Ved juletider 1577 fikk den erfarne piraten Francis Drake i oppdrag å røve spanske skatter fra Latin-Amerikas stillehavskyst. Han var kjent for å kunne overrumple spanske skip søkklastet med edelt metall på vei fra kolonier i Latin- Amerika til Spania. Datidens Jack Sparrow.
Oppdragsgiverne og investorene var engelske adelsmenn og Dronning Elisabeth. Sistnevntes støtte var viktig. Hvis du angrep et skip, drepte og stjal dets gods var du en lovløs pirat. Hvis du derimot gjorde det samme med dronningens velsignelse, drev du med ‘pirateeering’, noe som ble ansett for å være et anstendig yrke.
Ingen engelskmann hadde noensinne før seilt fra Atlanterhavet til Stillehavet, men ved å følge i kjølvannet til den banebrytende sjøkaptein Ferdinand Magellan håpet hans sponsorer at Drake ville nå frem til Stillehavet. Der kunne Drake plyndre ubevoktede spanske havner, med stor fortjeneste for seg selv og sine investorer.
Man kan lære mye om finans av skipsfartens historie. En historie fylt av ulike sjansespill som tok i bruk nye teknologier der de kjempet seg frem mot naturkreftene.
Det var stengingen av Silkeveiene og fremveksten av det Ottomanske Rike på 1400-tallet som nødvendiggjorde europeernes utforsking av verdenshavene i håp om å finne en ny rute til Asias markeder.
Skipsfarten var en næring som tiltrakk seg eventyrere. Men også en næring som trengte kapital fra enker og forsiktige småsparere all den tid skipsfart var utrolig kapitalkrevende. Finansieringen av skipene var en kostbar affære. Skipbrudd hadde en ubehagelig høy sannsynlighet. Skipene kunne forlise, bli kapret av pirater, eller rett og slett gå tapt fordi mannskapet stakk av med både last og båt, søkende det gode liv på en øde øy langt utenfor den britiske marines rekkevidde.
Nederlendere på 1600-tallet var innovative der de etablerte sitt aksjemarked i Amsterdam, fordi det å samle inn risikovillig kapital frivillig, ga langt større uttelling enn det å innkreve skatter ved hjelp av forhatte og småkorrupte skattemyndigheter. Små valører på aksjene gjorde det mulig å samle inn store beløp for å utruste ikke bare ett skip, men en hel flåte. En flåte som tjente så store beløp, selv etter tapene fra forlis var regnet inn, at man også kunne utruste krigsskip for å eskortere fraktskipene.
Som et kommersielt foretagende kunne også Det Ost-Indiske Compagnie (OOC) konsentrere seg om handel og profitt, der andre statseide rederier måtte tenke storpolitikk, erobring av ubrukelig land langt fra en havnebys handelsstasjon, og tekking av misjonærer og politikere av alle slag.
Nederlenderne var også dyktige marineoffiserer, som klarte å overliste og nedkjempe den portugisiske marinen og deres lokale samarbeidspartnere. Først på 1800-tallet måtte de gi tapt for den mektige britiske marine.
Engelskmennene konsentrerte sine fremstøt på slutten av 1500-tallet mot Amerikaene. De var for svake til å ha håp om å befeste seg på det Sør-Amerikanske kontinent, men dyktige i det å kapre og stjele lastene til de spanske fraktbåter som manglet tilstrekkelig militær beskyttelse. Først etter at de tapte sine Nord-Amerikanske kolonier konsentrerte de sine innsatser til Asia og Afrika.
Drakes flåte anført av sin stolte Pelikan, som ikke målte mer enn 101 fot, seilte som sagt av gårde i desember 1577 med 5 skip og en samlet besetning på 164. Først ned langs kysten av Afrika før den forsvant over Atlanteren der avstanden til den nye verden var som kortest. Her seilte hans flåte forbi de befestede spanske havnene i dagens Brasil, og videre ned til dagens Argentina. På veien opplevde han både mytteri, som måtte ryddes opp i ved henrettelse av den skyldige, og tap av skip i storm. Men Drake ga ikke opp.
Stormene var så grufulle at alle hans følgeskip forliste, eller ga opp og seilte tilbake til de britiske øyer. Men selv fortsatt han videre, selv om han havnet langt ute av kurs, før vindene hadde løyet nok til at han kunne fortsette nordover etter å ha mestret noen av verdens farligste farvann.
Drakes militære angrep på de ubeskyttede havner kom helt overraskende på spanjolene. Ingen her kunne drømme om at disse byene var sårbare for angrep.
Han seilte opp langs kysten av dagens Chile og Peru, hvor han overrumplet spanske handelsmenn som førte med seg store skatter i den sivile, ubevæpnede galleonen Nuestra Señora de la Concepcion. Å reise samme vei tilbake var uaktuelt. Den spanske marine lå jo nå og ventet på han. Derfor valgte han å reise hjem igjen ved å krysse Stillehavet via de indonesiske øyer for så å runde Afrikas Horn.
Hjem til England kom han i 1580 med en skatt stor nok til å gjøre alle investorer, inklusiv dronningen, rike. I dagens penger var det om lag 5 milliarder kroner. Det sies at grunnlaget for et nytt finanssentrum i London ble lagt med denne ekspedisjonens uvanlig store fortjeneste. Denne svært så kostbare og risikofylte ekspedisjon ga investorene om lag 4600 prosents avkastning!
Slike historier gjør det lettere for leseren å forstå hvorfor investorer kastet penger inn i svært så spekulative shipping-prosjekter, selv mange år etter. Farene var store, men håpet om saliggjørende gevinst var større. Drake hadde jo i sin tid vunnet frem mot skyhøye odds!
Dette var ikke siste gangen satsinger på sjøfart skulle gi enorm fortjeneste. Om lag hundre år senere var det en velfinansiert gjeng eventyrere som kom over et skipsvrak fylt med gull og sølv. Nok en gang ble investorene rike, med mange andre forsøk (alle mislykkede) på å finne nye sunkne skip som resultat.
Dette eventyret er heller ikke irrelevant for norske erfaringer. Mye av Norges rikdom er bygd på enorm risikotaging av norske redere og sjøfolk. En risikotaging som forandret norsk kultur. Er du i Sandefjord er det mange som med rette er stolte av Jotun, denne multinasjonale og svært så suksessrike malingsprodusent. Men det er rederen Anders Jahres ville satsinger, tidvis med enorm suksess, som preger byens sjel.
Historikere er raske til å karakterisere fiaskoer for børsnoterte ekspedisjoner for børsbobler å være. Å kritisere de som tapte store summer fordi de deltok i det de visste må ha vært et sjansespill, er imidlertid ikke klokskap, men 24 karats verdi av etterpåklokskap. Investorene tok sjanser med både farsarv og sine liv, på noe de visste var usedvanlig risikabelt – og tapte. De tapte i håpet om at de kunne ha samme suksess ,som det Drakes flaks og dyktighet ga han.
De to neste ‘finansboblene’ må sees i lys av disse historier. Eventyret om South Sea Company (SSC), som vi kommer til om litt, kan derfor ikke ansees å være noe enestående eller spekulativt prosjekt som dumdristige gamblere kastet seg ut i. Det var tvert imot en del av britisk kultur det å satse enorme beløp på usikre prosjekter ledet av folk en ikke helt kunne stole på. Og gambler du ofte nok med dårlig odds, er du dømt til å tape store beløp – før eller siden.
Det var imidlertid ikke bare ved å kjøpe aksjer at en kunne delta i spillet om den nye verdens gevinster.
Den gryende finansnæringen var kreativ, og det tok ikke lang tid før noen kloke hoder skjønte at man kunne gi redere med bare ett eller noen få skip, den samme type diversifiseringseffekt som større redere hadde ved å forsikre både båt, mannskap og last. Ok da, så var det dyrt å tegne slike forsikringer. Likevel, det lot seg nå gjøre å få til noe av den samme beskyttelse mot forlis som det mektige OOC skapte for seg selv ved sin fryktinngytende flåte av krigsskip.
På begynnelsen av 1700-tallet var det også en rivende utvikling i forståelsen av enkle statistiske metoder og sannsynlighetsregning. En nyvinning som oppmuntret stadig flere til å ta store mengder risiko. En vitenskapelig metode som gjorde det enklere å drive med forsikring.
Men forsikringene var svært vanskelig å prise da det ofte var nye, uprøvde foretak og satsinger som måtte sikre sine laster, sine nye koloniale produksjonsanlegg, og skip som krysset verdenshavene. Reiser hit og dit med verdifull last i det som fortsatt var ukjente farvann. Her trengtes det mye og sannferdig informasjon.
Det var i 1688 at puben til Lloyds ble et senter for diskusjoner og avtaler om risikodeling knyttet til skipsfart. Her møtte de som hadde overskytende midler å ta risiko med redere som hadde behov for å få sin risiko redusert. Kroa ble et samlingsted for kremmere, handelsmenn og eventyrere som trengte å forsikre sine satsinger. Dette var forløperen til dagens gigantiske forsikringsmarked Lloyds.
Lloyds’ ansatte hadde beskjed om å gi kundene mat og drikke, penn og papir. Han prøvde å skaffe sine kunder så mye informasjon om shipping og nyheter fra fremmede himmelstrøk som det var mulig å oppdrive. Mange brukte kafébordet som om det var en pult på deres kontor.
Folk som ønsket å ta del i risikoen ved oversjøisk handel, satte frem en protokoll hvor folk kunne tegne seg for hver sin andel av risikoen ved tap av skip, last og mannskap.
Forsikring er i virkeligheten ikke annet enn å overta noe av risikoen prosjektets eiere og aksjonærer bærer. Går det bra, tilfaller gevinsten aksjonærene. Er derimot uhellet ute, er det forsikringsselskapet som tar mye av den økonomiske støyten. Premiene måtte være høye. Det var jo kun hvis forsikringsselskapet tjente grovt nok på denne type aktivitet gjennom årene at det ville ha råd til å utbetale skadeerstatninger når skipene gikk ned. Erstatninger som kunne være enorme.
For å smøre risikoen utover måtte forsikringsgiverne spre sine garantier mest mulig. Bare du tok nok veddemål med oddsene på din side, ville du tjene penger. Det å diversifisere seg er imidlertid lettere sagt enn gjort. Skipsflåten var ikke uendelig stor, og det var tilfeller hvor én enkelt storm kunne senke flere skip samtidig. Assurandører som trodde de var diversifisert der de ga assuranse for hele flåten, hadde i slike tilfelle bare mangedoblet et enkelt veddemål.
Lloyds var imidlertid kjent for at noen av deres sponsorer tok på seg ubegrenset ansvar. En farlig, men svært så lukrativ forretningsdrift. Du måtte bare håpe at nok folk tegnet seg på protokollen, som sponsorer med ubegrenset ansvar, til at din andel ble minimert i de skip som på en eller annen måte forsvant.
Gamle vaner er vonde å vende. Richard Drake ble adlet og trakk seg tilbake på et gods han leide utenfor London. Men nye eventyrere satset stort, nå i nye og ukjente farvann.
Det britiske imperium tapte etter hvert sine nordamerikanske kolonier, men satset på nye eventyr, plyndringer og utsuging av naturressurser i andre verdensdeler. En hunger etter lettjente penger fra eventyr og krig som mange vil si preger deler av de engelske eliter den dag i dag.
Spørs om ikke også store deler av den norske befolkningen har blitt risikoelskere av våre forfedres vellykkede, vågale satsinger til sjøs. Men mer om det senere.