-Jeg drepte banken!
Hva svarer du når du ligger på dødsleiet, og blir spurt om din viktigste gjerning i livet?
Ikke vet jeg heller hva jeg kommer til å svare, men USAs sjuende president, Andrew L. Jackson, som ledet USA i 1829-37, valgte seg disse ord rett før han åndet ut, mett av dage, en kveld i 1845.
Jackson ble en av de mest innflytelsesrike og kontroversielle presidenter i USAs historie. Som øverste leder av de amerikanske troppene spilte General Jackson en helt avgjørende rolle i kampen for amerikansk uavhengighet, ved å nedkjempe de siste britiske forsøk på å ta tilbake koloniene i 1815. Ikke helt ulikt President Donald Trump i sin tid, raljerte han i sine valgkamper mot elitene, som visstnok ikke brydde seg om småbønder og fattige arbeidere. En kan si at han var USAs første populist.
Datidens populisme var myntet på hvite, mannlige og eiendomsløse amerikanere som prøvde å få myndighetene til å gjøre livene deres bedre. I første omgang gikk det ut over indianerstammer som skulle fordrives med våpenmakt fra sine ressursrike territorier på Øst-kysten. Rettigheter indianerne hadde fått ved lov. Høyesterett grep inn og erklærte at indianerne hadde rett på jorda si, men Jacksons håndplukkede etterfølger, hans vise-president Martin Von Brunen, klarte i 1838 å gjennomføre fordrivelsen av indianere fra dagens Georgia på den mest grufulle måte. Indianere som mistet alt de eide og måtte flykte med kun det de klarte å bære med seg. En flukt som senere ble kalt ‘The Trail of Tears’. Det antas at av de 18 000 menn, kvinner og barn som ble fordrevet, døde en fjerdedel før de kom frem til sine nye hjem.
Jackson kom til makten takket være en valgreform. I årene etter at USA vant uavhengighet fra sine britiske overherrer var det bare hvite, mannlige eiendomsbesittere som kunne stemme ved kongress- og presidentvalg. Dette var valg hvor fine borgere kunne dominere valgprosessen. Storkapitalen, definert ved ledende forretningsmenn og deres korrupte venner i rettssystemet, så seg tjent med et slags elitestyrt samfunn. De hadde kontrollen over USAs viktigste bank: The Second Bank of The United States of America.
Dette var en privat bank som hadde ansvaret for alle transaksjoner for USAs regjering, med tusenvis av aksjonærer i inn- og utland. Tidvis var det verdens mest verdifulle børsnoterte selskap. En femtedel av banken var eid av staten. Dessverre fikk den også ry på seg for å være lett å korrumpere på vegne av sine rikeste amerikanske aksjonærer.
Men kravet om mer demokratisering økte i takt med at USAs befolkning vokste. Endring ble det ved valgene i 1928 da kravet om å være eiendomsbesitter for å kunne stemme ble droppet. Resultatet av denne demokratiseringsprosessen ble en klar seier for Andrew Jackson, folkets mann, ved presidentvalget i 1828. Og med det ble USA endret for alltid.
Presidenten av De Forente Stater skulle opprinnelig ikke være noen sterk lederskikkelse, men heller en slags styreformann for Den amerikanske kongressen. En som skulle sikre at kongressens kloke valg ble effektuert på best mulig måte. Med den gamle general som president ble det imidlertid andre boller. Nå skulle det bli presidenten som styrte med jernhånd ved å tvinge de folkevalgte i nasjonalforsamlingen til å adlyde hans ordre. Og gjorde de ikke som han sa, ropte han ut til folket for å be om hjelp. Rett som det var, la han ned veto mot nye lover han ikke likte.
Blant økonomer huskes han imidlertid best for sine forsøk på å få lagt ned The Second Bank of The United States. Det nærmeste USA da hadde til en sentralbank, med hovedsetet i Philadelphia. En bank som ruvet over de mange små banker i distriktene. Disse distriktsbanker var så vennligsinnet til den nye president at de ble bare omtalt som Jacksons kjæledyr (pet banks). Jackson hadde sett seg lei på hvordan denne ene bank i landet, som håndterte statens finanser, kunne være så mektig. En bank som attpåtil var styrt av, og lot seg korrumpere av, Jacksons politiske fiender i Kongressen.
Og nå ville han legge ned banken for godt.
Kongressen ville imidlertid ikke godta en slik nedleggelse. The Second Bank of The United States of America, (det første forsøk på å lage én stor nasjonabank, noen år før, var mislykket) hadde i 1816 fått lisens til å ta hånd om statens forretninger helt frem til 1836.
Så det å legge ned banken ble ansett for å være ulovlig, uten at dette stoppet den populære presidenten. Jackson beordret da at alle offentlige innskudd av gull skulle fjernes fra sentralbanken og deponeres i banker rundt omkring i delstatene. Men selvfølgelig kun i banker som var ivrige støttespillere for Jackson. Slik skulle The Second Bank of The United States of America nærmest sultes i hjel. Og da dens lisens skulle fornyes i 1836, ble det avslag, med avvikling som resultat.
Når de lokale og mindre profesjonelle bankene fikk tak i mere gull, var det imidlertid en overhengende fare for at de ville bruke sine nye innskudd på frivol utlånspolitikk ved hjelp av massiv trykking av bankenes egne sedler (for gjeldsbrev å regne). Med mer gull som innskudd i sine hvelv, kunne bankene låne ut det mangedobbelte i form av sedler igjen. Heri lå det en åpenbar fare for at denne nye flommen av pengesedler/gjeldsbrev ville brukes til å finansiere eiendomsspekulasjon. En åpenbar fare for misbruk av midler, hysteriske budrunder for å kjøpe landjord, og etter hvert, finansiell ruin for bankene.
Men Jackson hadde et mottrekk. For å stoppe det som allerede var blitt en inflatorisk bølge gjennom koloniene, gikk USA tilbake til å kreve gull ved kjøp av offentlig eiendom. Plutselig hadde bankene bare så altfor lite gull, og angret på sine utlån. Og da etterspørselen etter gull økte fordi alle som ville kjøpe landområder av staten måtte ha tak i edelt metall, ble kredittmarkedene ubehagelig stramme.
Også utenlandske markeder var på denne tida preget av stigende renter. Bank of England hevet sine renter i 1836. Det var via de såkalte Merchant Banks i London at økte renter smittet først fra London til USA, for deretter å smitte tilbake, etter at mangelen på gull til eiendomsfinanisering ble prekær. Barings Brothers var en av disse bankene, og dets skjebne fortjener et eget eventyr. Her holder det å nevne at banken var sentral i finansieringen av handel med bomull finansiert med gull eller verdipapirer. Når Jackson fjernet gullet fra Philadelphia til sine venner langt ut i ødemarken, ble naturlig nok finansfolkene i London nervøse for sitt utlånte gull. Spesielt fordi mangelen på gull ved inngangen til 1837 allerede var til å ta å føle på i Londons Exchange Alley.
Når bomullsprisene så begynte å falle, ble de allerede engstelige finansfyrster naturlig nok livredde. Derfor ville City of London ta gullet sitt hjem fra USA, til London, alternativt ha langt høyere rente for å holde gullet i den nye verden.
USAs første økonomiske depresjon ved ‘The Panic of 1837’ var da et faktum. En depresjon som altså ikke bare skyldes at likviditeten for alvor tørket, ut med det resultat at rentene gikk opp, men at prisen på bomull falt kraftig. Et fall som gjorde det enda vanskeligere å betjene eiendomslån hvis verdi var avhengige av inntektene fra råvarer, som det nå plutselig var overflod av.
Penger ble således dyrere å låne i hele USA, (og i London) hvorpå selvfølgelig eiendomsboblen i Sørstatene måtte briste. Sørstatene, og dets banker var tungt forgjeldet. Deres kreditorer regnet med at det offentlige ville gjøre opp gjelda, men delstater som Mississippi og Alabama nektet å redde bankene, med store tap for internasjonale kreditorer som resultat.
Et sår var skapt, som skulle bre mistillit mellom Nord- og Sørstater. Sørstater som mistet all tilgang til internasjonale lånemarkeder. Slik ble panikken av 1837 en viktig ingrediens i oppløpet til den amerikanske borgerkrigen et kvart århundre senere. Og med svake finanser, uten mulighet til å låne internasjonalt, gikk Sørstatene til krig med en like alvorlig finansiell hemsko som franskmennene slet med etter kollapsen til MIssissippicompagniet.
Dramaet til det som kunne blitt USAs første sentralbank fikk en merkelig slutt. I 1840 var det et nytt presidentvalg hvor demokratene tapte stort, da folk flest ga Jacksonianerne skylden for den økonomiske krisen. Republikanernes (The Whigs) presidentkandidat William Henry Harrison, også han en krigshelt, vant ved et valgskred. Godt hjulpet av sin Visepresident-kandidat, en politisk overløper, den relativt ukjente demokraten Jonathan Tyler. Et valgskred som ga republikanerne muligheten til å nok en gang å lansere sine planer for en ny nasjonal, pengetrykkende bank. Et tredje forsøk på å komme i gang med noe som kunne bli en USAs sentralbank.
Og alle god ting er tre, ikke sant?
Skjebnen er imidlertid lunefull, og ved innsettelsen i mars 1841 sto den nyvalgte president Harrison rakrygget – i iskaldt regnvær – da han holdt sin bare så altfor lange tiltredelsestale. Harrison ble alvorlig syk, og døde av lungebetennelse kort tid etterpå, hvorpå Visepresidenten demokraten John Tyler ble innsatt som president. Og så lenge han satt som president ville han ikke ha noen ny Bank of The United States of America.
Og slik døde elitenes drøm om en nasjonal bank som kunne vokse seg sterk nok til å bli USAs sentralbank. En sentralbank som kunne gjøre Bank of England rangen stridig som verdens viktigste sentralbank.
Men bare tenk om værgudene hadde vært mindre lunefulle. Hadde det vært sol på innsettelsesdagen til den nye president, ville USA ha hatt en sentralbank allerede i 1841. Det måtte imidlertid en ny finanskrise til for at så skulle skje. Og den kom først i det neste århundre.