Det er rart å tenke på hvor store landområder franskmennene eide i Nord-Amerika ved inngangen til 1700-tallet. Det såkalte Nye Frankrike strakte seg fra New Orleans og helt inn i Kanada. Men i motsetning til de spanske conquistadorer på 1500-tallet i Latin Amerika, fant ikke franskmennene lettjente gull- og sølvskatter i sine amerikanske besittelser. Her var det øde landskap og vanskelig fremkommelighet. Det var i hovedsak inntekter fra salg av pels fra jakt og handel med indianere som driftet en stadig mer kostbar administrasjon. Disse besittelser skulle imidlertid vise seg å være nesten like gode som gull for Frankrikes redningsmann: skotten John Law. Ja, nesten like gode som gull var de, men bare nesten.
John Law var født inn i en rik familie i Edinburgh hvor faren var gullsmed, med pengeutlån som lukrativ bi-geskjeft. Den unge Law ble utdannet i London hvor kan kastet seg ut i livets dans med fest, moro, damer og pengespill. Raskt havnet han i et økonomisk uføre etter å ha spilt bort det meste av sin arv. Redningen ble hans fortsatt velstående mamma, som klarte å kjøpe opp gjelda hans til reduserte priser.
Klokere av sin finansielle skade valgte den unge Law å lese seg opp på den nye tids vitenskap: Læren om samfunnsøkonomi, matematikk og statistikk. På denne tida ble ny viten om sannsynlighetsregning diskutert og skrevet ned i pamfletter og bøker. Ikke minst lærte han å ta del i de spill hvor sannsynligheten for gevinst var stor, og unngå dem hvor den var liten. For eksempel var han villig til å gi 1:10 000 i odds til de som klarte å kaste terningkast seks hele seks ganger på rad. En begivenhet som har odds 1:46 000. Slikt kan man bli rik av.
Men Laws lovløshet ødela hans karrieremuligheter i London. Etter å ha tatt livet av sin elskerinnes sjalu ektemann i pistolduell, ble han dømt til døden. Dømt av en dommer som hadde latt seg korrumpere av offerets familie. Heldigvis for Law var fengselsvesenet like korrupt som dommeren var. Law klarte ved hjelp av sine venner å flykte til Amsterdam, men nå som landsforvist til evig tid.
I årene som fulgte reiste han rundt i Europas viktigste maktsentre, hvor han imponerte adelen med sin dyktighet i hasardspill. Late aristokrater med tid og penger til overs, som lot seg imponere over skottens dyktighet i å loppe dem for penger. I disse åra vokste han seg stadig rikere, noe som ga både status og venner, før han ankom et utarmet Frankrike, hvor han trollbandt barnekongens Regent: Hertug Filip 2. av Orléans.
Bakgrunnsteppet for de franske statsfinansene var dystert. Gjelda var på to milliarder livres (datidens franske myntenhet), eller tilsvarende antatt BNP på den tida. En gjeld Regenten brukte rettsvesenet for å slippe unna. Men ved å misbruke rettsvesenet til å slippe unna sin gjeld, mistet både staten anseelse, og evnen til å ta opp nye lån. Skattene var skyhøye, og misnøyen i befolkningen stor.
Allerede i unge år hadde Law laget en skisse på hvordan et moderne betalingssystem kunne ta form. Et pengesystem som kunne gi mer betalingsmidler enn det beholdningen av edelt metall tillot. I ‘An essay on a Land Bank’ (1704), forklarte Law at problemet var pengenes to-delte rolle. Penger måtte inngi tillit som formuesoppbevarere, men også sirkulere i tilstrekkelige mengder til at handel og industri kunne blomstre. Utfordringen var at tilgangen på gull og sølv var begrenset og volatil, med tilsvarende svingninger inn i en økonomi som alltid var hemmet av mangelen på kreditt.
Laws idé var at pengemengden med fordel kunne knyttes opp mot landarealer, enn til bare edle metaller. Helt unødvendig å kun basere seg på edle metaller, hvis en like gjerne kunne knytte seddelmengden opp mot verdiene av langt mer stabile eiendommer. Slik kunne pengemengden utvides bare verdien av jorda økte. Og jo bedre det gikk i økonomien, desto mer ville eiendommene være verdt.
Det er ikke så stort sprang fra Laws idé med det å knytte kredittmengden til eiendomsverdier, til mer moderne teorier som knytter pengemengdeveksten til økonomienes størrelse. I moderne tid målt ved BNP-regnskap. Regnskap som imidlertid ikke fantes den gang.
For å forenkle betalingssystemet og fremme handel og industri burde man gå over til et system med pengesedler – utstedt av én monopolist. Statsgjelden ville da også bli håndterbar over tid. Gradvis kunne en øke pengetrykkingen helt til den enorme statsgjelden ble uproblematisk sett i forhold til økonomiens størrelse.
En plan som var så langt forut for sin tid at den ble refusert av både den britiske og den skotske dronning, men altså ikke av den desperate franske Regent, som stolte stadig mer blindt på sin skotske gambler, lovløse drapsmann og nå finansgeni: John Law.
I 1716 fikk John Law startet sin bank, med Regentens velsignelse. De første gjeldsbrev fra banken garanterte utbetaling i sølv lik dens verdi ved tidspunktet seddelen ble trykket. Slik skulle Laws bank, Banque Générale, ved oppstart garantere at sedlene ikke falt i verdi. En midlertidig ordning for å sikre at publikum fikk tillit til banken.
Bankens sedler fikk etter hvert rangen, både når det gjaldt å betale skatter, og ved all handel på over 600 livre. Dette krevde enorme mengder med sedler, med ditto utfordringer for å bevare tilliten til sin bank. For å ha en viss kredibilitet fikk Law i 1717 overta rettighetene til all handel med de amerikanske besittelsene i et eget selskap. Et selskap som utstedte gjeldspapirer med eierrettigheter i selskapet. Gjeldspapirer som ligner på dagens konvertible obligasjoner.
Regenten og John Law var begge store eiere av denne gjeld. Banken til Law kjøpte også en betydelig mengde av disse papirer. Slik ble banken og det som på folkemunne ble kalt ‘Mississippikompagniet’ knyttet til hverandre i et nært skjebnefellesskap. Hvis selskapet fikk store økonomiske problemer, ville banken ryke.
For å øke dens verdi, fikk selskapet også kontroll over handelen med de franske koloniene i Karibien, og den franske samhandelen med de britisk kontrollerte deler av Nord-Amerika. Men dessverre uten at det ble noen stor forretningsmessig suksess. John Laws nye bank hadde dermed noe han trodde var vel så bra som gull. Store mengder aksjer i et selskap som kontrollerte eiendommer og handelsrettigheter. Aktiva som kunne vokse seg lukrative med årene. I 1719 kjøpte selskapet rettighetene til all handel med oversjøiske bosetninger, tobakkshandel og trykkingen av penger.
Selv om det gikk trått med banken til å begynne med, vant den frem etter hvert. Kundene lærte seg å verdsette både hvor enkelt det var å bruke denne private bankens løsninger, med bedre lånebetingelser enn det andre långivere kunne tilby. Men nettopp denne suksess skaffet banken mektige fiender i adelen, som var vant til å ta ågerrenter for sine lån til allmuen. Fiender som først deponerte mye gull i John Laws bank, for deretter å be om å få trukket dem ut igjen, etter at John Law hadde lånt ut det meste av gullet videre til andre. Den nye banken sto da i fare for å gå overende. Det var kun takket være at Regentens hjalp til med store innskudd av gull at banken overlevde spekulative angrep fra John Laws mange fiender.
Regenten tenkte da at staten like gjerne kunne ta over banken. I 1718 ble banken nasjonalisert ved at staten kjøpte ut John Law og bankens øvrige aksjonærer, men fortsatt med John Law som sjef. Law ble nå en velholden mann.
Frankrike hadde fått et av verdens mest avanserte pengesystemer. Folk aksepterte de nye sedlene som om de var gode som gull. Mens banken var privat var Law påpasselig med å ikke trykke opp mer enn fire ganger så mye seddelverdier som han hadde gull innestående. Så lenge banken var privat tenkte jo eierne seg vel og grundig om før de utstedte for mye pengesedler (som jo er gjeldspapirer) i forhold til egenkapitalen. For en nasjonalstat med enorm gjeld derimot er bankens egenkapital av mindre interesse. Nå skulle det bli fart på seddelpressen. Law satte da i gang sin hittil dristigste prosess: det å la banken kjøpe opp det meste av statsgjelda, betalt med bankens egne gjeldsbrev. Fortsatt var det gull i hvelvene, men i forhold til pengemengden ble beholdningene etter hvert forsvinnende små.
For å inngi tillit fikk Law kontroll over media-dekningen av både banken og selskapet. Han jobbet aktivt med å prøve å pumpe opp verdien av Mississippikompagniet. For jo mer dets aksjer var verdt, desto mer egenkapital ville banken ha. En farlig kobling hvis aksjene av en eller annen grunn plutselig skulle kollapse i verdi.
Folk flest forsto lite av farene ved denne ukontrollerte pengetrykkingen. Konseptet med aksjer var ukjent for folk flest. Man hadde ikke de brede og dype markedene for verdipapirhandel som fantes i London. Allmuen og adel behandlet sedlene fra den nye statsbanken med samme tillit som da banken var privat. Kursen på Mississippikompagniets aksjer steg takket være rause lån i banken til alle som ville kjøpe og haussingen i media.
Det at folk den gang gikk på den limpinnen er ikke nødvendigvis et vitnesbyrd på hvor naive investorene var. Dette var jo noe helt nytt. De kunne ikke vite at Regentens hoff løy.
John Law var også flink til å utnytte folks psykiske sårbarheter. Ved å kun utstede nye aksjer til de som hadde slike fra før av, ga han inntrykk av at det var noe svært så eksklusivt ved det å være aksjonær. En forsmak på dagens tegningsrettigheter hvor eksisterende aksjonærer står først i køen til å tegne nye aksjer i samme selskap som de eier aksjer i.
På samme måte som ved tulipan-manien var det mange fra lavere sosiale lag som så muligheten til å unnslippe sin grå hverdag ved å vinne rikdom ved spekulasjon. Håpet var å kunne delta i sosietetslivet ved hjelp av sine spekulative gevinster. I siste instans kastet folk flest seg på spekulasjonsbølgen. Bønder uten erfaring fra finans solgte gården, tok hest og kjerre til det forjettede Paris og kjøpslo om aksjer på torg hvor det normalt var boder med enkle pengespill for byens fattige spillegale.
Det var fra denne spekulasjonsbølgen at vi fikk ordet millionær. Den gang en betegnelse på de nyrike som hadde tuftet sin rikdom på verdipapirhandel, og ikke på hardt arbeid.
Noen luktet lunta. En adelsmann vekslet til seg små og store mengder med edle metaller mot Mississippi-aksjer og bankens pengesedler (gjeldsbrev) som betaling. Han kledde seg i en fattig bondes klær og fikk dratt gullet sitt med hest og kjerre til en sikker låve på en øde plass i Nord-Frankrike. Dette før han senere rakk å bringe midlene i sikkerhet til nabolandet Belgia, rett før eksport av edle metaller ble gjort ulovlig.
For etter hvert som Frankrike levde over evne mistet landet mer og mer edle metaller. Overskuddene i Mississippikompagniet var for små til å bære dens gjeld. Derfor kom det stadig sterkere påbud om å både bruke statens sedler og å unngå bruk av edle metaller. Det kom jo intet gull fra Amerika. I siste instans ble det forbud mot å ta edelt metall ut av landet. Alle edle mynter ble konfiskert ved grensen, etter ordre fra John Law. En lov som rammet han selv, da han måtte rømme Frankrike etter at krisen var et faktum. Gullmyntene han hadde med seg ble beslaglagt før han kunne krysse grensen på flukt til Italia, hvor han ble frem til sin død i 1729.
Om lag halvparten av franskmenn som utvandret til de amerikanske besetninger i Missippi-deltaet mistet alt de eide. John Law fikk den franske regjeringen med på å betale folk for å reise dit. I siste instans tømte man fengslene for kjeltringer, rasket sammen de prostituerte man fant drivende gatelangs i de franske byer, forente dem i håndjern og marsjerte dem til skip som tvangsendte de nygifte til Louisiana. Datidens versjon av ‘Gift ved første øyekast’!
Problemet med den manglende inntjening i Mississippikompagniet kunne ikke skjules over tid. De stigende aksjeverdier måtte før eller siden vende ned igjen hvis inntjeningen uteble. I 1720 ble den viktige utskipningshavnen Marseille rammet av et utbrudd av svartedauden. 50 000 av byens innbyggere døde. Haven ble stengt, noe som rammet. Mississippikompagniet hardt.
Aksjene i Mississippikompagniet toppet på over 10 000 livres sommeren 1720, godt hjulpet av billig finansiering i John Laws nå nasjonaliserte bank. Dette før aksjekursen kollapset til en tiendedel ved juletider samme år. I mellomtiden hadde eierne av aksjer bevilget seg rikelig med konsum dekket av gjeldsopptak de følte seg trygge å kunne bære, takket være sine raskt voksende papirformuer. Et overforbruk de senere kom til å angre på.
Etter at aksjene hadde begynte å falle i verdi, ble folk klar over at deres egen og bankens gjeld var blitt uhåndterlig stor. Folk mistet tiltro til både til både Mississippikompagniet, til John Laws bank og til sin egen økonomiske fremtid.
Laws neste pr-triks for å vise en stadig mer skeptisk befolkning at situasjonen var under kontroll, var å lage et stort bål av gjeldsbrev og aksjer i håp om at folk da aksepterte at verdien av de gjenværende verdipapirer således måtte få større verdi. Et triks som slo spektakulært feil. Folk så med forferdelse på bålet, som jo viste hvor lite verdt papirene var, og prøvde deretter å kvitte seg med sine egne verdipapirer i desperasjon. Krakket var et faktum.
Law ble syndebukken for fiaskoen med Mississippi-selskapet og pengetrykkingen som det ga mulighet til. I ettertid sier de fleste historikere at det var først da kongen grep muligheten til å manipulere folks tiltro til John Law og hans selskap ved å trykke opp bare så altfor mange gjeldsbrev, at gjeldsbrevene til slutt kollapset i verdi. Men det underliggende problemet var at franskmennene aldri klarte å tjene penger på sine nord-amerikanske besittelser. Uansett pengesystem, måtte verdien av aksjene ha falt over tid fra sine luftige nivåer sommeren 1720. Fallende verdier på lånefinansierte aksjer ville i sin tur måtte ha ruinert mange familier. Annerledes kunne det ha gått hvis franskmennene hadde funnet rike gullårer. Men, den gang ei.
Litt på siden er det verdt å nevne at det var akkurat en slik kobling mellom skyhøye aksjeverdier på børsen og bankenes egenkapital som var kjerneproblemet under den japanske boble på begynnelsen av 1990-tallet. Trolig visste japanerne, som brukte oppblåste aksjeverdier som egenkapital i bankene, fint lite om Mississippi-boblen av 1720. Mer om Japan i et senere eventyr.
I motsetning til SCC-boblen, som jo ledet til både politiske og økonomiske reformer, ga Mississippi-eventyret adelen på nytt overtaket i det franske samfunnet. En adel som ville ha tilbake sine privilegier, og ikke utvikle noe nytt moderne bankvesen. Det vi i dag foraktelig kaller ‘L’Ancien Régime’ (det gamle styresett) fikk kontrollen over styring og stell. En kontroll det bevarte helt frem til den franske revolusjon av 1789.
Franskmennene fikk nå en stor konkurranseulempe i fremtidige kriger mot britene. Med sitt mer moderne finanssentrum klarte britene å reise langt større midler til krigføring enn det franskmennene maktet. En helt avgjørende fordel. Det var først i 1800 at den nye Bank de France ble opprettet, nå med Napoleon som styreformann.
Og i 1803 solgte han sine amerikanske kolonier til den amerikanske regjering.
Snipp, snapp, snute – og med det var det franske eventyr i Nord-Amerika ute!