Eventyret om Tulipan-manien

I sommer har jeg forsøkt å snekre sammen en bok om finansielle eventyr. Historier fortalt til meg av andre, nesten som jeg vandret som en annen Asbjørnsen på tur fra gård til gård i norske fjell for å sanke fortellinger jeg kunne nedtegne og gi ut i bokform.

Eventyr var i riktig gamle dager voksenopplæring myntet på analfabeter. Jeg forsøker med disse blogginnleggene å skrive slik at folk uten forkunnskaper om økonomi også skal ha glede av dem. Er jeg heldig blir det en fin liten bok av disse episodene.

En bok som begynner med:

Eventyret om Tulipan-manien

Det var en gang på begynnelsen av 1600-tallet en ung nederlandsk jente som fikk en av de mest vanlige jobber unge flittige jenter den gang kunne få i Amsterdam: tjenestepike!

Den vevre stuepike, som ble hundset fra morgen til kveld av sin vertsfamilie, la seg om kvelden kald og utslitt i sengekammeret med skodder, i husets musebefengte kjeller. Der pakket hun seg inn så godt hun kunne i noen pledd for å holde kulden ute. En kveld sovnet hun med et smil om munnen, drømmende om frihet og rikdom takket være beboeren av blomsterpotten som lå ved hennes hodepute: en ekte tulipanløk hun hadde lurt unna fra spisskammerset!

De frie nederlandske republikker var på denne tida Europas mest moderne stater, forskånet fra 30-årskrigens redsler. Skjermet fra grusom krigføring som oppslukte det meste av Sentral-Europa i et århundre som var sterkt preget av det værfenomen som kalles ‘den lille istid’. Det var så kaldt på 1600-tallet at Bosporus-stredet en vinter frøs til, slik at du kunne gå tørrskodd fra dagens Alaska til Russland!

I dette vanskelige århundre på Nordkalotten vokste Amsterdam og de øvrige frie nederlandske republikker seg rike på handel, industri og håndverk , godt hjulpet av utbredt pietistisk livsførsel. Gode til å krige til var nederlenderne også. De holdt spanskekongen vekk fra Amsterdam, og tiltrakk seg dermed også mange rike, flinke folk på flukt fra hans inkvisisjoner.

En viktig institusjon ble De Amsterdamse Wisselbank (1609) hvor folk kunne deponere sine edle metaller for så å motta pengesedler som de gladelig brukte i handel. Dette var en bank som hadde like mye gull oppbevart som den trykte opp av sedler. Sedler som i praksis var kvitteringer for gull innestående i banken. Wisselbanken sin hovedoppgave var å sikre pengeverdiene i en tid der folk prøvde ulike knep som alkymi, eller det å gni gullmyntene sine mot hverandre for å samle opp verdifullt gullstøv, uten at hvermannsen merket at mynten ble lettere.

Det å ha pengesedlene utstedt av en bank alle kunne stole på, var en stor befrielse for handel og industri. Alle følte de kunne stole på at banken holdt nok edle metaller til at ihendehaverne av sedlene når som helst kunne få ut gull motsvarende det verdien av seddelen lovte. Nøkkelen til sedlenes suksess var tillit, og det hadde De Amsterdamse Wisselbank i både inn- og utland. En tillit de voktet vel.

Reduserte kostnader ved økonomiske transaksjoner hjalp både næringsliv og eiendomshandel til å blomstre. Sedlene fra nederlandske handelsmenn ble akseptert overalt som om de var edle metaller. En oppblomstring av internasjonal handel av alle slag ble resultatet. Krydder fra britiske, franske og spanske kolonier fant sin vei til Amsterdams havner. Denne by bygget på eldgamle norske tømmerstokker skipet ut fra Son. Fra Amsterdam forsvant de importerte varene videre til andre nord-europeiske byer via sjø, landevei og Europas velutviklede systemer for elvetransport.

En handel som på en eller annen måte resulterte i at en blomst fra Persia fant sin vei til de nederlandske republikker.           

Amsterdam seilte opp som en av Europas rikeste byer. Her ble det Ostindiske Handelsselskap etablert i 1602. Dette var verdens første børsnoterte selskap, som fraktet krydder og andre varer fra Asia til Europa. En fantastisk suksess som i sine velmaktsdager hadde 110 handelsfartøy og 40 krigsskip finansiert av sine aksjonærer, alt fra håndverkere til adelsfolk. Midler som ble reist i verdens første velfungerende aksjemarked.

1600-tallet ga også Nederland en gullalder innen kunst og kultur som dets rikeste innbyggere hadde råd til å fortape seg i. Rembrandt lagde vakre malerier ved hjelp av blymaling som er forbudt i dag. Kunstnerne bodde i komfortable, men smale rekkehus, som står der den dag i dag.

Nederlenderne var hardt arbeidende og gudfryktige mennesker, men med en sunn forkjærlighet for penger og materiell rikdom. Uten at en skulle være obskøn med å vise sin rikdom frem i form av syndige pyntegjenstander og syndefullt overdådig forbruk. Dette var protestantiske republikker som på begynnelsen av 1600-tallet var grepet av nøysom og from kalvinistisk iver. En æra hvor falsk rikdom som gull og juveler ble sett ned på, mens jordas frukter, gjerne dyrket frem i egen hage, ble forherliget.

Mange valgte å pryde sine hjem med blomster fremfor dyre utsmykninger. Vakre tulipaner ble populære selv i de mest pietistiske familier, som uttrykk for hvor mye skjønt guds skaperverk kunne gi oss mennesker. Og det fra familiens egen Edens Hage!

Tulipanene ble ikke bare etterspurt som et engangskjøp, men takket være sine unike egenskaper egnet de seg også godt for handel og til spekulasjon. Tulipaner settes jo om høsten, men blomstrer først om våren, hvorpå de avslører sin skjønnhet. Løkene kan deretter – i god tid etter at blomsten har visnet – graves opp igjen for å kunne selges videre til høystbydende. Den nye eieren kan i sin tur smykke seg med den i sin egen hage neste vår.

Men som sagt: det var usikkert om de blomstret, hvor vakre de ble, og om du ble svindlet der du kjøpte en løk som først blomstret et halvt år senere. Denne uvissheten kunne gitt særs lave priser på løkene, en slags rabatt for risikoen kjøperen tok på seg. Men nettopp fordi utfallet var usikkert egnet løkene seg også for spekulasjon. Risiko-elskende og spillegale menn som drev med andre typer pengespill, fattet interesse for kjøp og salg av disse løkene med usikker, men potensielt stor verdi. Amsterdams løse fugler fortrakk vedding på de pripne eliters tulipaner fremfor sine egne umoralske pengespill som øvrigheten så ned på.  Slik ble børs og katedral forent i en aktivitet alle kunne delta i: det å kunne kjøpslå over de stadig mer populære og kostbare løkene. Slik kunne folk fra lavere sosiale lag menge seg med elitene.

God markedsføring var viktig, da man solgte løker som ikke avslørte sin prakt før etter at de hadde blomstret et halvt år etter at de var satt i jorden. Da ingen med sikkerhet kunne vite hvordan løkenes blomst ville se ut, var det en ikke-kalkulerbar risiko å kjøpe en løk basert på mer eller mindre tvilsomme tegninger av hva den så ut som når den blomstret. Derfor lagde man nedtegninger av hvordan tulipanene så ut som om våren, samlet i egne tulipanbøker, som kunne vises frem til kunder og spekulanter ved de stadig mer tallrike markeder for omsetning av tulipanløker.

Disse tulipanbøkene eksisterer fortsatt. De viser fornemme, helt fantastiske, tulipaner i full blomst, med den hake at en ikke kan være sikker på at slike noensinne har eksistert. Man har i hvert fall ikke klart å dyrke frem deres make i moderne tid. Det var bare så altfor lett å skjønnmale de fremtidige tulipanenes farger, i forsøket på å tjene en ekstra slant når løkene skulle omsettes. Bøkene ble forløpere for vår tids råeste kjøpsanbefalinger på aksjer.

Risikoen var ikke-kalkulerbar ikke bare fordi kvaliteten på tulipanen var ukjent, men også fordi folk på den tida manglet sannsynlighetsregning som verktøy. Et svært så viktig poeng å ta inn over seg. Forfattere av i dag må huske på at folk den gang ikke hadde de samme økonomiske teorier eller regnemaskiner som vi har i dag. Og tulipanhandlerne i Amsterdam på 1630-tallet kjente hverken til sannsynlighetsregning eller til moderne finansteori.

Spekulasjonen tiltok med stadig flere deltagere, ledet an av gamblere og spillegale. Spillere som kun hadde en intuitiv forståelse av risikoen de påtok seg. Stadig større risikovilje drev de mystiske løkene til nye prisrekorder. Fra de ble gravet opp om forsommeren til de havnet i jorda om høsten kunne de omsettes mange ganger på Amsterdams kneiper.

Oversatt til moderne finansteori ville vi tenke på løker som ‘fremtidig levering av blomster’. Og løkene ble omsatt som nettopp dette, ikke helt ulik omsetningen av kontrakter for fremtidig levering (Futures eller FRAer) i dagens aksje- og obligasjonsmarkeder.  

Og nettopp fordi eierne neppe ville beholde løkene til høsten, men heller selge de raskt videre med fortjeneste, lot bankene seg friste til å finansiere kjøp og salg av løk, bare kundene stilte opp med 10 prosents finansiering. En lønnsom utlånspraksis. Historiens første kjente marginkrav for markedsspekulasjon var et faktum.

I 1636 var store deler av Amsterdams øvre middelklasse grepet av spekulasjonsfeber knyttet til omsetningen av disse løkene. Pest, i form av Svartedauden, var kommet til byen. Det sies at det lå et fandenivoldsk mot bak noen av de heftigste budkrigene.

Prisene, som allerede var betydelige fordi de var så populære til bruk i heimen, steg til det mangedobbelte. Mange ble rike i en fei, og enda flere ønsket å bli det. Historien om et hus som ble kjøpt med en håndfull løker, er kanskje ikke sann, men sannsynlig nok til at du får både se huset og hørt legenden, når du besøker dagens Amsterdam som turist.

Dette var en tid da det heller ikke var elektriske kommunikasjoner mellom de ulike markedene for omsetning av tulipaner. Det gjaldt å ha raske nok hester som kunne bringe nyheter om omsetning fra den ene byen til den neste. Slik kunne de råeste spekulanter kjøpe løker billig et sted for senere å selge dyrt et annet.

Februar 1937 gikk det fullstendig galt under en auksjon for tulipanløker i byen Harleem i utkanten av Amsterdam. Folk kastet seg på hestene sine og forsøkte å selge løker i andre byer til det som var gårsdagens (høye) priser. Men slik spredte bare frykten seg videre over alle markeder. Folk ble redde for at prisene ville falle. En selvoppfyllende forventning, ganske så lik den som drev prisene høyere, trådte i kraft. Bare nå med motsatt fortegn.

Verdenshistoriens første finansielle krakk var et faktum.

Da regningene skulle gjøres opp, valgte finansiærene å gjøre opp med noen få cents på de lånte midlene. Mange tapte nesten alt de eide, men partene klarte å håndtere tapene på egenhånd. Dette begrenset de økonomiske skadevirkningene av krakket for resten av samfunnet. De største tapene ble også tatt av de som hadde bæreevne til å tåle dem. Nederland var på denne tida Europas rikeste område, og selv om tapene var store, ristet samfunnet dem av seg etter en tid.

Det ble selvfølgelig mange personlige tragedier av krakket i tulipanmarkedet, men som næring overlevde tulipandyrking. En kan si at den bokstavelig talt blomstret. Fortsatt produseres om lag tre-fjerdedeler av Europas tulipaner i dagens Nederland. 

Lærdommer fra ‘tulipan-manien’ som den senere ble kalt, er mange. Det første er at det er vanskelig å verdsette noe nytt, som både er populært og som lett lar seg børse. Spesielt i urolige tider hvor hele samfunnet er i endring.

Den andre lærdommen er at nye næringer er usikre og vil derfor naturlig nok, nesten helt uunngåelig, måtte ha sine krakk og kriser. Entreprenører i det moderne næringsliv må ha noe av den samme risikoviljen som du finner hos stallgutter, gamblere eller de spillegale. Det er trolig derfor det normalt er den samme type eventyrlystne spekulant som kommer frem i rampelyset i nær sagt alle finansielle kriser. Persongalleriet har endret seg lite opp gjennom århundrene. Spekulanter tiltrekkes av slike spill hvor hver løk (eller i vår tid hvert selskap eller prosjekt) er en usikker satsing. Gitt at de ikke kjente til statistiske metoder eller sannsynlighetsberegning, er det også lett å forstå at det kunne gå galt.  

En tredje lærdom er at de samfunnsøkonomiske konsekvenser av et krakk ikke trenger å bli så store, bare resten av samfunnet har en sunn økonomi. En sunn økonomi som myndigheter makter å skjerme fra krisen som oppstår. Samfunnsøkonomien må ikke rammes på en slik måte at andre næringer stopper opp. En lærdom amerikanerne glemte etter sin store finanskrise i 2008.

Og til slutt er det grunn til å spørre seg om ikke krakk og krise i kjølvannet av en spekulativ mani bare er en nødvendig kostnad for en langsiktig, vellykket næringsutvikling. Bare en hump i veien til lykke og velstand. Nederland har i de 385 åra siden krakket inntraff stort sett tjent meget gode penger på sin fascinasjon med denne blomst.

Hver generasjon ser ut til å måtte lære at jakten på lettjente gevinster kan ende i ruin.  Vår heltinne i sengekammeret fikk forhåpentligvis også et godt liv, selv om hun ikke ble så rik som hun hadde håpet på da tulipanen hennes våknet til live våren 1637. Litt for sent til å kunne gi sin eier en lettjent formue.

Forhåpentligvis fikk hun om ikke annet en blomst som var så vakker at hun kunne speile sin egen skjønnhet i den!