Vi fikk besøk av hvalrossen Freya her forleden. Hun lå og koste seg opp på noen båter som fikk hard medfart av hennes overnatting. Men sånn er livet på fjorden vår. Sånn var det i hvert fall før.
I gamledager var det både Finnhval (helt opp mot Tønsberg) og de store, fryktinngytende gigantiske Grønlands-haiene i Oslofjorden. Sistnevnte holdt til i Bunnefjorden hvor disse flotte dyrene, eller monstrene som man kalte dem på 1920-tallet, ble jaktet til de ble utryddet. De var jo til skade for levebrødet til lokale fiskere. En lite vakker historie fra vår nære fortid, som gjør at vi må vise mer forståelse for hogst i ur-jungel og avskoging i fattige land, enn vi pleier å gjøre. Vi er jo ikke det spøtt bedre selv. Sildestimer kommer kanskje aldri tilbake med samme kraft som på 1920-tallet da de rundet Bleikøya i februarkulda, før de forsvant ut fra fjorden igjen. Også her må vårt overfiske ta skylda for at de ble borte.
Selv bor jeg ved Snarøya, og har latt meg bergta av Oslofjorden. Jeg får ut min lille daycruiser tidlig i april. Da jeg hentet den i år, måtte den fungere som isbryter ut av Sandvika. Båten brukes flittig, også i jobbsammenheng, gjennom hele sommeren. Noe jeg kan anbefale alle. Uansett hvor deppa eller sliten du er når du kommer hjem, er humøret på topp etter en båttur på min fjord. Båten legges i opplag først når det første snøfall nærmer seg.
Det er viktig, må du vite, å ha båten ute til så mange årstider som mulig, da fjorden skifter ham fra vinter til vårens oppvåkning. Videre endres den til sommerens fulle blomst da det koker av fritidsbåter. Sist, men ikke minst, er båten fin å ha om høsten. Lyset på fjorden er så nydelig i september, med de varmeste rød-, blå- og gråfarger du kan tenke deg på himmelen. Man må bare kle seg godt. For når solen går ned, kjenner du godt at det nærmer seg vinter.
Etter å ha bodd her ute på Snarøya i mange år er det liksom blitt min egen fjord. En vakker fjord, som dessverre nå er død.
Bare for tre år siden lå det torsk under brygga vår, med masse blåskjell hengende langs tau og kjetting. Alt er nå borte.
Hvorfor?
Noen gir fiskerne skylda, da tråling har fått en gang så frodige tare- og skjellbunner til å ligne golde potetåkre med dype fuger. Andre gir bøndenes utslipp av kunstgjødsel skylda, mens atter andre påpeker at det bor nå langt flere mennesker langs Oslofjorden enn det fjorden tåler.
Selv gir jeg vår monomane sentralisering av befolkningen til hovedstadsområdet hovedæren for denne miljøkatastrofe. En sentralisering som skal skyte ytterligere fart i årene som kommer, men som fjorden rett og slett ikke tåler. Med Statistisk Sentralbyrås prognoser vil befolkningen rundt Oslofjorden øke med ytterligere en halv million til i årene frem til 2050. I disse prognoser skal altså det meste av veksten i Norges arbeidsføre befolkningen skje i bygder og byer langs Oslofjorden. I så fall er alt håp ute for min fjord.
Politikerne har, som presten ved en ensom grav, trøstens ord å gi. Vi planter i dag litt sjøgress. Fiske skal reguleres bedre, og utslippene fra landbruket skal ned. Det kommer til å bli bygget masse renseanlegg for milliarder av kroner. Rensing av fjorden er en nasjonal oppgave må vite. Mao skal bygder i Nord-Norge, Trøndelag, Innlandet, Sørlandet og Vestlandet betale for det over statskassa. La dem betale. De skal jo avfolkes allikevel.
Men intet tiltak står i forhold til de økologiske virkningene av den ventede befolkningsveksten. Fjorden er død, og vil neppe reise som Lasarus, uansett hvor mange fine ord våre ulike prester måtte lire av seg, med mindre flyttestrømmene snur.
Sett fra utlandet må det hele virke litt komisk. Våre rikspolitikere vil gjerne reise verden rundt i et forsøk på å bevare naturen. Det sies at afrikanere og asiater rett og slett ikke kan klare seg uten dem.
Men Oslofjorden klarte ikke våre folkevalgte å holde i live. Ikke av vond vilje, men fordi rikspolitikere aldri kommer til å ta i bruk så kraftfulle tiltak at flyttestrømmene snur.
Det kommer en tid da norske debatter om distriktenes fremtid, om sentralisering, og om beskyttelse av natur, blir mer realistiske enn de er i dag. Jeg håper den tid kommer meget snart. Ellers vil Oslofjordens død ha vært forgjeves.
Mange ergrer seg over Freyas herjinger, men jeg syntes det er fint at vi ser store dyr i Oslofjorden igjen. Jeg håper vi ser flere store dyr i årene som kommer. Kanskje er det mindre for håp enn for drømmer å regne. Drømmer om en tid hvor vi selv viser så stor handlekraft at Oslofjorden kan vekkes til live igjen.
Drømmer om hvaler, haier og store fiskestimer som jages av enorme mengder måker i det sola står opp over det som fortsatt er en fantastisk fin fjord å kunne kalle sin nabo. Ja, det er en fin drøm å ha. Amen.