Det er blitt på moten å omtale lavkonjunkturen vi er inne i som noe nødvendig, etter at nordmenn flest har unnet seg litt for mange biler, båter, hytter og utenlandsreiser. Men intet kunne være mer feil. Vi konsumerer svært lite av våre inntekter, og med svært en høy sparerate i husholdningene blir vi stadig rikere. Helt absurd gniende er vi, når statens formue regnes inn. I Statens fond har vi faktisk så mye penger at vi tvinges til å forlate handlingsregelen for bruk av oljepenger i år, trolig for godt. Nei, høstens nedtur i norsk økonomi er noe vi selv – og bare vi selv – påfører gamlelandet.
Privat sektor har i mange år holdt en relativt høy sparerate, noe som avleirer seg som økt formue. De siste tallene viser en sparerate for samlede finans- og realinvesteringer i husholdningene på 8,2 prosent. Et høyt tall i et år hvor nasjonalinntekten slår alle rekorder.
Dette til tross for at boligformuene er svulmende. Basert på gamle anslag fra Eiendom Norge kan en estimere at boligene i Norge i fjor var verdt om lag 10 000 milliarder kroner, eller noe omkring fire millioner kroner per bolig. En formue som øker med 5-6 prosent i år, eller nye 500-600 milliarder kroner. Hytteformue, store beholdninger av båter og masse biler kommer i tillegg. Boligformuen kan ikke røres. De svinebindes av en boliglånsforskrift som nekter folk å belåne sine boligformuer. Sånn er det det å ha en statlig overformynder.
De store formuene sikrer at husholdningenes gjeld på om lag 4 000 milliarder NOK er håndterbare for de fleste, selv ved renteoppgang, og denne hjemmesnekrede nedturen vi alle skal lide oss igjennom i høst. Det blir neppe mye tap på boliglån i bankene selv om denne selvpinende nedturen i norsk økonomi skulle vise seg å bli langvarig. Husholdningene har aldri vært rikere enn de er i dag. Deres sparerate er jo skyhøy.
Nå kunne man ha sagt at disse verdiene er oppblåste, og vil avløses av store verdifall som følge av ubalanser. Men våre handelsoverskudd er også astronomiske. Husholdningene er med andre ikke bare velstående og sparsommelige, men de har gleden av å være eiere i bedrifter som går godt, og å være arvinger til den offentlige sektors voldsomme formuer.
Statens finansielle formue øker av flere grunner. For det første har vi store innskudd i oljefondet i år som følge av de voldsomme energiinntektene Norge nå får. Overskudd som later til å forbli unormalt store også i årene som kommer.
Også langsiktige energipriser, målt i utenlandsk valuta, har steget i år. Europas grønne skifte ser mer trøblete ut enn man trodde for få år siden, og det skyldes ikke bare Putin. For de nærmeste åra må en regne med historisk høye energipriser, noe som er rene Lotto-gevinster for den norske stat, for mange norske bedrifter og utallige lønnstagere.
Disse inntektene blåses opp av den sterke dollarkursen. Vi har lett for å glemme at sist gang oljeprisen var høy, i 2014, sto dollaren i seks kroner. Nå er den 10,6. Våre eksportinntekter eser ut, mens vår import kommer i hovedsak fra andre land enn USA.
Viktig er også rentebildet. Norge sitter i dag på enorme utenlandsfordringer. Hver gang sentralbanker hever sin rente, øker inntektene til kundene i norske livselskap og i statens pensjonsfond utland (Oljefondet). Så når Storbritannia, USA og EU melder at de vil øke rentene betydelig må en også oppjustere anslagene på Norges renteinntekter fra utlandet i kommende år.
Til slutt må det nevnes at vi har en voksende forvaltningsnæring, ledet an av Oljefondets sjef Nicolai Tangen. I den grad disse ekspertene klarer å slå sine benkemerker, eller ‘slå markedet’ , bidrar det også til økte formuer på sikt. En av Norges nye og svært så lukrative næringsveier.
Beløpene er store. Forsiktige estimater tyder på overskuddet på driftsbalansen mot utlandet, eller Norges samlede kontantstrøm om du vil, vil øke med om lag 500 milliarder kroner i året på 2020-tallet i forhold til hva vi trodde for et par år siden. Drøyt halvparten av dette blir lagt igjen i vår offentlige sektor.
Denne tsunamien av sparemidler kommer til å prege vårt samfunn, ja kanskje til og med forvandle det. Vi vil bli langt mindre avhengige av industriens konjunktursvingninger enn vi har vært før, og vil neppe få lavkonjunkturer annet enn i perioder hvor vi ønsker å late som vi er fattige, eller ønsker å faste.
Det er en slik periode vi er inne i nå. Våre eliter velger å påføre nordmenn flest en helt unødvendig nedtur bare sånn for å minne oss alle på hvordan det en gang var å leve uten høyst ufortjente finansformuer. Men penga er der, de utgjør millioner av kroner per innbygger. Selv fattigfolk, som knapt nok har råd til å fø ungene sine, tvinges til å være med på en politikk som får statens finansielle formue til å ese videre ut. Det kalles ansvarlighet.
Handlingsregelen for oljepenger var ment å styre bruken av oljepenger, eller innfasingen av dem, som vi økonomer ynder å si, men den tid er trolig forbi. Det var en god regel, for sin tid.
La oss anta at oljefondet aldri fikk inn en krone mer. Med en antatt vekst i løpende verdier på seks prosent per år, men tre prosent inflasjon på våre innkjøp fra utlandet, ville vi da kunne bruke tre prosent av saldoen uten at oljefondet falt i verdi i reelle termer. Handlingsregelen for bruk av oljepenger er da også å bruke tre prosent av Oljefondets saldo ved starten av året.
Nå som oljefondet svulmer opp, vil fondet øke på selv om vi bruker tre prosent, noe vi ikke kommer til å gjøre. Tvert imot vil vi ha et underforbruk, som i sin tur gir nye bidrag til statens pengebinge. Manglende oppnåelse av handlingsregelens regel for bruk av oljefondet blir da en viktig inntektskilde for oljefondet i årene som kommer.
Nå prøver elitene seg med beregninger som viser at oljepengebruken faktisk er høyere enn den er. Dette ved å legge årets ekstraordinære energidrevne overskudd i statskassen inn i fondet, men legge til de like pussige ordninger for strømstøtte som del av ‘bruken av oljepenger’. Mer korrekt ville det ha vært å bare trekke fra strømstøtteutleggene fra bruttobeløpet som legges i fondet. Da får vi det mer korrekte nettobeløp som dagens energikrise gir staten. Et nettobeløp som legges til fondet, uten at utgiftssiden røres. For staten blir da strømstøtten nærmest for utgifter til inntektservervelse å regne.
Jeg ønsker alle landsmenn – med hver deres drøye to millioner kroner i statlig utenlands formue – og en oppsparing på nye 100 000 NOK per snute i år – en velsignet helg. En spesiell hilsen går til den somaliske enke på Holmlia som med sine åtte barn har 25 millioner i et fond, med en tvungen oppsparing på én ny million i år.
En riktig god helg til dere alle der dere spinker og sparer, tyggende på kalde grønnsaker, med suppe til middag og en TV-kveld i soveposen. Det sies at det er morsomt å leke at man er fattig.