Kjære investor, som nå sitter med turnende magesekker, bitende på dine kulepenner, mens du nistirrer på stupende børser. Ta deg en tur ut i skog og mark, kjenn på høstværet og trekk inn alle de jordlige dufter som regnet forløser.
Det er deilig å ta en rusletur i høstens første duskregn, loffende langs stranda med en tissetrengt bikkje og lyttende til gode gamle Kooks. Fortsatt en av mine favorittsanger, av en eller annen merkelig grunn, fra David Bowies kanskje absolutt beste album: Hunky Dory. Det er noe med den grå norske hverdagen ledsaget av Bowie som lydspor, som er balsam for selv de mest opprørte sjeler.
Slapp av. For dagens økonomiske og finansielle tilbakeslag er like lette for menneskeheten å løse som de har vært å skape. Og før eller siden kommer godtfolk på bedre idéer enn de som det kjæles med nå om dagen. Inflasjonen, som folk er hysterisk redde for, er ganske sikkert en forbigående bølge. OK, det er store greier – langt større enn jeg har spådd. En regelrett tsunami av inflasjon. Men ingen bølge eller tsunami varer evig. Før eller siden blir det nok en gang roligere hav.
Jeg har tidligere argumentert hvorfor; En sterk dollar, samt fortsatt lav lønnsvekst i det meste av verden. Massiv overkapasitet med tilhørende enorm (20 prosent) ungdomsledighet i verdens største industrinasjon – Kina.
Kanskje disse fakta gjør inntrykk? Kanskje ikke? Men prøv dette vitnesbyrd. Glem 70-tallets varemangel. Vi lever fortsatt i overflodssamfunnet anno 2000-tallet.
Inflasjonen er i dag skyhøy, det erkjenner jeg. Men det skyldes i hovedsak krig, flaskehalser og monopolistisk konkurranse. Begrensninger på innvandring og handel. Og årets prishopp vil naturlig nok gi noe høyere lønnsvekst enn vi er vant med i to-tre år fremover. Men ikke mye.
Sentralbanker flest ser ikke denne virkeligheten, men ikke alle sentralbanker er med på rentekjøret. Kina, som jo er verdens nest største økonomi, kutter sine renter nå om dagen, mens Japan (fortsatt verdens tredje største økonomi) holder dem i negativt lende. For Japan er dagens inflasjon en ubetinget velsignelse som bedrer kredittkvaliteten til husholdninger, bedrifter, finansnæringen, og i siste instans, hele den offentlige sektor. Den fallende yen gir eksportbedrifter rekordhøye overskudd.
Hva er det å ikke like med dagens inflasjonsbølge, sett med japanske øyne?
I USA er det kanskje grunn til å være på vakt. Inntil nylig var boligprisveksten tosifret, mens arbeidstagere jevnlig kunne slå i bordet og få store lønnstillegg. Men mye tyder på at denne fase i den amerikanske konjunktursyklusen er forbi. De høyt gasjerte folka i teknologi og finans er nå takknemlig for å ha en jobb å gå til, mens bruken av overtid (med ditto lønnstillegg) fases ut overalt. Lønnsveksten i USA vil trolig falle ned på 4-tallet på nyåret, nesten akkurat i det arbeidsledigheten passerer samme tallverdi på vei oppover.
Europa har havnet i et av sine tradisjonelle tragikomiske dilemmaer, hvor et fragmentert kredittmarked – stykket opp i 19 svært så ulike deler – skal ha samme sentralbankrente. Med stor forskjell i kredittverdighet landene imellom, betyr det at ingen kan få en fornuftig rente tilpasset sitt marked, annet enn ved tilfeldigheter.
I det forgjeldede Italia, som jo har for svake demografiske utsikter til å kunne skaffe seg økonomisk vekst, er selv nullrente en påkjenning. I deler av Tyskland hvor det knapt finnes én arbeidsledig, vil alltid renta være for lav. Det er ståa.
Heldigvis har europeere flest gjennomgående lite gjeld. Og det de har, er stort sett langsiktige greier. Sentralbankens krumspring er derfor heldigvis ikke altfor skadelig. Folk flest har lært seg å leve med en spinnvill sentralbank.
Storbritannia har fått mye kritikk etter at de lanserte en ny vekstpakke for landet, en lånefinansiert sådan. Det til tross for at både statsgjeld og underskudd på statsbudsjettet i utgangspunktet var problematisk store. Men de siste dagers kollaps i det britiske pundet er langt fra noen katastrofe. Her det det bare å erkjenne at pundet lenge har vært overvurdert, med den logiske implikasjon at det bør få lov til å fortsette å falle. Et pund på 8-tallet i norsk regning ville vært til stor hjelp for en hardt presset britisk industri som sliter med etterdønningene av BREXIT.
Her hjemme koser jeg meg i duskregnet. Synes egentlig at norsk økonomi har klart seg noenlunde bra gjennom galskapen utaskjærs. Dessverre er det også her mas om videre renteøkninger og ’krigsøkonomi’.
Ja, selv folk som er langt mer intelligente enn meg sludrer om slikt. Husk på hva definisjonen av en krigsøkonomi er: En økonomi hvor alle ressurser settes i sving for å forberede seg til storkrig.
Sukk, begrepet ‘krigsøkonomi’ er ikke ‘nå må vi kutte litt i oljepengebruken’ slik at barnefamilier skal lide litt mer enn de pleier å gjøre. Har faktisk ingenting med begrepet å gjøre.
Alle disse vanvittig flinke menneskene vi har i sentralbanken, regjering og i departementene må lære seg å ta det med ro. Nettopp fordi det er krig og nettopp fordi andre folkeslag gjør mye rart, må en ile så sakte som mulig.
Lær av tidligere generasjoners banksjefer med dobbeltspent vest, lorgnett, og gullur i jakkelommen, som i krisetider tok tiden til hjelp, der de satt bak sin mahognipult dampende på en bedre sigar. Uten å løfte en finger. Alle fornuftige bankfolk vet at tiden jobber for deg. En visdom vi ikke har patent på.
Kriger tar slutt. Har alltid gjort det. Selvfølgelig rett før en eller annen despot starter en ny, et eller annet sted i verden. Men tiden jobber for en normalisering av vekst og inflasjon i det meste av verden.
Kjære investor,
Ikke hiss deg opp over uro i verden. Unngå å gjøre noe dramatisk, Mange har lyst til å selge aksjene sine, utsette boligkjøp og droppe all fondssparing. Sentralbankfolk kribler etter å heve renta, mens politikere betaler rådgivere for å mane frem skildringer av en ‘krigsøkonomi’ (uten å forstå hva begrepet betyr). Her er mitt råd til dere alle:
Ta en tur med hunden (selv om du ikke har en) i duskregnet, og hør på litt Bowie.
Livet er tross alt ganske ålreit nå i septembers gråe hverdager, helt Hunky Dory.