Vi som jobber med AKTIV-gjengen – de ansatte i Norges beste eiendomsmeglerkjede – spøker gjerne med at du må være AKTIV om morgenen, AKTIV på jobb, AKTIV på kveldstid og meget AKTIV om natta! Living the brand, som det så fint heter.
Folk flest har det på samme måte. Det er innpodet i oss fra vi var små at du skal gå på jobb. Min egen generasjon var spesielt hard for menn. De måtte være familieforsørgere, ellers gjorde det noe med selvbildet. Mangt et ekteskap gikk fløyten der hvor kona gjorde det bedre akademisk eller pekuniært enn mannen. Sånn var det å vokse opp i det patriarkalske Norge. Pappa måtte på jobb. 40 timer i uka eller mer.
Gleden over å arbeide har holdt seg godt også i vår tid. Det gjorde inntrykk på meg da jeg var på TAX FREE Gardermoen der jeg traff en blid dame i kassa. Det var rett etter at vi fikk lov å reise igjen etter nedstengingen grunnet korona.
Smilet var varmt. – Det er så deilig å være tilbake i jobb igjen, strålte hun. – Jeg ble nesten syk av lengsel etter å komme på jobb, der vi satt hjemme i sofaen under nedstengingen.
Så arbeidet adler mannen – og kvinnen. Også i vår tid. Men den gjennomsnittlig arbeidstida daler i takt med at vi blir rikere. Sist målt var gjennomsnittlig arbeidstid i Norge 32.6 timer per uke.
Derfor er det ikke uten grunn at mange politikere, næringslivsledere og fagforeningsfolk rynker på nesen over mine utspill om arbeidsfrie inntekter til folk flest. Det går på arbeidsmoralen løs!
Men i sannhet er det ingen vei utenom. Husholdningenes kapitalinntekter øker jevnt og trutt. Vi sparer mer enn før, og arver vår forfedres oppsparte midler. Avkastningen av denne kapitalen – eller størkna mannesvette – utgjør en stadig større andel av folks inntekter. Og for de fleste som eier en bolig i en norsk by ga det herrens år 2021 – da boligprisene i det meste av Norge steg med 10 prosent – solide arbeidsfrie inntekter. Skattefrie sådanne.
Tok du skade av denne arbeidsfrie inntekten i fjor? Hvis så, så send gjerne pengene til meg.
I dag har vi om lag 150 nederlagsdømte kommuner. Kommuner som det egentlig ikke er noe håp for med dagens økonomiske regime. Og nettopp det at de er dødsdømte, øker verdistigningen på eiendom i sentrale strøk. Øker byborgeres arbeidsfrie inntekter. Øker forskjellene i samfunnet.
Jeg vil det annerledes. Ikke la oss i byene få så store arbeidsfrie inntekter i form av ufortjent verdistigning på tomter i sentrale strøk. Det er lett å gjøre noe med dagens regime hvor vi i byene får arbeidsfrie formuesgevinster ene og alene fordi at storsamfunnet drenerer distriktene for mennesker.
Mitt forslag er å gi alle som er i arbeid om lag 100 000 kroner i året, men bare hvis du bor og jobber fulltid i en fraflyttingskommune. En kunne spørre hvorfor det er så viktig å jobbe fulltid for å få tak i disse godene, men la oss i det minste starte her. Litt i respekt for norske tradisjoner, og litt fordi vi ikke helt vet hvordan et slikt eksperiment vil utvikle seg. Ordningene kan utvides på et senere tidspunkt. Roma ble ikke trygdet på én dag.
Det bor i underkant av 600 000 mennesker i disse 150 kommunene. Om lag 200 000 av dem er nordmenn i fulltidsstillinger som både bor og jobber i disse kommuner. Kanskje noen flere kommer til i fulltidsarbeid, eller utsetter å gå av med pensjon som følge av en slik nyordning, men effekten på arbeidstilbudet er usikkert.
En slik ordning vil brutto koste rundt 20 milliarder kroner i året. Ikke all verdens i den store sammenheng, men med en meget treffsikker virkning på avfolkingstruede bygder.
Det er intet lettvint eller urealistisk i dette forslaget. Det som er lettvint er å sitte i sin appresierende Bærums-villa, bestille rapporter om bygdenes fremtid, og se passivt på distriktenes solnedgang der man nyter sin fete statlige gasje – godt tilbakelent i en ørelappstol, nytende noe godt som ruller rundt i glasset.
Innføres en slik ordning er selvfølgelig ikke siste ord sagt. Ordninger er til for å endres. Også i fremtiden vil jo folk ønske å være AKTIVe, både i arbeid, fritid og når det gjelder å lage nye lover og regler.