Eventyret om de europeiske folkeslagenes overherredømme

En solrik morgen i 1492 landet Kaptein Christopher Columbus på en av de karibiske øyer. Øyer hvor det på den tid trolig samlet bodde millioner av mennesker. De innfødte var først vennligsinnede til sine nye gjester, men gjorde opprør da spanjolene forsøkte å røve deres kvinner og sette mennene i tvangsarbeid.

Spanjolene kom med stadig nye militære styrker med langt mer avanserte våpen enn opprørerne kunne anskaffe. Øy for øy vant spanjolene frem, helt til all motstand var knust. Europeerne drepte for fote, voldtok kvinner og gjorde mennene som overlevde til slaver. Slik var europeernes fremferd i den nye verden. Store deler av lokalbefolkningen døde av sykdommer som europeerne hadde med seg fra Europa. Sykdommer lokalbefolkningen ikke hadde noe immunforsvar å stå imot med.

Dette var starten på koloniseringen av Amerikaene. Starten på plyndringen av enorme skatter og kunstverk som var utviklet av eldgamle kulturer gjennom århundrer. Det var også starten på utpiningen av lokalbefolkningen i jakten på naturressurser. Ressurser europeerne hadde et umettelig behov for. Europeernes fremferd kan ikke kalles annet enn folkemord.

Europeernes utforsking av verden startet mer uskyldig. På 1200-tallet var det livlig trafikk på de såkalte Silkeveiene mellom Europa og Asia. Eldgamle systemer av handelsstasjoner som folk fra mange land utnyttet. Et nettverk av stier, veier, broer, handelsstasjoner og byer, som førte den italienske handelsmannen Marco Polo til Beijing. Det er alltids vanskelig å måle eksakt hva produksjonsverdier og fortjenester var på denne tid, men handelen må ha vært livlig. Europa var lutfattig på denne tid, mens det var mektige riker i Sentral Asia, Kina og Midtøsten med mye å by på. I disse åra var det via Silkeveiene at europeere kunne skaffe seg silke, porselen og krydder – og som vi så i eventyret om Tulipan-manien – løker som kunne avles frem til å bli de vakreste tulipaner.

Hovedproblemet med pengesystemene på denne tida, og helt frem til den moderne dollarbaserte æraen, var at betalingsmiddelet måtte både fungere som verdioppbevarer og som betalingsmiddel. Mange metaller og andre varer ble utprøvd til å fylle denne dobbeltrollen, men opp gjennom århundrene var det gull som maktet denne todelte oppgave best. Gullets vekt og renhet kunne måles. Det edle metallet var anerkjent som betalingsmiddel i de fleste land, og det var relativt lett å ta med seg.

Svenskene prøvde med kobbermynter til erstatning for gull da de hadde rike kobbergruver å øse av. Den lave verdien av et kilo kobber gjorde imidlertid at de svenske myntene måtte bli uhåndterlig store for å kunne fungere som et dagligdags betalingsmiddel i Gamle Stan.

Europeernes problem med å bruke gull som betalingsmiddel var at Europa hadde få og skrinne gullgruver. Mangelen på gull ville være en hemsko for den økonomiske veksten, med mindre man fikk byttet det edle metallet til seg ved hjelp av samhandel med gullrike land i fjerntliggende himmelstrøk. Da bortfallet av handelen langs Silkeveien effektivt stoppet denne kanalen, gikk Europa inn i en periode som ofte omtales som ‘gullmangelens æra’ (bullion fatigue). Det inntil man begynte å røve til seg gull fra sine kolonier. Da tok økonomien til gjengjeld seg raskt opp igjen.

Da svartedauden kom til Europa i 1346 var det nettopp via handelsveiene mot øst. Ved den eldgamle karavanbyen Kaffa (dagens Feodosija på Krim Halvøya) helt nordøst i Svartehavet, hadde italienerne bygd seg festninger som skulle sikre dem og deres varer mot hordene fra øst. Og gjett om de fikk bruk for sine bymurer! Her er historien:

En hissig italiensk militærattaché drepte noen av de lokale helter, noe som iverksatte en mobilisering av de lokale troppene. Rasende militære som beleiret italienernes borg, klarte imidlertid ikke å overvinne festningenes høye murer. Verre var det at de ble rammet av en mystisk pest, som drepte først de bakerste troppene, før bakteriene, fra det vi senere kom til å kalle Svartedauden, herjet med de fleste soldatene i beleiringsstyrken.

Italienerne så med glede på de døde soldatene utenfor murens vegger. Regelrett spottet sine syke og døende angripere gjorde de. Angripere som svarte med å sende sine døde frender via katapult over bymurene. Lik fulle av pest som traff vegger, trær, hester og kjerrer. Det tok da ikke lang tid før de italienske forsvarerne også ble syke. Ingen visste hvorfor folk døde, man ante jo heller ikke noe om bakterier på den tida, men man hadde datidens metode for å løse utbruddet av pest og kolera: FLUKT!

Og flyktet gjorde de. Helt tilbake til sine bystater, Genova, Milano og Venezia. Slik kom svartedauden til Europa. Nedgangstider fulgte hvor opptil halvparten av Europas befolkning døde av sykdom, sult og underernæring i løpet av ganske få år.

Slik lyder i hvert fall denne skildringen fra middelalderen om hvordan svartedauden kom til Europa.

De lukrative ekspedisjonene langs Silkeveiene opphørte etter dette, ikke bare fordi handelsstasjonene nå var infisert av pest, men også fordi nye muslimske herskere, Ottomanerne, tok kontroll over store deler av rutenettet. Europeerne måtte nå lete etter nye reiseruter til Asia. De måtte skaffe seg nye kilder til inntekt.

Portugals mektige konge, Henrik Sjøfareren, samlet på begynnelsen av 1400-tallet datidens fremste eksperter i Lisboa for å bringe frem ny kunnskap om skipsbygging, seiling og astronomi. Kunnskap som gjorde det mulig for portugiserne å seile på de store hav, utforske Vest-Afrika og ta for seg av dets myteomspunne gullforekomster. Her reiste de i fred, ble venner med de innfødte og giftet seg til velstand med lokale prinsesser. Slik la de grunnlaget for et imperium av kolonier. Veien til Brasil var heller ikke uoverkommelig da Atlanterhavet er på sitt smaleste mellom Guinea og Brasil.

Vasco da Gama kom seg senere rundt Afrikas Horn og nådde frem til krydderrike øyer i dagens Indonesia. De samme øyer som portugiserne tapte til det mektige Ost-Indiske-Compagniet fra Amsterdam hundre år senere. Øyer som nederlendere tviholdt på helt frem til 1960-tallet.

1500-tallet var virkelig æraen for utforsking av verden. Europeernes utforsking må det presiseres. Folk på andre kontinenter hadde av en eller annen grunn mer enn nok med seg selv. Et stort mysterium er at det mektige Kina i 1421 valgte å avslutte sin samhandel og utforsking av verden ved å brenne og senke sin handelsflåte. Merkelige greier!

Kina, som jo på den tida var verdens mektigste land, valgte å gå i hi, og kutte alle handelsforbindelser til resten av verden. Etter keiserlig dekret ble den enorme kinesiske handelsflåte sunket på 1420-tallet med katastrofale følger for kinesisk samfunnsliv og økonomi. En lukking av økonomien som varte helt til britenes kanonbåter åpnet Kina opp for omverden på slutten av 1700-tallet.

Europeerne hadde dermed de syv verdenshav mer eller mindre for seg selv lenge.

Historikere kaller denne perioden for oppdagelsesæraen da europeere gjorde mange geografiske, og vitenskapelige oppdagelser i disse åra. Den kommer etter ‘bystatenes æra’ som jo var Marco Polos tid på 1200- og 1300-tallet. Den glir inn i det vi kaller Renessansen. En æra som løselig starter på slutten 1400-tallet, da de eldgamle greske skrifter ble oversatt til latin. Omtrent samtidig som Gutenbergs boktrykking revolusjonerte kulturlivet. Reformasjonen på 1500-tallet kunne neppe ha spredt seg slik den gjorde uten boktrykkerier rundt omkring i Nord- Europa.

Med sine erobringer i Latin Amerika kunne spanjolene finansiere sine mange kriger i Europa. Spanskekongen Karl den første, som ved inngangen til 1500-tallet rådde over større landmasser enn noen konge før, brukte store summer på leiesoldater som kunne slå hans fiender tilbake. Det å være leiesoldat var et anstendig, godt betalt yrke som brakte velstand til mange familier. Soldater som fikk betalt med gull fra nedsmeltede, røvede skatter fra Latin-Amerika. På denne måte spredte gull seg gjennom europeiske bygder og byer.

Ekspedisjonene til nye horisonter, som etter hvert ble kolonier, ga sterk velstandsvekst til de land som kunne kalle seg imperier. De fikk også større tilgang til gull enn før, noe som gjorde et globalt betalingssystem basert på gull mulig. Uten plyndring av sine kolonier ville med andre ord gullstandarden aldri kunne ha overlevd og utviklet seg til å bli et globalt regime. Det ville simpelthen ikke ha vært nok edelt metall i omløp.

Jo flere land som baserte sine betalingssystemer på gull, desto enklere ble handelen dem i mellom. Et skip lastet med varer, som ankom en havn langt hjemmefra, kunne nå selge sine varer problemfritt bare handelen kunne gjøres opp med gull, slik at man unngikk plunder og heft med lokale betalingsmidler.

For befolkningen i vår verdensdel fortonet dette seg om et eventyr. For mange andre folkeslag, som så sine kulturer forgå og sine kunstskatter røvet, var det hele tragedie. Et åpent sår som plager internasjonale forhandlinger den dag i dag.

Om lag 1550, vel femti år etter at Columbus oppdaget den nye verden, var lokalbefolkningen på de karibiske øyer tilnærmet utryddet. Vår oppdagelsesæra kostet millioner av deres liv. Inkaenes rike og andre stolte kulturer, tapte for de europeiske våpen og sykdommene europeerne brakte med seg. Utforskingen av Afrika skulle først for alvor ta fart på 1700- og 1800-tallet, men også her måtte til slutt rike og avanserte kongedømmer underkaste seg sine europeiske herrer.

Ikke alt var dog negativt. Europeerne brakte med seg styringssystemer, religioner og rettsvesen som mange anser for å være fremskritt i forhold til tradisjonene de erstattet. Her pågår det fortsatt en stor og rik debatt blant historikere om fordelene og ulempene med europeernes kolonialisering av verden. Uansett, fra slutten av 1400-tallet og frem til i dag har vi hatt en verden dominert av europeere og deres etterkommere i Nord-Amerika og Oseania.

Av en eller annen mystisk grunn har en slags opposisjon til dagens Euro-Amerikanske verdensorden, som jo er bare en forlengelse av datidens kolonivelde fått slå rot på den største karibiske øya – Kuba. De levnes små sjanser til å skape en ny verdensorden, men de er ikke alene. Både Russland og Kina ønsker seg nye spilleregler hvor de europeiske folkeslag og deres amerikanske etterkommere, ikke har like stor makt som de har i dag.

Hvem vet hvordan eventyret om de europeiske folkeslagene, og deres oversjøiske etterkommeres, overherredømme ender. Hvis da denne fortelling har noen ende?