Vi endret målet den gang fordi vi syntes det var fornuftig å gjøre en tilpasning til nye tider. Ingen stor skade skjer om vi går tilbake til det gamle mål på 2,5 prosent inflasjon, eller legger oss på 3 prosent.

Vi må være fleksible. Nå som verden har forandret seg nok en gang, er det på tide å justere inflasjonsmålet opp igjen. En justering som vil hjelpe oss alle komme oss igjennom høstens krise, og redde handlingsregelen for bruk av oljepenger fra skrothaugen. Et skifte av regime som vil være til stor glede for ‘vanlige folk’.

Ja, jeg undres over så mangt.